Er det underlig at den norske stats adopsjonsmyndighet i over 30 år har yndet å samarbeide med de mest udemokratiske, korrupte og menneskerettskrenkende regimer på adopsjonfeltet? Det heter jo at "like barn leker best".
I Norge er ikke staten alene på adopsjonsfeltet. Staten handler i samarbeid og samforståelse med eksempelvis Adopsjonsforum: "adopsjonsforeningen" fremfor noen som ikke sparer på noe for å utgi seg for bare ha "barnets beste", barnets interesse og de fremskaffede barnas lovfestede rettigheter for øye. Hvor lenge skal dette adopsjonsbedrageriet få fortsette?
På http://www.adopsjonsinstituttet.no/ avsløres det at alle adopterte barn i 1986 fikk rett til nye adoptivforeldre betinget av at de som først var statsgodkjent, viste seg uskikket, skilte seg og giftet seg på nytt eller skulle dø. Det adoptertes barn rett til nye adoptivforeldre og ny adopsjon, har staten og adopsjonsforeningene motarbeidet på det groveste.
Tanker og ideer om BYTTERETTEN AV 1986
Bytteretten86 betinget at det nyadopterte barnet på spansk, koreansk, et afrikansk språk eller kinesisk skulle få hevdet sin rett ved kreve til rette norske offentlig instans bytte av adoptivforeldre og en ny adopsjon. Skriftlig og på norsk selvsagt. Og uten at adoptivforeldrene skal få vite det eller på annen måte forhindre denne viktige barnehandlingen.
Hvor gammelt og hvilke kvalifikasjoner skal et adoptert barn ha før barnet kan ta sin bytterett i bruk. Uhindret og uten frykt fra adoptivforeldre som åpenbart etter adopsjonen har vist seg uskikket?
Nei, bytteretten er nok heller ment å være en adoptivforeldreplikt!
Bytteretten er slik laget at enhver adoptant med rak rygg kunne overlate det adopterte barnet til nye og mer skikkede adoptanter. Nyblitte adoptivforleldre skal angivelig være bare opptatt av "barnets beste" og ville det ukjente, fremmede og ikkenorske barnet bare det beste. Også det beste adoptivforeldre.
Det kan nyblitte adoptivforeldre lett gjøre ved å erklære at man var uskikket, angret eller at matchingen viste seg å være gal og ikke bra for barnet. Skjer dette ett eller to år etter adopsjonen, vil det være hundrevis av godkjente adopsjonssøkere i Norge barnet direkte kan overlates til og som gjerne vil ha barnet som sitt adoptivbarn. Disse allerede statsgodkjente søkerne vil da få seg et adoptivbarn helt gratis. Et barn de til og med kjenner godt og omvendt. Et barn som kan bli matches slik det egentlig skulle vært matchet før adopsjonen.
Det er overhodet ingen grunn til at barnevernet skal innkobles da det ikke er snakk om noen tvangsadopsjon.
Resultatet er at de adoptivforeldre som sikrer sitt adoptivbarn oppfyllelse av bytteretten står uten noe adoptivbarn. Sjansen for en ny adopsjon er der, men alderen vil for mange gjøre sjansen liten. For mange nyblitte adoptivforeldre kan det sikkert være helt OK. Særlig de som har fått erfart at adopsjon faktisk ikke er noe for dem, og minst av alt det barnet de bare må innse de ikke var tilstrekkelig skikket til å være adoptivforeldre til.
En slik bytteprosess skal ta max 3 uker for staten å få ordnet det formelle på plass. Selve barneoverføringen er gjort lenge før bytteadopsjonen bringes inn for formell behandling av de som skal bli barnets nye adoptivforeldre. Alt som kreves er et samtykke til adopsjon fra a-foreldrenes side og barnets adoptanter er oppgitt.
