Pressens blindhet

Norsk presse og statens barneimport

Jeg har i snart 15 år forsøkt å få norsk presse mer villig til å sette søkelyset på den norske stats barnimport av utenlandske fargede foreldres barn for at staten skal bidra til å dekke voksnes ønsker og behov om å være "foreldre" til et barn ....eller to.  Flere journalister har jeg møtt og snakket med om dette.  Lenge før en del Haagstater etter press fra FN og UNICEF begynte å ta dette på alvor.

Møte med norsk presse har vært som å møte en nylig norsk statsgodkjent barnekjøper. Noen av journalistene uttalte også at de "skulle adoptere". Andre løp til Adopsjonsforum for  kommentarer, med den følge at intet kom på trykk.

Den som i det offentlige rom gir uttrykk for kritikk om den norske stats famøse barneimport eller barnehandelvirksomheten som statens "godkjente adopsjonsforeninger" driver eller medvirker til det, er garantert ikke å få statens barnekjøpstillatelse som staten av politiske grunner kaller "forhåndssamtykke".

En journalist som skulle gi rom for kritikk i pressen, vil raskt bli uglesett av andre journalister og redaktører som enten har fått sin statlige barnekjøpstillatelse eller gjerne vil ha en slik statsgodkjenning.

En journalist som er med på avdekke at noen statsgodkjente barnekjøpere ikke er blitt lovlige adoptivforeldre etter norsk lov, vil måtte regne med en kort journalistisk karriære eller få forbud mot å skrive om det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet.

.
Et korrumperende barnemarked.

Dette spesielle barnemarkedet har en sterkt korrumperende virkning fordi markedet er basert på å skaffe de betalingsvillige en uberettiget vinning. Enten i form av penger eller i form av noen foreldres barn som ulovlig er tatt fra foreldre, evig bortført og hvitvasket som en "adopsjon".

Helt siden staten lot nordmenn få fri adgang til dette spesielle barnemarkedet i 1976,  har norsk presse valgt å stikke hode i sanden. NRK ikke minst. "Suget etter barn" er neppe svakere blant norske journalister og redaktører enn andre med høystatus-yrker som ofte er oppnådd ved å velge bort barn og vanlig familieliv. Når de så sener finner å prioritere seg selv ved en "adopsjon", løper de til staten og krever oppfyllelse av sitt neste selvrealiseringsprosjekt: Importadopsjon.

2011 markerte denne norske pressekulturen seg ved å stå sammen om sutringer over at statens barneimportsystem ikke behandlet de voksne kjøpevillige likt; og at den norske stat ikke lot seg styre av barnemarkedet totalt! Et enkelte barneselgere (eksportland) gjerne solgte barn for adopsjon til 60-åringer, ¨skulle bety at den norske stat ga kjøptillatelse til 60-åringer!

Paradoksalt nok så synes ikke den norske presseverden å ville vite og gjøre kjent at nordmenn i Norge har full anledning og rett til å bli adoptivforeldre til et utenlandsk barn UTEN å ha noen statlig kjøpstillatelse, uten bruk av noen norsk statsgodkjent norsk barnehandler og uten å gjøre seg til bruker og kunde av det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet. Forklaringen er at norsk presses komptanse, kunnskap og viten om adopsjon, er på et lavmål. Ja, den synes å være høyere i svært mange land hvor norske barnehandlere opererer!

Kanskje er grunnen at det ikke er noen penger knyttet til Direkte privat adopsjon. Ingen rett til 40.000 i statlig kjøpssubsidie pr. avsluttet barnehandel, ingen "adopsjonssøkere" å skrive om og ingen norsk barnehandler å få informasjon om. Direkte privat adopsjon er en strengt fortrolig og meget privat sak, som pressen ikke engang skal tilgang til å vite noe om. Enkeltmennesker har ikke får vane å løpe til pressen når de som foreldre bruker sin adopsjonsrett, og de foreldrevalgte adoptantene løper heller ikke til pressen. Unntaket er slike som får sine adopsjonsrettighter krenket; Kari Ann Volden og ekteparet Sikander i Halden. (Staten har tvungtet ektefellene til  bo i hvert sitt land.)

Kanskje er grunnen til pressen bortvalg av den barnehandlerfrie adopsjonsmåten, at journalister ikke kan skrive om kjendisers "adopsjonsplaner" og sterke behov for å skaffe seg et sterkt sosialt statussymbol?

Hadde det ikke vært for det internasjonale barnemarkedet, så ville de organierte homsene og lesbene i Norge ikke fått noen spalteplass for sin adopsjonskamp, fordi at ikke en eneste homofil eller lesbe kan dokumentere at de er blitt diskriminert i forhold til adopsjon siden 1917 og frem til i dag.Hundrevis av homofile er blitt offentlig anerkjent som adoptivforeldre til et norskfødt barn siden 1917 og frem til i dag.
.
Et farlig og forskudd syn på "adopsjon".

Den norske presse og pressemiljøet har adoptert et åpenbart forskrudd og farlig syn på adopsjon. Gang på gang viser dette seg når pressen skriver noe om adopsjon. Typisk nok har pressen valgt å la seg styre av dette barnemarkedets reklame og propaganda; samt de norske aktørene på dette markedet. Nrå så en stor del av det norske pressemiljøet har vært en del av dette barnemarkedet og flere søker å bli en del av dette barnemarkedet, er det ikke så merkelig.

Så....Er norsk presse og pressemiljø til barns beste når det kommer til adopsjon?

Jeg vil tro svaret vil fremstå som gitt for de fleste. Ja, de fleste journalister og redaktører medregnet.
.

Hvem var det som sa: "Når pengene i kisten klinger, utenlandske fattige foreldres barn til Norge springer!"