Adopsjonen blitt til gagn for meg?

En forutsetning for at man som liten blir adoptert, er at adopsjonen med rette skal antas å bli til gagn for barnet. Hva fanden menes med det? Hvordan kan man vite noe slikt? Sitter staten med en slags adopsjonskatalog som gir svaret?

Adopsjonen skal bli til gagn for barnet - ikke være "barnets beste". Adopsjon har virkning langt utover barnestadiet. Kanskje er det slik at adopsjonens virkning først inntrer når den adopterte ikke lenger er barn?

Vi vet i dag at barn som vokser opp på Oslo vestkant lever lengre og har et sunnere liv enn de på Oslos østkant. Atlså er det "barns beste" å vokse opp på vestkanten. Det samme kan man si om barn i fattige familier og fattige samfunn i forhold til rike familier og rike samfunn. I følge den sosialistiske barnets beste-teori, er det altså ikke tvil om hva som er "barnets beste". Kanskje ikke rart når sosialismen er forankret i et materielt verdisyn og helst basert på en statsmaterialisme.

Staten har åpenbart en bok som sier hvilke foreldre som er til "barnets beste" og hvilke som ikke er det, men vet staten hvilke foreldre som kan bli mest til gagn for barnet? Det må vel være de foreldrene barnet ble født med og den slekten? Uansett om de er fattige eller rike?

Likevel....hva som avgjør om et liv til et barn blir til gagn for det, har jo ikke med dette "beste" å gjøre. Skal alt bedømmes utfra statens "barnets beste", så må jo staten sørge for at alle barn for det beste ved å adopteres til det beste. Altså skal de på vestkanten ha rett til å ta ungene til foreldrene til de på østkanten av hensyn til - ja nettopp - "barnets beste". Eller av samme hensyn skal staten sørge for at innvandrer og flyktingebarn adoperes av nordmenn av hensyn til "barnets beste". Da vil jo barn bli spart for tvangsekteskap, ekstremisme, kjønnslemlestelse, arbeidsløshet, grov rasisme, negativ påvirkning osv.

Nei, det staten mener er mitt "beste", har jeg lang erfaring med er totalt feil og ikke vært til gagn for meg. Eller noen andre for den saks skyld.

Så .....har da adopsjonen blitt til gagn for meg? Er jeg blitt en god utgave av meg selv? Har jeg gjort valg som har vært meg til gagn? Har jeg funnet "den rette hylle" i livet. Har jeg gjort utdannelsesvalg og yrkesvalg som har vært meg til gagn. Ville livet vært meg mer til gagn om jeg ikke var adoptert, eller fått andre adoptivforeldre eller blitt sendt til USA som bestemt av min utenlanske mor? Var adopsjonen til gagn for meg om jeg hadde opphevet den da jeg ble myndig? Eller om staten ikke hadde skilt min lillesøster fra meg og gitt til andre adoptanter?

Mitt liv i Norge har alltid sosialt, økonomisk, nettverksmessig, frihetsmessig og trygghetsmessig alltid vært som trygt kan sies å være ethvert "barns beste". Likevel har jeg etter lang tid tolkning og vurdering, undersøkelser og etterprøvinger kommet til at denne adopsjonen ikke kunne bli meg til gagn og heller ikke har vært meg til gagn. Denne konklusjonen trakk jeg da jeg var 25 år gammel.

Jeg hadde en sterk følelse av å leve et totalt meningsløst liv omgitt av personer som alle på hver som måte sikret meg "mitt beste", på ingen måte var til gagn for denne sjelen - bare kroppen. Jeg fant trøst i eksistensialismen og delvis i buddhismen. Var liksom del av en slags intethet som jeg fløt omkring i ganske alene og i ensomhet, men var aldri alene og heller ikke ensom. Savnet et sted hvor jeg kunne sette ned føttene og kjenne at her var min platform, startplatte og grunnsten for å bygge et liv på det andre før hadde startet på. Andre som var en av mine egne - en som meg.

Jeg opplevde stadig når jeg skulle presentere meg for en ung dame, at jeg ikke kunne presentere meg skikkelig. Når de spurte om "hvem er du?" ble svaret ofte "vet ikke - er adoptert" og så flirte jeg. Noe ganger la jeg til om damen var tiltrekkende: "Hvem vil du jeg skal være?" eller "Alt du vil jeg skal være for deg!" - Mange adopterte er tvunget til å lære seg kunsten å spille de rette rollene til rett tid og i de rette sammenhenger!

En stund mente jeg at jeg måtte la meg lese og forklares av kvinnlig bekjentskaper for på den måte bli kjent med meg selv. Det ble fort mange slike, men noen fellestrekk tegnet seg og etterhvert begynte jeg å få et bilde av meg selv, hva som bodde i meg og hva jeg kunne prestere.

Utdannelsesmessig hoppet jeg rundt til jeg traff noe jeg følte lå for meg. Det ble mye forskjellig etterhvert. Hoppet rundt i forskjellige jobber og fant ut at det var enkelt å lære seg det jobben krevde. Alt ble før eller siden rutine og gjentagelse, så da var det bare å gi seg kast med noe nytt. Følte en slags trang til forandring og trang til å søke det ukjente, pløye upløyd mark og ta sjanser ikkeadopterte vek tilbake for. Følte meg etterhvert like trygg på fremmede som på kjente. Garderte meg ved å ikke å stole på noen til de hadde vist seg å stole på.

Da jeg våren 1995 lå på intensivavdelingen på Rikshospitalet som følge av hjerneslag; skilt, barnløs og adoptert og legene måtte tilkalle min gamle adoptivmor fordi de trodde jeg skulle bli grønnsak, lå jeg der å summerte opp livet og håpet det ble døden fremfor "grønnsak". Døden opplevdes som en fortsettelse av et liv i intetheten og virket helt OK. Jeg hadde opplevd og fått meg det meste et liv kunne by på, og siden jeg var dømt til å være barnløs, så var det greit å avslutte uten at det føltes som noe tap eller noe savn etter et liv 25 år til.

Min konklusjon var da jeg lå der i sykesengen i en alder av 45 år, var adopsjonsmessig den samme som da jeg var 25 år gammel. Adopsjonen hadde ikke blitt meg til gagn. Den hadde gjort noe med meg som på en eller annen tok knekken på det som ville blitt meg til gagn. Uansett hvor mye "til beste" som ble stilt til min disposisjon, så ble adopsjonen ikke mer til gagn for meg. Etterhver godtok jeg at det var min skjebne, men det irriterte meg at det var den norske stat som hadde laget den slik.

Nå kom jeg over denne hjerneslagskrisen. Halvannet år senere var jeg blitt pappa! Da - og først da - opplevde jeg og så jeg at noe var blitt meg til gagn. Ikke adopsjonen, men hjerneslaget og den gjenfødelsen jeg mirakuløst fikk gjennomgå.

Min datter lever på langt nær et barneliv noen vil si er hennes "beste", men hun er garantert et liv som vil være til gagn for henne! Det virker som hun selv er blitt klar over det og det er det som gjør henne lykkelig, trygg, fri og harmonisk.

Adopsjonen ble raskt avtalt med min adoptivmor skulle anses død og maktesløs. Vi var to mennesker som ville hverandre vel i et solid vennskap bygget på respekt og ansvar for hverandre. Hun tok godt vare på meg som liten, og jeg kvitterer ut med å ta best mulig vare på henne som en gammel dame på 90 år. Også bilen hun kjører rundt omkring i.

Min 12 år gamle datter regnet raskt ut at hun var 25% amerikansk og sannsynlig 75% tysk og vil ha full oversikt over medlemmene i adoptivfamilien og dobbelt sett med opprinnelige foreldre. På morssiden er jobben gjort, og jeg bruker en kapital for å få frem slektstavlen på min opphavsside, og håper jeg klarer å få det på plass mens jeg ennå er i live. Den norske stat har sannerlig gjort sitt til at det så og si er en umulighet.

Så nå sitter jeg her som en gammel importadoptert med fasiten på spørsmålet om adopsjonen i 1953 kunne antas å bli meg til gagn. Ser jeg på det man skulle vurdert dette i relasjon til, er svaret at det ikke var grunnlag for å anta det. Det ble den heller ikke. Ennå gjenstår mye ugagnlig jeg må slite med resten av livet.

Andre vil si jeg har levd et priviligert overklasseliv og barnemessig fått det beste, men adopsjon er ikke et spørsmål om hva som er best for barnet mens det er barn, men hva som livet igjenom og i alle sammenheter vil være til gagn eller ugagn for den adopterte.

Jeg forstår unge importadopterte som forsøker å ta sitt eget liv uansett hvor bra de har hatt det i barndommen som adopterte. Adopsjonen kan ikke tilby det livsgrunnlaget ikkeadopterte alltid har fra fødselen av og alltid kan stå eller lande på. Egen slekt - på godt og ondt; Et kulturelt fellesgrunnlag, en historisk forankring og viderføring, en tilhørighet som tåler det meste, og en naturlig base for å gjøre valg i livet i trygghet i hvem og hva man er.

Dermed er det forklart hvorfor jeg aldri har hatt noe til overs for sosialistene i Norge. Deres tro på staten som alles overforeldre og absurde familiepolitikk, er rett og slett menneskefientlig og ødeleggende for barn som vokser opp i Norge - adopterte som ikkeadopterte. En stat som skal bestemme hva som er "barnets beste", burde vel skremme de fleste fordi det må lede til et statsdiktatur. Akkurat som staten skal bestemme hva som er "de eldres beste" her i landet, må det ende galt for mange.

Mener jeg da.

Når alt kommer til alt så vil en adopsjon - med riktig matching - og barnet virkelig er uten foreldre og slekt i live, med rette kunne antas å bli barnet til gagn. Bare da, er min ærbødige påstand.

Med denne forutsetningen, er det ikke mange adopsjoner som har vært og vil bli til gagn for adopterte her i landet. Det er noe man lett kan finne svaret på ved reell adopsjonsforskning. Merkelig at man ikke har gjort det for lenge siden, eller........?