Hvorfor skal barn som tenkes påført en adopsjon og barn som er adoptert ha rettigheter som holdes hemmelig? Hvorfor skal adopterte selv holdes uvitende om sine rettigheter? Hvorfor skal de adoptanter som faktisk søker seg en adopsjon av den rette sort være forhindret fra å opptre og handle som ansvarlige mennersker, borgere og adoptanter?
Jeg lurer på hvor mange av sine kunder og oppdragsgivere Adopsjonsforum har informert om kunne bli vraket som det kommende barnets adoptivforeldre? Har de noen gang nevnt bytteretten av 1986?
Hvorfor har det aldri stått noe om dette på statens websider om adopsjon?
Når jeg i dag snakker med unge adopterte om deres problemer og vansker i adopsjonsforhold, er det enkelte som nesten ikke tåler å få vite at de er offer for en krenkelse av bytteretten. De fleste kan nesten ikke tro at det virkelig har vært en nødutgang fra et adoptert liv de har opplevd mer eller mindre som et helvete.
Noen blir sinte vil ha kompensasjon, erstatning og funnet de ansvarlig de kan holde til ansvar. hvor ligger det rettslige ansvaret for at en adoptert har lidt og lider et helt liv som følge av at bytteretten ikke er blitt respektert og realisert? Staten eller hos "adopsjonsforeningene" eller er det her et solidarisk ansvar?
Tiden vil nok vise hvor domstolen plasserer ansvaret. Økonomisk erstatning bør være selvsagt for mange av de rammede.
Mine personlige erfaring med opphevelsesretten
Jeg var så heldig at jeg allerede som 14-åring var kjent med alt som måtte til for at min adopsjon kunne oppheves. Som 17-åring fikk jeg sammen med mine adoptivforeldre satt i gang en opphevelsesprosess med full utredning for å få avklart om konklusjonen skulle være opphevelse eller ikke. Da den kostbare og krevende utredningen var over, ga mine adoptivforeldre meg - og meg alene - eneretten til å bestemme om adopsjonen skulle oppheves eller ikke. De følte seg trygge på å overlate en slik avgjørelse som følge av alt de hadde gjort for få kartlagt alle forhold som for meg og adopsjonen hadde betydning.
Mitt valg var å la "tingene være som de er". Hva var galt med opphevelsesrettighetene frem til 1987? "Adopsjonsforeningene ville naturlig nok ha de vekk. Statens adopsjonsbyråkrater også.
Sett at............?
Jeg tenker i dag: Tenk om jeg var blitt adoptert etter 1986 eller ble 14 år i 1987? Tenk om jeg var blitt importadoptert som følge av betaling til Adopsjonsforum?
Sett at Adopsjonsforum/staten virkelig hadde påført meg adoptivforeldre som visste seg uskikket eller ikke tilstrekkelig skikket til å være mine adoptivforeldre som følge av gal matching?
Altså langt mindre skikket enn det som var blitt ansett som en rettslig forutsetning for adopsjonen? Loven krever adoptanter som skal sikre at adopsjonen blir "til gagn for barnet".
Hvordan skulle jeg få byttet ut adoptivforeldrene med noen som var skikket? Som 7-åring? Som 10-åring? Som 14-åring?
Sett at en skilsmisse utløser bytteretten?
Sett at en enslig adoptant dør etter adopsjonen?
Bytteretten og ny adopsjon skal da i mange tilfeller være løsningen. Hvor mye resurser har staten brukt for at bytteretten av 1986 skal være en realitet som er forankret i adopsjonsloven?
Hvor lenge varer denne bytteretten? Helt til adopterte er 18 år? Også etter at de er blitt 18 år?
Adopsjonlover og adopsjonpraksis etter innfallsmetoden?
I alle de år jeg har studert adopsjon ved forskjellige universitet, privat og mer eller mindre pliktmessig, slår det meg at det meste av som er lovbestemt mer eller mindre har skjedd etter innfallsmetoden og manglende utredning og konsekvensanalyser. Lite - svært lite er forankret i viten, kunnskap og klokskap. Dette har jeg siden 1994 fått bekreftet til overmål ved alle de viktige forhold jeg har fått behandlet i offentlige organer som har ansvaret for at sakene og forholdene er i tråd med lovens krav.
