Norske statsgodkjente barne- og adopsjonshandlere

Antall statsgodkjente barne- og adopsjonshandlere i Norge

I Norge var antallet slike i 1975 null. Både i staten og i det private. Etter 1945 var det en en oppblomstring av slike i Norge til Stortinget i 1953 satte en stopper for dette markedet i 1953.  På 1800 tallet var det vanlig at staten auksjonerte bort de fattiges barn til de som fritt ville utnytte disse. Innføringen av det norske adopsjonsinstituttet kom til for å få slutt på slikt. Det ble også slutt på slikt fra 1917 til 1940.

Antallet norske statsgodkjente barnehandlere er i dagens Norge ca 20 i Bufdir og Bufetat. Det er statsansatte som har jobber som kun eksisterer fordi den norske stat er an stor aktør på det ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet (BAM). Antallet har økt spesielt etter at staten opprettet barneimportkontor i 1987 som ble kalt "Statens Adopsjonskontor" (SAK). Siden ble det "SUAK", BUFA" og til slutt Bufdir med underetatene Bufetat.

Fra 1975 økte antall statsgodkjente barne- og adopsjonshandlere i takt med antallet i staten til i nå sitt høyeste antall på ca 30 i 2005. Æren for denne utviklingen må tilkjennes Ketil Lehland. Han førte Norge og en rekke nordmenn inn i det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet ved sin kyniske måte å operere på i et miljø som ikke visste noe nevneverdig om adopsjon og om mulig langt mindre om "internasjonale adopsjoner".

I dag er det ca 50 statsgodjente barne- og adopsjonshandlere i Norge. Alle godkjent av staten selv, som etter loven er til for forhindre at noen foreldre og deres barn skal rammes av en illegal adopsjon. Staten skulle med andre ord forhindret fremveksten av norske barnehandlere og at dette markedet fikk spre seg til Norge og nordmenn. 

I stedet har statens selvoppnevnte godkjente barnehandlere arbeidet for å bruke det norske adopsjonsinsituttet til å "hvitvaske" illegale adopsjoner, organiserte barnebortføringer, dokumentfalsk og annen ordinære svindel det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet ble dannet på og eksisterer i kraft av.

• Statens egengodkjentes hovedoppgave er å godkjenne hverandre og norske barne- og adopsjonskjøpere; samt bestemme hva som er en lovlig adopsjon eller ikke og bestemme hva som er "barnets beste" for utenlandske fargede foreldre.

Man kan selvagt ikke forvente at statsansatte og statsgodkjente skal gjøre noe som skal medføre at deres valgte inntektsgrunnlag forsvinner. Skulle den norske stat begynt å operer på det internasjonale narkotika- eller menneskemarkedet generelt ved å utgi dette for en lovlig aktivitet og virksomhet, ville vel neppe de statgodkjente gjøre noe som skulle true deres eksistens og virksomhet.
.

Forskjell på norske statsgodkjente barnehandlere

De norske barnehandlerne er avhengig av at staten godkjenner norske barnekjøpere. Godkjenningen av norske villige barne- og adopsjonskjøpere gjøres av statens egne barne- og adopsjonshandlere under ledelse av Morten Stephansen. Morten Stephansen og Øystein Gudim er de to ledende norske statsgodkjente barnehandlerne i Norge. Deres oppgave er å utgi de utenlandske bortførte, sjålne eller falske barna for å være barn som lovlig kan adopteres og skal ha status som lovlig adoptert i Norge.  Det klarer de enkelt ved å unnlate å legge norsk lov og adopsjonsrett til grunn for sin lukrative virksomhet. I et meget tett samarbeid som har eksistert mellom staten og Adopsjonsforum siden slutten av 1970-tallet da Ketil Lehland oppdaget det han ville skulle være hans lukrative fremtid.

Siden 1970-tallet er det det internasjonale ukontrollerte BAM som har styrt statens adopsjonspraksis, adopsjonspolitik og adopsjonsvirksomhet og barneimport.

BAM har bestemt ordbruken, begrepene og utviklingen av adopsjonens oppfatning i det norske folk.  "Adopsjon" er blitt synonymt med å skaffe seg et statlig vedtak om å bli godkjent som barne- og adopsjonskjøper.
.

Barne- og adopsjonshandlerne til Verdens Barn og InorAdopt har aldri stått i fremste linje for nosk utnyttelse av det ukontrollerte BAM. Det er det Adopsjonsforum og deres allierte i staten som har gjort. De statsgodkjente barnehandlerne i staten har kunnet gjemme seg bak Adopsjonsforum ved å overlate propagandaen, markedsføringen og desinformasjonen til slike som Ketil Lehland og BAM's pengemakt.
.

Ofrene for de statsgodkjente aktørene

Ofrene for de statsgodkjente norske barne- og adopsjonhandlere har selvsagt raskt oppdaget at de ikke har noen stemme i Norge. Barnet er taust og snakker ikke engang norsk, mens barnas utenlandske fargede foreldres barn er gjort tause ved at de utgis for ikke å eksistere eller være ukjente. Selv i tilfeller hvor de ikke er slik statens statsgodkjente barnehandlere

Ofrene er også ofre for de statsgodkjente barnehandlernes adopsjonsrasisme. At de utenlandske barneofrene må leve med et liv i Norge med omfattende rasisme og følgene av det, har disse norske barnehandlerne ment og mener er "barnas beste".

Penger, uberetttiget vinning, utnyttelse, overgrep, organisert statlig norsk adopsjonsvindel og adopsjonskorrupsjon var altså ukjent i Norge frem til 1975.

Over 30.000 nordmenn har søkt og fått statens kjøpstillatelse og trodd at den norske stat har sikret dem et utenlandsfødt lovlig og gyldig adoptivbarn. Barna selv vil ikke kunne oppdage realiteten før det er blitt godt voksne og selv kan undersøke og kontrollere sin egen adopsjon. En undersøkelse som normalt koster 200.000 kroner og mer - uten garanti for å lykkes med å fremskaffe dokumentasjon for at man er lovlig og gyldig adoptert i Norge.

Værst er det at så mange voksne importadopterte i Norge plutselig kan erfare at den arverett de trodde de hadde etter sine norske adoptivforeldre i kraft av en lovlig og gyldig adopsjon etter norsk lov, aldri har vært en rettslig realitet.

Når tusener av adoptivbarn i Norge er gitt en adopsjonsfremtid ingen norskfødte adopterte noen gang har måtte tenke på og forholde seg til, er det noe disse kan takke statens selvoppnevnte barne- og adopsjonshandlere for. De fleste er faktisk gjort foreldreløse og familieløse av den norske stats egengodkjente barne- og adopsjonshandlere da de var små og slike norske profittsøkere fikk kloa i dem.

Bare fremtiden vil vise hvor godt utenlandske foreldres barn - hvilket det de fleste importadopterte er - vil klare seg som det i Norge. Selv med alle de materiell godene et ulovlig liv i Norge måtte medføre.

Da kan jo trøsten være påstanden til  den statlig utnevnte "adopsjonsforskeren" Monica Dalen: "Det går bra med de fleste adopterte."  

Denne statlige adopsjonsforskeren har merkelig ikke påstått:  "Det har gått bra for alle norskfødte adopterte."

• De norske statsgodkjente barne- og adopsjonshandlerne har alltid sagt at deres "adopsjoner" er "barnas beste".  Alltid.

.