Å adoptere sin voksenskapte skjebne

Adopterte er menneskwer som i tidlig barndom har fått en skjebne som skal være ønssket og villet av ens mor og far.
Med en amerikansk far som i 1953fikk status som "savnet og sannsynligvis falt" på e oppdrag over luftrommet iver Nord.Korea vineteren 1953 i kampen mot kommunismen, sto min 23 år gamle ygifte mor alene om ansvaret for to barn hun fikk tilbud om å sikre et liv som adopterte i USA.

En skjebne hun ønsket og ville meg og min lillesøster etter at det var klart at hennes drøm om selv få en fremtid USA forsvant i Korea. Også de pengene min far sendte henne for å klare morsrollen.

Den voksenskapte skjebnen ville det annerledes, og jeg måtte tidlig lære at min skjebne var noe bestemt av fremmede, ukjente mennesker. Ønsket om selv få bestemme mitt livs skjwebne ble tidlig sterkt. Å vite at jeg som voksen også kunne få avgjørende betydning for kommende barns skjebner satt dypt i meg lenge før det ble aktelt med slik makt over noe barn. Hver gang jet barn kommer eller bringes inn i min sfære, tenker jeg automatisk på å gi et positivy bidrag til barnets skjebne. Det skal så lite til og koster sålite å ha en slik holdning. Å se fremmede barns smil etter et kort møte med meg, har gitt neg masse dagligdagse gleder. en liten oppmerksom kommentar er ofte nok, eller et smil eller et lite vennlig vink.

Sånn sett er vel mennesker "barn" hele livet?

Noen voksne er gode for barn, altfor mange er det ikke. Noen barn fødes til en god og enkel skjebne i livet - alfor mange gjør det ikke. Vonde og vanskelige skjebner kan overleves og skapes til en god skjebne for alle, vil jeg mene og tro.

Med hjelp og støtte fra noen voksne som bryr seg og vil være et bidrag. Norge har mange slike. Anonyme hverdagshelter. Sammen kan de spille en utrolig viktig rolle og funksjon for så mange barn og kommende barn

Ære være disse og deres gode skjebnekraft!