Toppen ble nådd da Barne- og familiedepartementet i juni 2005 innrømmet at departementet ikke har kompetanse til å avgjøre om en adopsjon er gyldig eller ugyldig. Med tanke på at det jo dette som er forutsetningen for at adopsjonskrav ikke behandles og avgjøres av domstolene, som vanlig er i demokratiske rettssamfunn, men av staten, er dette ikke bare skremmende, men en skandale som siden 1945 har fått løpe fritt.
Staten må i alle år etter 1945 ha bestemt seg for at adopsjon er til i Norge av hensyn til de som vil ta til seg noen foreldres barn. Norske eller utenlandske foreldre. Når staten har godkjent adopsjonssøkere eller gitt noen adopsjonbevilling, har staten valgt å kun ta hensyn til adoptivforeldrenes interesser - også når det etter loven er barnebortførere, barnekjøpere og totalt uskikket og direkte farlige og skadelige for det adopterte barnet.
I 45 har jeg forgjeves lett etter bevis for at barn som noen kaster sine øyne på for å ta til seg som sitt, har deretter fra statens side og andre medvirkeres side blitt behandlet slik loven foreskriver og adopsjonsloven krever. Utallige adopsjoner og adopsjonsforhold adopterte og andre etter 1994 har gitt meg innsynsrett i - og bare meg alene - av mange årsaker, viser som et mønster at noe alltid er alvorlig galt, er gjort galt og har fått et galt resultat.
Mest galt er det fordi det gale alltid gjør at et barn og det adopterte barnet blir mest krenket og skadelidende. Fra de er små til de forlater denne verden og kanskje får treffe sine riktige og egentlige foreldre, søsken og familier i himmelen. Vel, da må de jo ha fått opplyst av den norske stat hvem disse er? Ikke sant?
Nå er det gått 23 år siden opphevelsesreglene ble inndratt under forutsetning av at barna skulle sikres rett til nye adoptivforeldre i kraft av en ny adopsjon. Etter så mange år skulle denne regelen vært vel kjent, rutinene vel på plass og en klar og tydelig byttepraksis etablert.
Det tragiske er alle de adopterte som etter 1986 sliter og lider fordi noen ikke har gjort jobben sin. At Adopsjonsforum for eksempel har ønsket det skulle bli slik, kan vel ingen være i tvil om.
Jeg priser meg lykkelig fordi jeg fikk adoptivforeldre som adopterte på rett grunnlag og i rett ånd. De har gang på gang vist å bestå sin prøve, oppfylt sine forpliktelser og lojalt etterlevde de lovregler som gjelder for adoptivforeldre. de har lojalt respektert og kjempet for mine rettigheter på en mønstergyldig måte. Derfor er jeg privilegert - enten jeg er lovlig adoptert eller ikke.
Likevel har min adopsjon vært helt på grensen til det jeg som menneske har kunnet bære - selv med en optimal matching, glimrende oppfølging og utvikling og et resultat sikkert mange ikkeadoptere kan misunne meg. Intet - absolutt intet kan jeg takke staten for, bortsett fra overgrep og krenkelser en stat lett påfører borgere av norsk eller utenlandsk opprinnelse.
Jeg skulle ønske at langt flere barn kunne få en adopsjon, adoptivforeldre og et adopsjonsforhold som mitt eget. Helt frem til 1994 levde jeg faktisk i den tro at det faktisk var virkeligheten for alle adopterte i Norge. Adopterte var en privilegert gruppe i samfunnet, trodde jeg.
Er dette vanskelig å oppnå? Nei, det er det ikke. Det er ikke engang vanskelig for staten og sikre ethvert barn en lovlig og gagnlig adopsjon. Det eneste som kreves er en statlig vilje til det! Den rette vilje!
Det er alt! Når skal en slik vilje vise seg fra den norske stats side?
For barna og de adoptertes skyld!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar