Har de rett til å ta på meg?

En ung importadoptert fra Colombia av det kvinnlige kjønnet ringte meg for et par år siden. Ganske fortvilet, usikker og frustrert. Hun sa hun var 15 år gammel og hadde slitt tungt med sin a-foreldre så lenge hun kunne huske. Nå slet hun mer og mer med å være adoptert, sa hun. "Hva skulle hun gjøre", var spørsmålet hun søkte svar på. Ingen hadde til nå gitt henne noe godt svar på det.

En helt vanlig livssituasjon for mange importadopterte.

Vi snakket om a-foreldrene og hvordan de hadde oppfylt sin rolle som det. Snart kom det frem at det var personer som overhodet ikke skulle vært godkjent av den norske stat for noen adopsjon. Den unge damen var lettet over å bli forstått og hadde funnet noen som forsto uten at hun behøvde bruke så mange ord. Litt overraskende kom følgende spørsmål fra denne 15 år gamle jenta:

"Kan jeg få vite om de har hatt rett til å ta på meg?"

Dette er et meget brennbart spørsmål som stort sett voksne adopterte har fokusert på og funnet som et sentralt spørsmål. Å la en 15 år gammel importadoptert få innsyn i disse forhold, kan lett få meget dramatiske følger for a-foreldrene og den adopterte selv. Jeg trengte mer opplysninger for å gi henne svar omkring dette. Forholdet mellom henne og a-foreldrene var så dødt og håpløst som det var mulig å komme. Jenta ville bare vekk og stå på egne ben så fort som mulig. Å klare seg i forhold til a-foreldrene til det ble mulig, var utfordringen jeg fikk meg servert.

Jeg svarte senere i samtalen at "jeg skulle undersøke", og ba henne ringe meg tilbake om et par dager. Selvsagt hadde jeg svaret, men et svar alene løser ingenting. Hun måtte kreve svaret fra a-foreldrene og kreve at de beviste at de hadde hatt"rett til å ta på henne" fra de begynte med det og all tid siden. Det ville bli bråk, konflikt og en stygg maktkamp mellom et a-barn og dets norske a-foreldre. Jeg måtte sørge for at piken kom ut som vinner; menneskelig, sosialt og økonomisk.

Adopterte som har klart seg bra frem til de er 13 år med noen skikkelige drittsekker av adoptivforeldre, klarer seg som regel bra deretter. Denne 15 åringen fortalte greit hvilke problemer og utfordringer a-foreldrene hadde laget for henne, og viste ved sine reaksjoner at hun greit ville klare en røff maktkamp med disse.

Det endte greit for jenta fra hun fylte 16 år. A-foreldrene måtte skaffe henne egen leilighet og alt annet hun trengte for å leve og bo for seg selv til hun ble ferdig med utdannelsen uten å sitte med studielån. I tillegg måtte a-foreldrene betale et års livsopphold i Norge og/eller Colombia for at hun skulle få finne og evnt. møte sin opprinnelige colombianske mor og far. 600.000 NOK skulle stå på en egenkonto til dette formålet dagen hun fylte 18 år.

Endte opphavsundersøkelsene med at adopsjonen var av den ulovlige sorten, som alt tydet på, skulle a-foreldrene gi henne et arveforskudd tilsvarende 50% av det hun ville mottatt som arv om hun hadde vært lovlig adoptert. Resten skulle omfattes av et testament.

- Selvsagt har enhver adoptert alltid hatt rett til å vite om a-foreldrene har rett eller har hatt rett til å ta på dem.
- Adopterte har ikke bare rett til å vite, men også at den påståtte berøringsretten kan bevises og dokumenteres på en måte som uomtvistelig viser a-foreldrenes berøringsrett.

Hvordan adopterte bør og skal gå frem i slike tilfeller hvor dette er så umåtelig viktig, er det intet generelt svar på. Hvert tilfelle må behandles for seg med et klart blikk på hva som skal og bør være sluttresultatet. Adopterte er normalt ikke hevngjerrige overfor a-foreldre som ikke kan dokumentere at de noen gang har hatt rett til å ta på dem.

Hadde a-foreldrene rett til å ta på det barnet de i sin tid adopterte fra Colombia?

Om det har jeg taushetsplikt!