Følgere

Populære innlegg

fredag 22. juli 2011

A-magasinets propaganda for barne-import for adopsjon.

Aftensposten løper norske barnehandleres ærende

Å være medlem i en "godkjent adopsjonsforening" betyr at man er en motpart og ofte en trussel mot noen utenlanske mødres barn. En slik forening/organisasjon har somformål å få tak i utenlandske mødres barn, slik at det enkelte medlem skal få dekket sine barneønsker og -behov. - I bytte mot penger, ved å være aktive på barne- og adopsjonsmarkedet. En "godkjent adopsjonsforenings" eksistens er helt avhengig av den profitten som kan skapes ved å utnytte noen utenlandske mødres/foreldres barn for medlemmenes vinning. Målet oppnås ved bruk av ett virkemiddel: Norsk pengemakt.

Hvor mange av Aftenpostens journalister og redaktører som har vært medlem/kunde i en "godkjent adopsjonsforening" siden 1976 vites ikke. Ei heller hvor mange som i dag har en slik status eller som søker seg en slik status. Det man vet, er at svært mange av de ansatte i Aftenposten har eller har hatt en meget sterk egeninteresse av å presentere stoff i avisen som er til fordel for dem selv.

Til denne gruppen må man utvide habilitetsinnholdet til å omfatte nærstående til Aftenpostens journalister og redaktører: Bror, søster og barn.  Tilsammen en stor, mektig gruppe som har en sterk egeninteresse av alt stoff om adopsjon og barneimport spesielt, blir presentert i Aftenpostens spalter til egen fordel.

Jeg har miset oversikt over alle de journalister - kvinnlige spesielt - som har kontaktet meg siden 1994 for å få svar på noen spørsmål som har plumpet ut med at "jeg skal selv søke om adopsjon" eller "jeg i en adopsjonsprosess". - Da er vedkommende plassert, og jeg svarer deretter. Omtrent ingen, bortsett fra en kvinnlig NRK-journalist - ville høre om noen kritiske sider ved det de var invovert i eller ønsket å medvirke til. Honnør til den kvinnlige journalisten om erklærte at hun forkastet tanken på å bli medlem/kunde av en "godkjent adopsjonsforening", men samtidig informerte meg om at hun ikke kunne arbeide med adopsjonsspørsmål av frykt for ubehageligheter med kollegaene på jobben.

.
Juli 2011 og A-magasinet.

22.7. 2011 presenterer A-magasinet et glanset propagandaprodukt for kjøp av utenlandske mødres barn for adopsjon ved å kaste alle etiske og moralske normer som en dekning av slikt stoff utløser. En gratisannonse for de norske barne- og  adopsjonshandlerne, man neppe har sett maken til i norsk presse når det kommer til adopsjon. Adopsjonsmessig sett bidrar produktet i A-magasinet ikke til at folks kunnskap og viten om adopsjon blir bedre, men derimot langt dårligere om produktet oppfylte normale standarder for god journalistikk og godt redaktørskjønn.  Man skulle nesten tro at både journalisten og redaktøren var medlem av Adopsjonsforum.

Jeg er selv hentet til Norge for adopsjon, og har lest Aftenposten omtrent daglig siden 1958. Jeg tjente til reiser, fest og mye annet som avisbud for morgennummeret under hele gymnastiden. 1995 tipset jeg Aftenposten om en ukjent  departemental rapport som førte til store oppslag om "prisen på adoptivbarn". Rapporten var laget for å finne begreper som skulle skjule at Adopsjonsforum drev med barne- og adopsjonshandelsvirksomhet, og var utarbeide av et medlem av Adopsjonsforening som også hadde skaffe seg et utenlandsk barn i kraft av sitt medlemskap.  Aftenposten fikk etter oppslaget en telefon fra Norges største og mektigste barne- og adopsjonshandler: Ketil Lehland som naturlig nok klaget, og ville ha Aftenposten til å beklage at de haddet skrevet "prisen for adoptivbarnet" i stedet for "prisen for adopsjonen".

Etter det ble det internt i Aftenposten bestemt at man skulle følge Lehlands vilje. Alt som kunne føre tankene hen til kjøp av eller handel med barn med sikte på adopsjon, skulle Aftenposten i fremtiden fraholde seg fra å sette på trykk. 

Linjen ble siden fulgt og det er nok å vise til Aftenpostens oppslag 18.7.2011 om at det er blitt "Dobbelt så dyrt å adoptere" fulgt opp av propaganda-produktet i A-magasinet 22.7.2011.

.
Aftenposten har valgt å gå mot et surrogati-marked.

Aftenposten og dens medlemmer i "godkjent adopsjonsforening" vil ikke at deres organiserte barne- og adopsjonshandelsvirksomhet skal komme i dårlig lys, slik den har blitt i debatten om Norge også skal la nordmenn få tilgang til surrogati-markedet. Tilhengerne i Norge har sammenliknet betalt surrogati med en barnehanden som skjer under dekke av "adopsjon"; hvilket Aftenposten av naturlige grunner ikke liker.

At den forherligede barneimporten Aftenposten mer eller mindre direkte har vært bidrager til siden 1976, skal miste sitt omdømme ved å bli avslørt, vil skape store problemer for alle de i Aftenposten som har vært aktive gjennom en "godkjent adopsjonsforening" siden 1976.  Mange i Aftenposten sitter med adopterte barn de har skaffet seg på en måte de frykter skal bli avslørt for å være en kynisk barnehandel; hvilket naturlig nok vil ødelegge mange betalte "adopsjonsidyller" om slike tanker skulle bli adoptert av de dyrebare adoptivbarna.  At de skal begynne å se på sine adoptivforeldre som barnekjøpere og det som kanskje værre er, slik Aftenposten i årtier har villet dekke over, kan være mer enn en katastrofe for mange voksne om har hoppet blindt på tilbudene barne- og adopsjonsmarkedet har hatt de siste 30 årene.

Siden Afteposten har tatt politisk stilling mot surrogati på nåværende tidspunkt, er det om å gjøre å gi almenheten inntrykk av at surrogati ikke er nødvendig når man kan adoptere.

Klarer Aftenposten virkelig å  få folk til å tro at den norske barne-importen for adopsjon er mer moralsk og etisk høyverdig enn betalt surrogati?  Blir det ikke i realiteten en slags "verdikamp" hvor kjøp av heroin (et utenlandsk barn) fremstilles som bedre enn kjøp av harsj (kjøp av surrogat-tjenester)?

Realiteten er at både den norske barneimporten er mer ulovlig og befengt med mer kriminalitet enn barneimporten via surrogati som også er ulovlig.

.
Hva er minst ulovlig og skadelig?

Jeg kan ikke etter beste evne se at det kan være noen tvil.

Det er bedre å etablere en kontrollert surrogati-marked for nordmenn enn å opprettholde barne- og adopsjonsmarkedet som aldri skulle fått eksistere i Norge.

De norske barne- og adopsjonshandlerne (medlemmene av en "adopsjonsforening") skjønner at butikkene deres kan være truet. Omdømmet er allerde skadet, og frykten for misligheter knyttet til disses foreningenes virksomhet siden 1976 har begynt å spre seg i egne rekker.

A-magasinet spilles ut som et nesten desperat kort i denne famøse "verdikampen" knyttet til norsk barnehandel. "Hvitvasking" av norsk barnehandel og uekte adopsjon på sitt mest ekstreme, fra Aftenpostens side.

Man må undres: Vil Aftenposten noen gang gi Kari Ann Volden en slik presentasjon i A-magasinet?

Moralsk og etisk står nok Kari Ann Volden langt sterkere enn og satt langt viktigere spor enn Solveig Vija Wendt.








.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar