Kari Ann Voldens "adopsjonssak".

Kari Ann Volden sitter i India med omsorgsansvaret for et indisk ektepars tvillinger etter norsk lov. Hun har intet formelt og rettslig foreldremyndighet eller foreldreansvar for barna etter norsk lov. Foreldre har lov etter norsk lov til å la sine barn vokse opp hos andre, uten at det medfører noen rett til adopsjon eller foreldreskap. I mer organiserte former skjer dette ved fosterforeldre-løsninger, betalt av staten. Kari Ann Volden er ikke tvillingenes fosterforeldre, men det man tidligere kalte pleieforeldre.

Det er ikke nok for Volden å være tvillingene pleieforeldre fordi hun dermed er tvunget til å oppfylle denne oppgaven og ansvaret i India. Volden kunne brukt det som tusener av andre i Norge har gjort for å bli et utenlandsk barns lovlig og ganlig adoptivforelder etter norsk lov: Skaffet seg et lovlig og gyldig samtykke.

Mine egne adoptivforeldre var kanskje noen av de første i Norge som gitt systematisk til verks for å bli lovlige adoptivforeldre til et utenlandsk søskenpar, da de bestemte seg for dette i 1952. Takket være tilhørigheten til den norske overklassen og slike nettverk slike ofte har, ble det fort klart for dem at dette var en helt legal mulighet som kun var begrenset av økonomiske rersuser og tilgang til rett informasjon om barn i utlandet som kunne adopteres i kraft av foreldrenes samtykke. Ikke uventet lot de seg bistå av en kvinnlig jurist som arbeidet ved Eidsivating lagmannsrett og i tillegg var aktiv i norsk flyktningehjelp. Råd til flytransport med eskorte, hadde selvagt ekteparet Johanssen i 1952.

Ekteparet Johanssen var også i stand til å lese adopsjonsloven. En lov som skulle være enkel å forstå både for barns foreldre og de som kunne bli barnas adoptivforeldre. Alt berodde på foreldrenes lovlige og gyldige samtykke etter norsk lov og rettsstandard. Pluss at ekteparet Johanssen ble ansett skikket til adoptivforeldre; hvilket et ektepar fra overklassen alltid ble.

Jakten på et barn man kunne bli adoptivforeldre til, betø søken eller jakten på noen utenlandske foreldres samtykke til adopsjon som etter norsk lov ville gi jegerne rett til norsk adosjonsbevilling eller norsk anerkjennelse av en utenlandsk adopsjon. Norsk adopsjonsbevilling var det enkleste siden adopantene hadde bosted i Norge og barna befant seg i et land hvor adopsjonsinsituttet var innført og gjort til en rettslig realitet. Det norske adopsjonsinstituttet var adoptert fra Tyskland via Danmark da det ble vedtatt innført i Norge 1917.

Hundrevis av ektepar i Norge har siden 1952 tatt etter ekteparet Johanssen ved å sikre seg en direkte privat adopsjon uten innblanding fra statens side. Det kunne også Kari Ann Volden gjort 58 år senere, om hun på forhånd hadde gjort de nødvendige ansvarlig undersøkelsene og dermed visst at hun måtte søke seg samtykke fra barnets foreldre for å kunne bli barnets lovlige adoptivmor. - Kari Ann Volden gjorde ikke det, og rotet seg inn i et uføre hun selv må betale prisen for. Tvillingene har det sikkert bra i India og helt siden de ble født. 

Høyesterett har i Norge klart slått fast at intet er noen "adopsjonssak" om det i saken ikke finnes noe samtykke til adopsjon gitt av barnets myndige foreldre. Det har stått i adopsjonsloven siden 1917. En lov også Kari Ann Volden burde være i stand til å lese og forstå.

Det er intet forbud i norsk lov mot at noen betaler for at en kvinne blir gravid og føder et barn moren/foreldrene så lar vokse opp hos noen andre. Dette er ikke adopsjon, men kan bli en lovlig adopjon om foreldrene, etter at barnet er blitt 8 uker gammelt, gir sitt lovlige og gyldige samtykke til adopsjon. Det har Kari Ann Volden ikke skaffet seg eller sikret seg.

Jeg prøver å sette meg inn i tvillingenes situasjon. Tvillingene ønsker å få lovlige og gyldige foreldre som vil sikre dem en god og trygg oppvekst og dermed sjansen til et godt og trygt voksenliv. Kari Ann Volden har, siden hun rotet seg inn i denne situasjonen, hatt full anledning til det. Etter indisk rett har hun full rett til å gi sitt samtykke til adopsjon, slik at barna sikres - ikke bare en adoptivforeldre, men to adoptivforeldre!  Barnas beste - som tvillinger - er vel uten tvil to foreldre fremfor bare en.

Kari Ann Volden vil ikke være med på noe slikt. Hun bruker alle midler i et forsøk på å bli tvillingene eneadoptivmor fordi hun selv har så sterkt ønske om å være foreldre til noe barn - vel og merke i Norge. Før eller siden vil disse tvillingen bli såpass store at de vil se og forstå hva Volden har gjort og hvorfor, men de vil også se og forstå hva Volden har hindret dem å bli: Noen gifte indiske eller utenlandske gode voksnes adoptivsønner. Tvillingene vil godt forstå hvorfor de ikke vokste opp med sine indiske foreldre etter norsk lov eller hvorfor de endte som adoptivbarn.

Før eller siden vil Kari Ann Voldens stress og frustrasjoner kunne gå ut over tvillingene. Historiene om de som har tatt seg av noen andres barn, med den følge at livet går på tverke, finnes det mange av. Ofte ser man at barna på en eller annen måte for unngjelde for dette. I noen tilfeller blir barna rett og slett lagt for hat for å ha ødelagt den voksnes "omsorgspersonens" liv. Barn blir lett en psykisk, sosial og økonomisk byrde, som kan unngås ved adopsjon eller ved barnevernstiltak.

Det er grunn til å være bekymret for tvillingene. Spesielt fordi Kai Ann Volden har valgt å blokkere for "barnas beste" ved å sikre barna en lovlig og gagnlig adopsjon. Det er intet som tyder på at Kari Ann Volden skal være den beste match for disse barna. Kanskje et indisk ektepar i india eller et amerikansk ektepar med innslag av indisk etnisk opprinnelse, er det optimale.

Det betyr ikke at Kai Ann Volden skal være uskikket til å kunne bli adoptivmor, men da må hun sørge for at noen barns foreldre vil at hun skal være det for foreldrenes barn.


Offer for statens myndigheter?

Kari Ann Volden er likevel et offer for norske myndigheter - adopsjonsmessig. Da staten fikk presentert dette som en mulig bevillingssak, skulle staten oppfyllt sin informasjonsplikt og informert Kari Ann Volden at hun måtte har foreldrenes lovlige og gyldige samtykke til adopsjon for at den norske stat skulle ha noen forpliktelser overhodet.  Det gjorde ikke statens adopsjonsgud: Morten Stephansen og hans medarbeidere. De valgte å å forsvare sin illegale adopsjonspraksis ved å rette fokus på noe helt annet og gjorde spørsmålet om adopsjon avhengig av noe helt annet enn lovens klare og ufravikelige vilkår: Foreldrens samtykke til adopsjon.

Åraken til denne myndighetsmisbruket, er at de norske adopsjonsbyråkratene ikke vil ha noe fokus på foreldresamtykker til barn som hentes ulovlig til Norge ved statens "adopsjonsforeninger" hvor slike nødvendige foreldresamtykker er noe den samme stat lukker øynene for.  Den norske stat liker ikke tanken på at nordmenn i Norge skal kunne bli adoptivforeldre slike mine adoptivforeldre ble uten bruk av noen "adopsjonsforening" og bruk av statsgodkjente barnehandlere. Adopsjonsbyråkratene i Norge vil ha samtykkeretten hos seg  selv - ikke hos barnas utenlandske og delvis norske foreldre!

Det er dette Kari Ann Volden og tvillingene egentlig er offer for: Norsk statlig makt- og myndighetsmisbruk. Forskjellsbehandling og et statlig korrupt adopsjonsregime. Hvis statens adopsjonsmyndighet hadde vært av den rette sort, så ville de med hjemmel i norsk lov ansett surrogatavtalen som et gyldig samtykke til adopsjon fra den dag tvillingene var blitt 8 uker gammelt.


Surrogat-avtale likestilt med samtykke til adopsjon?

Surrogat-avtale som et lovlig og gyldig samtykke til adopsjon? Ja, Høyestrett har fastslått at et samtykke til adopsjon må tolkes etter samtykkeavgiverens mening og intensjon med sitt samtykke som foreligger i skriftlig form.  Kan altså en surrogat-avtale likestilles med et lovlig og gyldig samtykke til adopsjon fra foreldrenes side, så skal den norske stat legge det til grunn.

Hvis Kari Ann Volden hadde skaffet seg en dytig advokat på feltet, skulle det egentlig ikke være noe problem å få domstolen med på at det indiske ekteparets surrogat-avtale ville bli et lovlig og gyldig samtykke til adopsjon om avtalen også var å anse som rettslig gyldig etter at barna var blitt 8 uker gammel. Problemet for Kai Ann Volden er det er de indiske foreldrene som blir part i en slik sak, og siden Kari Ann Volden ikke kan dokumentere hvem disse er, kan hun heller ikke få prøvd saken for noen norsk domstol. Andre som vil bli adoptivforeldre i kraft av en surrogatavtale, bør i det minste sikre seg at avtalen klart identifiserer hvem avtalepartene er og at den ene er den som etter norsk lov ved fødselen blir barnets rettslige mor.

På den annen side, vil en surrogatavtale lett omgjøres til et lovlig og gyldig foreldresamtykke når barna er blitt 8 uker gamle eller eldre. Hvorfor det? Jo, fordi fødemoren vil jo ikke være mor til det barn hun har båret frem. En usikkerhet er at fødemoren kan ombestemme seg og vil at det fødte barnet skal få andre adoptivforeldre og gi disse sitt samtykke. Vel, det er jo ikke noe å bekymre seg for, fordi man i Norge ikke tillater at noen blir foreldre i kraft av surrogati alene.

I Norge roter mange rundt i denne familiesuppa. Rotet og uklarhetene omkring lovlig og gyldig adopsjon, som i utgangspunktet er en enkel og klar affære, er noe den norske stat må ta det meste av ansvaret for sammen med dets "adopsjonsforeninger".  Tanken om å å kjøpe seg barn utlandet, kom ved statens innføring av statsgodkjente barnehandlere i 1969. I så måte har Kari Ann Volden ikke gjort seg skyldig i noe kjøp av barn i større grad enn noen av de som har kjøpt seg barn for adopsjon via staten egne "adopsjonsforeninger".

Strengt tatt har ikke Volden kjøpt noe barn for adopsjon. Hun ha sålangt kun kjøpt og betalt en tvillingfødsel hun etter norsk lov ikke er mor til. Dumt av henne, tragisk for barna, men likevel reell mulighet for tvillingene til å vokse opp med lovlige og gyldige foreldre om Kari Ann Volden ikke stiller sine egosentriske ønsker og behov i veien.

Jeg er glad jeg fra norsk side ikke ble satt i en slik situasjon som disse tvillingene. På den annen side sørget den norske stat å skille meg fra min lillesøster - mot min mors vilje og samtykke til adopsjon. Det er i alle fall noe dette søskenparet synes å kunne bli spart for.

Hva kan man lære av denne Volden-saken?  For den som vil og ikke minst de som tenker på å bli adoptivforeldre til et utenlandsk barn født i utlandet av utenlandske foreldre, er det svært mye. Det samme kan sies for de som fabler om å bli foreldre ved et betalt surrogati bygget på en slik avtale med noen utenlandsk mor i en fremmed stat:

Adopsjonsinstituttet er det Norge har åpnet for som gjør surrogatforeldreskap totalt unødvendig,  og har gjort det i Norge siden 1917.
.