Følgere

Populære innlegg

mandag 27. desember 2010

Adoptert og identitet

Å leve et liv i Norge som importadoptert, har sine utfordringer og problemer. Av den fengende og følbare sorten. Før jeg er ble voksen og skulle bestemme meg "for hva jeg ville bli", hadde jeg fått så mange forskjellige identitet fra andre og staten at jeg ikke klarte å gjøre en utdannelse og et yrke til noen identitet.
Jeg ville ikke bli siviløkonomi, fordi jeg fant det rett og slett kjedelig og noe for de som strebet etter å klatre på statusstigen. Dessuten hadde jeg ikke så mye til overs for den norske statusstigen som jeg syntes var overfaldisk og fordummende. Noe behov for å utdanne meg til "å bli noe", følte jeg ikke, fordi jeg mente det viktigste var å være trygg på hvem man var og er.

Selvsagt var jeg priviligert som var adoptert inn i den lille norske overklassen på 1950-tallet. Et resultat v flere generasjoners samhold og innsats basert på menneskelige og sosiale verdier høyere kulturer preges av. Bøker, kunst, interesser, aktiviteter og mye annet ga rikelige muliheter for å presentere hvem man var. Disse overklassepregene var til for at familiers fremtidige slekter og gang skulle ha det beste fundamentet, slik at familieformuen ikke var truet av uansvarlig løsluppenhet. Alle privilegier kunne bli offer for nihilismen.

Mot dette sto eksistensialismen som jeg oppdaget var basert på noe helt annet enn overklassekulturen. Den var mer personlig krevende, man ga raske responser på hvem man var ved å leve livet vi mennesker var laget for. Å leve et liv i eksistensialismen ga mer informasjon om meg selv enn et tradisjonelt overklasseliv. Altså ble mitt første fremtidsvalg å velge bort et vanlig overklasseliv, og i størst mulig leve ut eksistensialismen uten å sette overklassefamiliens status i fare. Bare det ble en utfordring, men førte fort til et slags dobbeltliv.

Etter artium og tjeneste i den norske hær som tysk statsborger, var eksistensialismen knyttet til et liv som student. Jeg ble immatrikkiulert som student høsten 1968 med feiring av "studenterlua" på Dronningen restaurant. De fleste studenter levde et slags liv hvor de i studietiden kjempet for å eksistere. Ikke bare i Norge, men også i Italia og Frankrike hvor studentene markerte seg sterkt i vyer og visjoner om et nytt og bedre samfunn. Opprøret i Praha og Sovjets militære maktdemonstrasjon i nord mot Norge, viste at mange mente å sloss for en slags kollektiv eksistensialisme. De kollektive innslagene likte jeg lite, da jeg var mer opptatt av den indiviuelle eksistensialismen enn den kollektive som jo hadde ført til så mange katastrofer. Veien var kort til anarkismen.  Emma Goldman og studier av den spanske borgerkrigen. Var virkelig overklassen den egentlige fienden? Hadde Marx rett om Das Kapital?

Hva var min rolle i dette spennende spillet, den krevende kampen og hvor skulle min kamparena være. Var det kampen som skulle avsløre og vise meg  og andre hvem jeg var? Var egentlig ikke alle mennesker skapt for å kjempe for å overleve? Nei, sa Jesus, som ville folk skulle være saktmodige og bli belønnet med et liv etter døden. En skikkelig undertrykkelsesfilosofi, etter mitt hode. Så derfor gitt interessene mot en annen sorts anarkisme: Buddhismen. Pussig nok dukket det i 1973 en slags anarkistsk politisk skikkelse opp på den norske politiske arenaen: Anders Lange. Dessverre ble det hans motstykke Carl I. Hagen som rappet det Anders Lange hadde utløst av politisk makt. Den maktkåte og statskåte Hagen viste sitt sanne jeg på Bolkesjø 20 år senere, og Frp er dømt til å bli en tragdie for det norske folk.

Jeg var så heldig å kunne velge mine arenaer, min sosiale identitet og mine kamper i tråd med der jeg i mitt indre var. Stadige omskiftninger tvang meg til å lære meg nye overlevelsesmetoder og mye nytt for å fungere slik de forskjellige terrengene krevde og finne og gå de veier som måtte til for å oppnå det ønskede. På en måte måte jeg ha en personlig vilje til å beherske og dermed oppdaget jeg at det også betø å herske. Vilje til makt, slik Nietzsche skrev så mye om. Det tok en tid før jeg forstå hva han mente med: "De sterke må forsvares mot de svake."

Å være "adoptert" ble for meg et spørsmål om hva og hvem jeg ville la meg adoptere av. Selv oppdaget jeg at jeg fritt kunne adoptere hva og hvem som helst, om jeg var villig til å betale prisen for det. Samtidig var jeg meget nøye på ikke å bli adoptert av noe og noen som jeg ikke fant riktig i forhold til det jeg ville være, stå for og kjempe for. 

Hva jeg har vært med på siden jeg hadde gjort min plikt: Studenterlue og soldattjeneste  for Norge som tysk soldat, førte meg inn i et vell av opplevelser, erfaringer, kunnskaper og viten som jeg i 1995 betalte prisen for: Hjerneslag, rett til legevakten på Bærum Sykehus og derfra med ambulanse til Rikshospitalet intensivavdeling. På et rom der 8. mail 1995 kunne jeg se veteranfly over Oslo i 50-årsfeiringen av Norges seier over Nazi-Tyskland. Jeg mintes jeg 8. mai 1970 sto som tysk statsborger i norsk kavaleriuniform på Setermoen i stram "giv akt" og "presenter geværrr" foran det norske flagget og en norsk general.

Verden var absurd, men jeg hadde i alle fall fått med meg det meste livet frem til da kunne gi av muligheter til en som var hentet fra Tyskland for et liv som "adoptert".  Det eneste jeg manglet var et barn som ønsket og kalle meg "pappa"........ Merkelige nok; kampen for å overleve hjerneslaget medførte at jeg året etter ble pappa til en liten jente som side alltid har kalt meg "pappa".... Hun har virkelig adoptert meg og jeg henne.

Når jeg på mine gamle dager skal presentere meg som den jeg er, er jeg faktisk glad over å kunne svare: Jeg er adoptert og pappa.

I dag er mine "kamparenaer" hjemme og sammen med mine nærmeste, det markedet eierne av det selskapet jeg jobber i, en kamp mot norsk adopsjonsvindel og barnehandel: samt sikre neste generasjonen like mange muligeter og valgmuligheter som det var meg forunt. Andre kamparenaer er forlengt overtatt og videreført av andre unge, slik det skal være.

Merkelig nok så vet jeg egentlig ikke mer om min identitet enn det jeg klarte å oppnå frem til jeg var 25 år gammel. Morten Johanssen? Er det meg?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar