Hvordan er det mulig?

70.000 "adopterte" i Norge

Hvordan er det mulig med alle de mange og kompliserte vilkår som en lovlig offentlig anerkjennebar adopsjon må oppfylle, at det i Norge med det statlige adopsjonsregime skal kunne være 70.000 lovlige adopterte i Norge?

Hvorfor gir ikke den norske stat ut opplysninger om hva som må være oppfyllt for at en adopsjon skal være lovlig og offentlig anerkjennes som det?

Hvorfor holder staten tilbake opplysninger og tier om forhold som er helt avgjørende for en lovlig og gyldig adopsjon?

Hvorfor vil ikke staten overlate foreldreovertagelse ved adopsjon til domstolene?

Hvor mange og hvem er egentlig lovlig adoptert i Norge etter norsk lov?
.

Skal ikke staten og den adopsjonsregime gi soldid og veiledende informasjon på adopsjonsfeltet?

I årtier ha staten unnlatt å gi begrunnelse på enkeltvedtak om bevilling til adopsjon; samt begrunnelse enkeltvedtak om norsk anerkjennelse av en utenlandske adopsjon. Begrunnelsesplikten har vært lovfestet og ufravikelig siden Norge fikk forvaltningsloven i 1967.

Ordet ulovlig adopsjon synes staten bevisst ikke å ville bruke fordi statens regime ønsker å få folk til å tro at noe slikt ikke er noen realitet eller at staten er en garantist for lovlige adopsjoner. 

I 2004 skrev adopsjonsdepartementet til foretaket Adopsjonsinstituttet og opplyste at staten ikke hadde komptense til å avgjøre om en adopsjon var lovlig eller ulovlig, med den følge at dette bare kunne fastslås ved en domstolsbehandling med partsforklaringer, vitner og prøving av dokumentbevis.

*   Dette gir jo svar på alle spørsmål og leder til et nytt: Hvordan er en slik statlig inkompetanse mulig?

.

Trygghet, rettssikkerhet, kunnskap og informajon

Forldre og deres barn trenger det overnevnte når barnet skal vurdere bortadoptert. De trenger dette når barnet blir koblet til noen ønskede og villige adoptanter. De trenger dette når staten behandler bevillingskravet eller norsk anerkjennelse av en utenlandsk adopsjon. De trenger det også etter at staten har gitt bevilling til adopsjon eller anerkjent en utenlandsk adopsjon.

Foreldre og barn trenger dette for å kunne leve et trygt og godt liv etter den formelle og reelle adopsjonen. Et helt liv for barnet og et helt voksentliv for foreldrene.

Når den norske stats adopsjonsregime svikter på å yde slik lovpålagt trygghet og rettssikkerhet, har jeg oppdaget at dette er en manko som bør rettes opp.  Det har vist seg å være en enorm oppgave og krevde et enormt krevende og langvarig arbeid. Å få andre også til å bidra, har vært den viktigste oppgaven og målet. At statens adopsjonregime og dens medspillere ikke liker dette, er gangske naturlig. Ingen liker å bli avslørt som "en keiser uten klær", men departementet selv har innrømmet å være uten grunnleggende kompetane overfor foretaket Adopsjonsinstituttet i juni 2004.  Foretaket driver ikke noe politisk virksomhet, men innehaveren står selvsagt fritt til å gjøre det som enkelborger i det norske samfunn.

Ved å avvsløre statens adopsjonsprasksis, som skal bygge på en adopsjonskompetanse den norske stat innrømmer ikke å ha, er håpet å få til endringer som må til for å sikre foreldre og deres barn trygghet, rettsssikkerhet, kunnskap og informasjon om adopsjon, til foreldrenes og deres barns beste. I sluttenden skal dette også være til de adopsjonsvillige til gode, selv om all historie har vist at de ikke er opptatt av stort annet enn å få tatt noen foreldres barn til seg "som sitt" - og få sitte med barnet som om barnet lovlig var blitt deres.

Det fine jeg har opplevd i det siste året, er alle de henvendelsene jeg har fått fra adopsjonsvillige som vil bli adoptivforeldre til en bestemt barn i Norge eller i et annet land!

Alle vet jo at informasjon man ikke kan bruke til noe, er verdiløs. Informasjon kan også være farlige for de som handler eller driver urettmessig eller rett ut ulovlig. Informasjon er også makt, grunnlag for valg og reelle alternativer.

Personvernet er viktig på adopsjonsfeltet. Særlig for foreldrene og deres barn.  Både før og etter adopsjonen. Det er jo ikke slik at Dagbladet slår stort opp om utenlandske foreldre som klager over at den norske stat ikke lar deres barn få norske adoptanter, slik de har gitt sitt samtykke til! Det er heller ikke vanlig at foreldre eller adoptanter ved direkte private adopsjoner løper til pressen når statens adopsjonsregime opptrer på sitt værste.

Når den norske stats adopsjonsregime har gjort seg til en ensidig tjener av de som vil ta til seg norske og utenlandske foreldres barn, blir jo tryggheten og rettssikkerheten til foreldrene og deres barn deretter. Når den norske stat ikke engang klarer å forholde seg til statlige tvangsadopsjoner - som jo i høyeste grad er domstolskontrollert og en gjenganger i Høyesterett - slik at Norge blir dømt av Den europesiske Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, kan man bare tenke seg hvordan tilstanden er på det titusener av adopsjoner i Norge bygger på foreldresamtykker etter adopsjonsloven og norsk lov forøvrig.

Det er ikke enkelt å gi informasjon på adopsjonsfeltet når Norge har et statlig adopsjonsregime. Staten opptrer som om adopsjonsfeltet ikke var lovbestemt og som om staten kan gjøre hva den vil. Alt hadde vært mye enklere om alle private adopsjoner (de som ikke er tvangsadopsjoner) var domstolsbehandlet og avgjort ved dom.

Jeg håper at jeg lever lenge nok til å oppleve slutten på den norske stats adopsjonsregime og statens famøse barneimport!

Statens godt betalet adopsjonsbyråkrater og statens godkjente barne- og adopsjonshandlere, har naturlig nok ikke et slikt ønske.
.