Hvem er mine "nærmeste"?

Joda, jeg er "adoptert". Kanskje lovlig eller ikke.......men likefullt "adoptert".  Sånn har det vært i langt over 50 år.  Selv i dag tar jeg meg i å være usikker på hvem som er "mine nærmeste".  "Nærmeste" blir jo ikke borte bare fordi de er ute av syne. Som adoptert ble aldri mine første nærmeste ute av sinn. Tross for påstandene fra visse "adopsjonsforeninger" om at bruddet med opphavet skal være totalt. og de har funnet frem til noen utenlandsfødte "adopterte" som bygger opp om en slik usakelig og farlig myte.

Min absolutte næmeste er min datter. Dernest den kvinnen som bar meg fem til livet og tok ansvaret og omsorgen for meg de første år. Dernest den lillesøster jeg klart ulovlig ble skilt fra av norske myndigheter. Dernest de nye "nærmeste" som adopsjonen førte med seg. Også det en annen adopsjonsførte med seg.

Nå sliter jeg med å finne mitt rette gravsted. Er det i Norge eller i landet jeg kom til? Den norske stat har gjort det umulig for meg å få rede på hvem som er min opprinnelige mor med sine famøse statshandlinger. Ikke har jeg noe bevis på hvem som født meg, om hun lever og hvor hun er begravd. Staten vil ikke jeg skal få det heller. Jeg skulle ønske jeg en gang kunne få lagt noen blomster på min opprinnelige mors grav.

Så enkelt er det neppe med min angivelige døde amerikanske opprinnelige far, som skal ha forsvunnet på et tok over Korea under Koreakrigen i 1952. Hvem han var kan jeg neppe få vite om min fødemor ikke lenger lever. Så......bokstavelig talt: Hvem er mine nærmeste?

Jeg har alltid misunt ikke-adopterte fordi de vet det. Ofte med viten om hvordan og hvor de ble unnfanget! På en måte har jeg alltid følt meg foreldreløs og familieløs, selv om loven eller er det staten som påstår noe annet. Likevel så har jeg lært meg å trives med det livet som ble så radikalt forandret da en norsk kvinne "fant" meg passende for et norsk ektepar i Norge. Livet ble ikke slik det var bestemt, takket være den norske stats inngripen og maktutøvelse, men det ble heldigvis et liv av det og en ekte, følbar, hørbar og absolutt tilstedeværende nærmeste! 

Håper hun får et rikt liv blant mange flere ekte og gode næmeste enn det jeg fikk i mitt liv. Nærmeste man har rundt seg og vite at man når som helst kan samle dem rundt seg. Noen man kan si å være riktig glad i, føle for som sin nærmeste og ikke minst føle med. Nyte sammen de nære ting.

Hvorfor skal en adopsjon forhindre noe slikt?