Må adopsjon være en kvinnegreie?

Ville vi hatt et internasjonalt barne- og adopsjonsmarkedet om adopsjon i vesten var en kvinnegreie?

Leser man stoff om adopsjon, så blir en fort slått av fraværet av mannlig innslag. I Norge er det kvinner er skribenter, det er kvinner som "skal adoptere" som står frem, det er kvinner som er "adopsjonsforskere" og på nettet er det kvinnlige adopterte som dominerer.

Når det kommer til norske barne- og adopsjonshandlere i media, er de menn: Ketil Lehland i årtier og SV-mannen Øystein Gudim som ivrig etterfølger. Bare "lille" InorAdopt har kvinnlige frontfigur. De utenlandske aktørene i dette markedet er kvinner; kvinner som driver barnehjem og kvinner som vil redde barn fra sine mødre og/eller fedre på forskjellig vis.

Når en gift kvinne opplever at ekteskapet ikke blir det det var tenkt til: En familie med barn, så synes det klart at kvinnen har pushet på for adopsjon. Ektemannen vil gjøre sin hustru lykkelig, jatter med og skaffer pengene - ganske ofte skjer dette motvillig. 

Den vestlige verden etter krigen hvor alt kunne designes og kjøpes, var det ganske naturlig at barn i den tredje verden var noe som man forsøkte å skaffe seg med vestens pengemakt. Pengebasert lykke var drivkraften i den vestlige vekstøkononomi.  Nietzsche talte om vestens nihilisme og synes å ha fått bekreftet disse tankene gang på gang av historien de siste 100 år.

Jeg drømmer meg ikke tilbake til romertiden hvor overklassen familieoverhoder = menn, sørget for arvinger til sine skaperverk ved å ta til seg en passende ung mann eller to. Likevel synes noe av dette å henge igjen hos mange ektemenn som har gått med på å adoptere et barn. Poenget er at motivet for hustruens og ektemannens vilje til å adoptere ikke er så like man skulle tro - om "man" har tenkt så mye på dette.

Jeg vil bare si at det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet som i 1976 fikk utvide seg til å omfatte Norge, i Norge har vist seg å være en kvinnegreie langt mer enn en manne greie.  Homofile menn vil kanskje påstå noe annet, men dette markedet har ikke barn til salgs for homofile menn.

Personlig har jeg ikke mot at kvinner er ærlige om sine beveggrunner for å kjøpe seg et barn for adopsjon. I dagens Norge tjener enslige kvinner nok til å selv å kjøpe seg et utenlandsk barn, mens de tidligere var avhengig av en ektemann. Blant de enslige som vil kjøpe seg et barn, er kvinnene i et enormt flertall.

Jeg skal ikke si mer om mine erfaringer og tanker om dette adopsjonsfenomenet, men jeg - som mann - etterlyser ærlige menn når deres kvinnlige hustru begynner å pushe ektemannen inn i dette barne- og adopsjonsmarkedet.

Adopterte trenger ikke noen "dotter" av adoptivforeldre som etter adopsjonen forholder seg like slapt til det kjøpte adopterte barnet som om det skulle vært hustruens kjæledegge og personlige greie.

Så kan man spørre: Hva slags menn er det som jobber i statens adopsjonsregime? - Det er vel et enkelt spørsmål å svare på?