Følgere

Populære innlegg

tirsdag 9. november 2010

Lei av å være adoptert?

Kan man bli lei av noe som skal vare evig? Lei av "lissomforeldre", "lissom-familie", "lissomliv" og lissom tilpasse seg og godta ens skjebne?

Tja, jeg har hatt mine år - mange år - som bare meg selv. Total pause fra å være adoptert og bare meg selv, slik jeg etterhvert via andre lærte meg selv å kjenne. Mange andre som ikke ante jeg var adoptert. Testet meg selv i de mest ekstreme og utrolige situasjonene for å finne hva som bodde i meg og måtte ha fra en mor og far jeg ikke kjente. Et slags liv som totalt foreldreløs og familieløs - koblet bort fra alt som hadde med adopsjon å gjøre.

Ikke noe unaturlig å være foreldre- og familieløs, men når man begynner med dette i voksen alder og med et utgangspunkt og adopsjonen utvilsomt hadde skapt, ble selv det ikke ekte. Nei, jeg kunne like godt svare på spørsmål: "Hva er du?" Med: "Jeg er adoptert."  Det var en effektiv måte å slippe å svare på nærgående spørsmål og samtidig skape en slags mystisk aura omkring en selv. Jeg presenterte meg som annerledes. Det gjøre andre "normale" usikre. Spesielt å våre dager her i landet når de fleste forbinder en adoptert med en fra Asia eller Afrika eller farget.  "Egentlig er jeg en white bastard", for å sette en spiss på det hele.

Likevel, når man er annerledes på så mange måter, så blir man etterhvert lei av det og ønsker seg å kunne nyte det "normale". En normalitet som er tatt fra en og aldri lar seg gjennopprette. Det er normalt å være syk og lide av forskjellige plager et helt liv. Sånn er skjebnen, men et liv som adoptert er tross alt voksenbestemt av motiver som har lite til felles på opprinnelsessiden med adoptantsiden. Dette er noe man får føling med og kan føle på gjennom et helt liv. Enten man vil det eller ikke.

Gang på gang har jeg hørt hvordan foreldre forteller sine barn hvor og hvordan de traff hverandre og hva som ledet til at barna kom til. Ingen har fortalt meg en slik nusselig historie. Den finnes et sted er ute i verden, men den norske stat har gjort det så og si umulig for meg å få meg den fortalt. Følelsen av at noe er revet av, bli alltid tydelig når man opplever  "limet" mellom naturlige foreldre og deres naturlige barn. En slags påminnelse om å være ensom om så mye, og.......kanskje mer alene enn det man vil innse.

Nå er jeg en gammel mann og tenker ofte på alle de mennnesker jeg på min måte adopterte, kanskje brukte og så forkastet, samtidig på alle de som gikk tapt på veier som førte andre steder enn mine. Ofte ser jeg andre adopterte som søker noen som vil adoptere dem eller en slags bekreftelse på at man er OK og tross alt likeverdig. Nei, egentlig har jeg vært meget nøye på hvem jeg har latt meg adoptere av. De fleste har liksom ikke strukket til på ett eller annet felt.

Hvorfor er det dobbelt så mange mannlige adopterte uner 40 år som ikke bor med sine barn enn ikkeadopterte fedre?

Hvorfor er det så krevende å leve med en adoptert som kjæreste, samboer eller ektefelle?

Jeg har ofte tenkt på et kommende barn av meg selv: Hvordan ville barnet oppleve sin slekt? Ville den adopterte bli ansett som starten på en ny slekt siden båndene til den egentlige slekten er totalt slettet ut av den norske stat? Er jeg gjort en slags "Adam" som straffes for en eller annen synd jeg lever i? Svarene er søkt i mange religioner. Når alt kom til alt så er kanskje ikke livet opphøyd til å ha noen annen mening enn å eksistere. Som en vis mann en gang sa meg da jeg spurte om hva som gjør mennesket lykkelig: "Så lenge man får nok mat, sex og noen å snakke med, oppnår man den høyeste lykke gitt mennesket." Jeg fostå det slik at den man skulle ha sex med, også burde være en person man også måtte kunne spise med og snakke med.  Å ha sex med personer man ikke kan spise med eller snakke med, er ikke for meg noen seksuell lykke. Likevel er det en kamp for å oppnå dette nivået.

Vel, en annen vis man har sagt: "Hvis du vil ha en bestemt ting, så må du bli en bestemt person. Når du så har oppnådd den ønskede tingen, så vil du oppdaget at den ikke betyr noe særlig for deg." Ting gjør ikke meg lykkelig om de ikke har en verdi i forhold til å bringe meg mat, sex og noen å snakke med. Tror jeg etter å ha testet dette gjennom et langt og tilsynelatende privilgert liv.

Nå her jeg kjøpt meg motorsykkel. Ikke kjørt slikt farlig redskap på 25 år, og var totalt uerfaren og utrent da jeg satte i gang. Egentlig for å spare tid til og fra jobben, komme frem og hjem i veldig våken tilstand, spare meg for NSB's forbandelser og minske stressnivået. Følte meg faktsik straks yngre av en eller annen grunn. Kanskje fordi det er ungdommelig overmot å kjøre mellom radende på biler i saktegående køer til en eller annen bil skifter felt uten forvarsel. 

Det skjer så mye rundt meg på det nære planet for tiden. Egentlig er jeg for gammel til å være "adoptert", ha foreldre i live og være far til en 14 år gammel jente. Kanskje til å kjøre motorsykkel også. Likevel så er min interesse for mat, sex og noen å snakke med like levende som før. Som det er for alle andre - adopterte eller ikkeadopterte, vil jeg mene.

Hvorfor er jeg da likevel like forbannet så lei av å være adoptert? Hva skal jeg gjøre for å bli kvitt denne leiskapen som egentlig ikke er noe problem i det daglige eller for andre? Når man har vært lei av dette i over 50 år, så må man jo si at man er blitt skikkelig lei. Hva jeg egentlig er lei av, er ikke godt å si, men jeg tror det den forbannede annerledesheten andre kanskje ikke ser eller kan vite eksistere. Jeg har den bare alltid med meg og vet aldri når det leie ved dette dukker opp.

Når alt kommer til alt så skulle jeg ønske jeg hadde sluppet et liv som adoptert. I alle fall sånn familierettslig. Geit nok å vokse opp hos andre voksne enn sine foreldre, men foreldreskapet kunne likevel bestått i det minste til man blitt godt kjent med sitt opphav. Jeg har ennå ikke møtt noen adoptert som har fått meg til å tro at det er noe de helst har villet være. Ingen har heller forsøkt på noe slikt heller. Det gir meg i alle fall en følelse av et indre fellesskap man nesten må være adoptert for å kunne se og forstå, men kanskje ikke forklare. Å forsøke å forklare dette for noen ikke-adopterte, er i alle fall en umulighet, så det gidder jeg faktisk ikke å prøve på.

Min barnetro om å komme til Himmelen og møte igjende man har mistet og de som tidligere er gått bort, har i alle fall gitt meg en tanke fra jeg var ganske liten: Hvordan skal jeg i Himmelen vite hvem disse er? Er det ikke slik at de fortapte kommer til Helvete?

Er det rart jeg fortrekker buddhismen? Den kan man vel neppe bli lei av?
.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar