Adopsjon - det moderne statsgodkjente barnetyveriet i Norge?

Jeg har vært for feig!

I mange år var jeg for opptatt av å være presis om detaljene på adopsjonfeltet og mistet oversikten over "terrenget". Jeg oppdaget i løpet av 2010 at jeg hadde latt meg innfluere for mye av tankegodset, de verdier og de prinsipper det internasjonale ukontrollerte rasistiske og illegale barne- og adopsjonsmarkedet hadde sneket inn i det norske samfunn siden 1970-tallet.

Man kan vel si at det var Adopsjonsforums Øystein Gudims personforfølgelse av meg på grunn av mine tekster og aktiviteter på adopsjonsfeltet i Norge, som fikk med til å se klart hva han drev med og levde så godt av. På statens side har også departementets Tove G. Smith og Bufdirs Morten Stephansen bidratt sterk i samme periode. I tillegg fikk jeg mye hjelp til å følge med på de organiserte homofiles  kamp for""å få rett til å adoptere".

Før 1970 fantes stort sett bare adopsjoner etter adopsjonsloven og norsk lov forøvrig her i landet. Mange forskjellige typer adopsjoner. Statlig tvangsadopsjon inkludert. Selv dette er svært krevende å få oversikt over og god kunnskap om.  Så skjedde noe i 1976...................
.

Statens inntreden på det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet i 1976

I 1976 fantes intet barne- og adopsjonsmarked nordmenn i Norge kunne bruke for å skaffe seg et barn for adopsjon. Fremveksten av et slikt innenlandsk marked etter 1945 ble stanset ved et effektivt lovforbud Stortinget vedtok i 1953.

Norsk koreaforenings formidling av koreanske mødres barn, var basert på en USA-godkjent praksis som Harry Holt og frue hadde fått til. Foreningen var ikke aktiv på noe internasjonalt barne- og adopsjonsmarked med kun aktiv i eksport av koreanske mødres barn til Norge for adopsjon.  Selv om dette allerede i 1969 var en tvilsom virksomhet etter norsk lov, og var helt bassert på den norske stats bevillinger til adopsjon, var profitt og vinningsmotivene lite fremtredende. I alle fall ikke for Koreaforeningens del.

Alt forandret seg med Adopsjonsforum og dens leder Ketil Lehland. I et tett samarbeid med en liten lukket maktgruppe på adopsjonsfeltet, fikk han staten med på at nordmenn skulle ha tilgang til barn som det sterkt voksende internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet. Staten og Adopsjonsforum ble raskt enige om et norsk adopsjonsprinsipp som intet annet vestlig land har vært i nærheten av å engang vurdere. Prinsippet var skreddersydd for utnyttelse av et ukontrollert og illegalt barne- og adopsjonsmarked.

Stortingets nye ufravikelige rettsregel i adopsjonslovens § 20 av 1981, ble totalt neglisjert.
Stortingets nye ufravikelige opplysningsregel om opprinnelige foreldre av 1986, ble totalt neglisjert
Ufravikelige regler i Haagkonvensjon 33 artikkel 4 og 17 Stortinget ratifiserte i 1997, ble totalt neglisjert.

Den norske stat har siden 1976 valgt å underkaste seg det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonmarkedes "regler" fremfor Norsk lov og norske rettsregler.  - Konsekvent.
.

Den norske stats barne- og adopsjonshandelprinsipp

Den norske stat har i all hemmelighet bestemt at den norske stat skal anerkjenne som lovlig og utgi enhver "adopsjon" som lovlig når "adopsjonen" er tilkommet ved det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet om to følgende vilkår er oppfyllt:

Den norske barne- og adopsjonskjøperen har fått den norske stats kjøpstillatelse; som staten kaller "forhåndssamtykke".

Nordmenn med slik statlig kjøpstillatelse får den norske stats anerkjennelse av enhver "adopsjon" de har oppnådd ved bruk og betaling til en statsgodkjent norsk barne- og adopsjonshandler som den norske stat har gitt anledning til å operere i det internasjonale ukontrollerte rasistiske og ofte illegale barne- og adopsjonsmarkedet.

• Den norske stat har altså  overlatt til det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet å avgjøre hva som etter norsk lov skal være en lovlig adopsjon, en lovlig adoptert og lovlige adoptivforeldre ved kun å legge vekt på to norksstyrte forhold: Statlig godkjente barne- og adopsjonskjøpere; samt bruk av statlig godkjente norske barne- og adopsjonshandlere.

Null norsk legalitetkontroll utover dette, slik den norske stat etter norsk lov er pålagt å gjøre i stedet for domstolskontroll.

Statens ledende barneimportør i en årrekke, Knut R. Steenberg på et møte mellom departementledelsen og Adoptertes Landsforening i 1996 som ville at staten skulle sikre de utenlandske barna lovlige, gyldige og gagnlige adopsjoner: Ved å utføre statens lovpålagte legalitetskontroller. Det var Steenbergs "adopsjonskontor" som hadde det utførende ansvar for dette, men som ikke gjorde noe slikt. Stenberg var enig med Adoptertes Landsforening og utbrøt til departementtoppenes sterke irritasjon:

"Jeg får ikke engang penger til å foreta stikk-kontroller!" 

.

Det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet adopsjonsproduksjon

Dette markedets eneste mål er å få "frigjort" ikkevestlige barn til et barnemarkedet vesten har skapt ved sin kjøpe- og betalingsmakt. 

Land etter land utenfor Den europeiske Menneskerettskonvensjonsgruppen har siden 1970-tallet gått inn som barneeksportører som "hvitvaskes" og utgis som legale adopsjoner i kraft av den pengemankt vestens barne- og adopsjonshandelere så lett får tak i.

I motsetning til Verdens Barn, som fikk nytt navn da den norske stat valgte å føre Norge inn på dette barnemarkedet, har Adopsjonsforum vært den norske og nordiske værstingen til å utnytte dette markedet. Heldigvis har heller ikke InorAdopt valgt en slik strategi.

Da den kinesiske stat på slutten av 1980-tallet bestemte seg for å utnytte dette markedet for å kvitte seg med barn den kinesiske stat fant brysomme, fant den norske stat en slags "likesinnet" og en mulighet til så god barnetilgang til norske statsgodkjente barnekjøpere, at den norske stat begynte å gi direkte pengesubsidier til nordmenn som fikk tak i et utenlandsk barn på det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet. 30.000 norske kroner utgjorde ca 80% av den pris pr. barn norske statsgodkjente barne- og adopsjonshandlere klarte å få tak i. 

I 1994 klaget Adopsjonsforum i en departemental hvitvasking - "Reland-rapporten" - over at Adopsjonforum vanskelig kunne konkurrere om de mest etterspurte barna fordi man i USA og Italia var villige til å betale mer enn det Adopsjonsforum kunne ta.  Overfor Stortinget 20.1.2011 klaget Øystein Gudim over at "kostnadene pr. person" hadde steget langt mer enn inflasjonen. (34.000 NOK i 1995 til 120.000 pr. person i 2010) Derfor måtte Stortinget øke subsidiene for statens godkjente barne- og adopsjonssøkere, var Gudims klare budskap. 

(Gudim selv fikk statens kjøpstillatelse til å bruke tilbudene Adopsjonsforum kunne fremskaffe i Etiopia i 1995 og nøt godt av statens susbsidie som typisk nok er kalt "adopsjonsstøtten")

Å overlate til et slik marked å bestemme ord, uttykk og begreper, er i realiteten en total underkaste av markedskrefter som er svært uvanlig for en sosialdemokratisk statsmakt som  den norske stat. Markedet har siden 1970-tallet selvagt utviklet sin egen propaganda og reklame for å beskytte sin egen eksistens og de som har valgt å leve - og leve godt - av den personlige vinningen et slikt marked gir.

Det tragiske er at statens adopsjonsregime i 1976 var noe helt annet og mer skikkelig  enn det ble etter at staten overlot til det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet å bestemme statens adopsjonspraksis og valgte barneimport.  I dag er det store flertallet av de statsansatte i statens adopsjonsregime direkte og personlig avhengig av at Norge er en betydelig operatør og pådrivende aktør som kjøperland på dette barnemarkedet.  - At slik ender med norsk adopsjonskorrupsjon, bør vel ikke overraske noen.

.
To adopsjoner i Norge

Det tok ikke mange årene etter 1976 og etter inntreden av Ketil Lehland at det ble to sorter "adopsjoner" i Norge.

Den ene adopsjonstypen var bestemt av det norske familierettslige adopsjonsinstituttet, mens den andre "adopsjons"-typen var bestemt av det internasjonale ukontrollerte rasistiske og i all hovedsak illegale barne- og adopsjonsmarkedet.

De værste er at det illegale og korruptbaserte internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet siden 1976 har hatt en veldig ødeleggende virkning  adopsjoner i Norge basert på det norske familierettslige adopsjonsinstituttet og ikke minst statens adopsjonsregime som sådann.

Det har ført til at man i Norge ikke vet at man kan bli adoptivforeldre uten å være forhåndsgodkjent som barne- og adopsjonskjøper av staten, og uten å måtte bruke noen norsk statsgodkjent barne- og adopsjonshandler.

• Det er noe jeg og mange andre med meg vil fortsette å gjøre noe med og forandre på!

.
Personlig erklæring

Jeg vil ikke samarbeide med noen norsk statsgodkjent barne- og adopsjonshandler, og jeg vil heller ikke hjelpe noen til å skaffe seg statens kjøpstillatelse av noen utenlandske fargede mødres barn!

Jeg vil samarbeide, hjelpe og bistå enhver som søker seg en adopsjon basert på det privatrettslige familierettslige adopsjonsinstituttet; hvilket betyr null behov for noen form for "adopsjonsformidling" og null vilje til å påføre noen foreldre og deres barn en ulovlig og ugagnlig adopsjon.

Jeg samarbeider gjerne med etter beste evne enhver som vil gjøre en innsats for:

* Erstatte den norske stats adopsjonsregime med et domstolsregime

* Bekjempe norsk deltagelse på det internasjonale ukontrollerte rasistiske illegale barne- og adopsjonsmarkedet. Jfr. adopsjonslovens § 20.
* Hjelpe og støtte enhver som er offer for dette internasjonale ukontrollerte rasistiske illegale barne- og adopsjonsmarkedet. 
*  Øke bruken av mulighetene det norske adopsjonsinstituttet gir barn og foreldre i Norge og andre steder i verden.


Tilbud
Send meg gjerne en mail, sms eller ring meg om dette er noe du også har lyst til å drive med.
Jeg holder ditt navn fortrolig for andre om du selv ikke skulle ønske og ville noe annet.
Ingen har til nå klaget over at jeg har utsatt noen medspiller, medaktører og samarbeidspersoner for noen ubehageligheter av den enkle grunn: Jeg gjør ikke slikt, og vil ikke bruke andre mennesker på en slik måte.

Takk for oppmerksomheten!

Utenlandske opprinnelige foreldre rett til et liv i Norge?

Det kyniske barne- og adopsjonsmarkedet.

Den korte tiden etter 1945 det var et eget norsk barne- og adopsjonsmarked, fikk i alle fall barnas opprinnelige foreldre ha barnet boende i Norge eller i eget land. En del måtte se at staten sendte ungene til en annen kant av landet eller til USA eller Tyskland.

Da den norske stat ledet Norge og nordmenn inn på det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet på 1970-tallet og i stigende grad deretter, ble resultatet for de utenlandske opprinnelige foreldre at de ikke engang ante hvor det ble av barnet og heller ikke hadde mulighet til å få vite om barnet hadde fått det bra. Det sørget den norske stat for.
.

For meg fremstår det som rett, rimelig og riktig at utenlandske mødre som ved en adopsjon få barnet sendt til Norge, automatisk skal få norsk oppholds- og arbeidstillatelse. De skal også få den norske stats hjelp til å flytte til Norge og etablere seg her om de vil. 

Importadoptertes opprinnelige foreldre vil da ha status på linje med de norske opprinnelige foreldrene og det blir enklere for de importadopterte å etablere en normal og naturlig kontakt med sitt opphav, slik de norskfødte adopterte alltid har hatt muligheten til.

Viktigst av alt:  Denne ordningen vil motvirke alle illegale adopsjoner og reelle barnebortføringer det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet så lett fører til.

.

Det er noe umoralsk å ta ungene fra de fattige mødrene og la moren og hennes påfølgende barn gå for lut og kaldt vann eller.......til grunne.  Norge har råd til en slik praksis som å høyeste grad vil vekke oppsikt på den internasjonale adopsjonsarenaen.

Når den norske stat og Storting vil bruke 80.000 NOK på å få skilt et utenlandsk barn fra sine foreldre i utlandet for å dekke et norsk barnebehov, så er vel staten også moralsk forpliktet til å gjøre noe for disse foreldrene annet en å utnytte dem og deres tragiske livsstituasjon?

Gir man foreldrenes barn en sjanse i Norge, bør vle mødrene bli gitt det samme?!!!!

Jeg forutsetter at ordningen gis tilbakevirkende kraft, slik at alle utenlandske opprinnelige mødre får rett til norsk oppholds- og arbeidstillatelse om de har et barn de har født i Norge.

Siden den norske stat utgir barne- og adopsjonsmarkedets "biologiske foreldre" for å være døde, forsvunnet eller ukjente, vil jo et slik forslag etter statens påstander ikke føre til at noen utenlandske foreldre vil kunne få norsk oppholds- og arbeidstillatelse. Av den grunn skulle vel ikke staten ha noen motforestillinger.
.

Til i dag har jeg ikke møtt på et eneste holdbart motargument mot en slik human og menneskevennlig tanke og forslag. 

Barne- og adopsjonsmarkedet i media

Norske barnehandere og barnekjøpere dominerer helt

Til tross for at det store flertallet adopterte, opprinnelige foreldre og adoptivforeldre siden 1917 har vært og fremdeles er norskfødte alle sammen, er de ikke fremme i media, i pressen og på internett i det hele tatt.

De siste 15 årene er det de statsgodkjente barne- og adopsjonshandlerne, deres statsgodkjente barne- og adopsjonskjøpere og de kjøpe utenlandske barna som så så si alene har vist seg og presentert seg i det norske mediabildet.

Folks og politikkeres bilde av adopsjon er også blitt veldig preget av dette. Det intenasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet (BAM) har dermed fått et solid fotfeste i Norge og det norske samfunn.  Et ukontrollert feste uten noen form for korrektiver og hindringer ellers. Norge har tapt for et barne- og adopsjonsmarked Norge og nordmenn aldri skulle vært aktører på. Pengemakta har vunnet.

.

Ett eneste unntak de siste 20 årene.

Den norske flerbarnsmoren Adele Johansen ble offer for den norske stats adopsjonsregime på 1990-tallet ved en norsk statlig tvangsadopsjon. Overgrepene ble støttet av domstolen og Høyesterett, med den følge at hun fikk adopsjonen behandlet av den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Norge tapte og ble dømt som en overgriper på adopsjonfeltet.

Saken fikk god dekning i media som det eneste unntaket fra den dominans det internasjonale illegale barne- og adopsjonsmarkedet har skaffet seg i Norge.

.

Noen ofre i dag.

Kari Ann Voldens adopsjon måtte bli en trussel mot BAM og de norske statsgodkjente barnehandlerne. De norske barnehandlerne vil ikke at deres lukrative marked skal ødelegges ved at staten lar noen bli lovlige adoptivforeldre uten bruk av en statsgodkjent barne- og adopsjonshandler.

Disse barnehandlerne vil ikke at deres statsgodkjente barne- og adopsjonskjøpere de siste tiårene skal oppdage at de er blitt lurt. Lurt både for penger og for en rask, sikker og lovlig måte å bli adoptivforeldre til noen utenlandske foreldres barn på.

Den samme skjebne har også rammet ekteparet Sikander i Halden som har måttet leve adskilt fordi statens barne- og adopsjonshandlere har satt sine egne interesser foran norsk lov og ekteparet og deres lovlig utenlandske adoptertes beste.

Disse er to almenkjente offer for det mediaregimet det internasjonale ukontrollerte og stort sett illegale barne- og adopsjonsmarkedet har fått i Norge.

.

Internett

Internett åpnet i realiteten muligheten for at nordmenn i Norge skulle kunne bli lovlige adoptivforeldre til noen utenlandske foreldres barn uten bruk av noen norsk statsgodkjent barne- og adopsjonshandler. Det åpnet også muligheten for oppnå å bli slike foreldre uten å gå veien om statens eget barneimportsystem, ved at man direkte på basis av lovlig og gyldig samtykke fra barnets foreldre fikk rett til norsk bevilling til adopsjon.

BAM vil naturlig nok ikke at dette skal være kjent og bli kjent.

På alle nettsteder hvor adopsjon er et tema, så er norskfødte adopterte, opprinnelige foreldre og adoptivforeldre helt fraværende. Uansett adopsjonstype.  Alle nettsteder med unntak av http://www.adopsjonsinsituttet.no/  og http://www.adopsjonsbloggen.blogspot.com/  domineres av stort sett norske barnehandlere, norsk barnekjøpere og kjøpte adopterte som skal være så happy for det.

Det typiske med slike markedsstyrte adopsjonssider, er at den systematiske egeninteressen og egoismen som får råde. En egeninteresse og egoisme som så lett kan oppfylles med vestlig og norsk pengemakt!

.

BAM's rasistiske grunnlag

Det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet er et vestlig styrt og organisert marked basert på vestlig rasisme i forhold til de utenlandske mødrenes og familienes barn.  En form for rasisme som vesten viste ved sin import av afrikanere til vesten for vel 200 år siden.

Ingen norskfødte adopterte, opprinnelige foreldre og adoptivforeldre kjenner seg igjen eller se at de har noe til felles med BAM's "adopterte", "biologiske foreldre" og "adoptivforeldre".  Naturlig nok.  De få som har ytret seg om dette, får straks føle dette markedets enorme makt i dagens norske samfunn i form av ufyselig personangrep, mobbing og andre former for ubehageligheter.

Norske statsgodkjente barnehandlere i staten og de andre barnehandlere de statsansatte barnehandlerne selv har godkjent, viser så mye rasisme og rasistiske holdninger at det bør være en vekker for enhver med normalt utviklede sjelsevner. Det værste er at de lokker uvitende betalingsvillige barne- og adopsjonskjøpere til å delta i denne formen for statsvillet adopsjonsrasisme og adopsjonssvindel.

Å kalle statsgodkjente barne- og adopsjonshandlere for rasister som driver en organisert rasistisk virksomhet, burde være enkelt å rettferdiggjøre for enhver som vet hva rasisme er.

.

Utenlandske fargede foreldres barn et statlig velferdsgode?

Når staten har tatt mål av seg at utenlandske fargede foreldres barn skal være et norsk statlig velferdsgode for nordmenn som vil ta et barn til seg som sitt, var det et mål som bare kunne oppnås ved at den norske stat aktivt tok i bruk de muligheter som det internasjonale ukontrollerte rasistiske illegale barne- og adopsjonsmarkedet kunne tilby. 

Alternativet var at staten brukte statlige tvangsadopsjoner på enslige fattige mødres barn i Norge, men det ville jo staten ikke gjøre, selv om staten likevel gikk så langt at den fikk Norge dømt for adopsjonskrenkelse av den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

De utenlandske farged foreldrenes barn har ingen domstoler, ingen norsk statsmakt og ingen menneskerettsdomstol som kan forsvare dem.  De har siden dette famøse internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet kom til på 1970-tallet, vært dømt til å være rettsløse, forsvarsløse og livslange lidende ofre for noe den norske stat aktivt og bevisst har villet.

Jeg synes hver eneste norsk barne- og adopsjonshandler burde vært stoppet og stoppes. De fleste mener jeg også har gjort seg fortjent til en reell og grundig politietterforskning både fra norsk og utenlandsk politi. Det skulle være enkelt for norsk og utenlandsk politi å etterforske påstanden om at barna er foreldreløse, forlatte eller ukjente. Spesielt når både NRK, TV2 og andre så lett kan klare det.

Man kan kanskje ikke forvente så mye av adopsjonskåte politikkere, men det ville vært et bevis på politisk moral og etikk om Stortinget vedtok at handel med barn med adopsjon for øye skal være forbudt for noen nordmann å drive med.

I dagen verden så klarer alle i Norge å bli lovlig og gyldig adoptivforeldre til noen utenlandske hvite eller fargede foreldres barn uten bruk at noen norske barne- og adopsjonshandlere. Hvis de vil.

Jeg vil ikke kalle norsk barnehandlere for drittsekker, kjeltringer og forbrytere selv om det skulle være dekning for noe slikt.  I min verden finnes ikke noe værre enn en menneskehandler - bortsett fra barnehandlere.  For vel hundre år siden auksjonerte den norske stat bort fattige mødres barn til hvem som helst som ville ta barna til seg som sin eiendom. Er det den norske stat driver med overfor utenlandske fattige fargede mødres barn noe bedre?

Svaret man finner i det norske mediabildet om adopsjon, kan få noen til å tro at svaret skal være "Ja".
Om det internasjonale ukontrollerte rasistiske illegale barne- og adopsjonsmarkedets propaganda og markedsføring er mer troverdig enn andre sammenliknbare markeder, er vel mer enn tvilsomt. Et lukrativt marked med så mye uberettiget personlig vinning til de vestlige aktørene, vil i alle fall ikke ødelegge eller la dette bli ødelagt uten kamp. 

Så.......hvem i Norge kjemper mot den norske stats aktive deltagelse på dette famøse barne- og adopsjonsmarkedet på nettet, i media, i pressen og på andre arenaer?

Alt i alt så dreier det om den norske stats internasjonale anseelse og Norge anseelse. Alt skal man ikke adoptere bare fordi en statsmakt er utøveren?

.

Jeg kan, vil og orker

Jeg priser meg lykkelig at jeg kom til Norge for adopsjon uten at en eneste statlig eller privat norsk barnehandler ble brukt eller var inne i bildet.  Jeg priser meg lykkelig over å ha fått norske adoptivforeldre uten at de før de fikk meg til Norge med utenlandsk pass og samtykke, ikke av den norske stat var godkjent som barne- og adopsjonskjøper.

Det store flertallet av de adopterte, adoptivforeldre og opprinnelige foreldre i Norge priser seg sikkert over det samme. Uten å gi uttryk for dette å de media-arenaer BAM til de grader behersker i dagens Norge. De har ikke behov for å la seg forurense og bli besudlet ved å menge seg med slike krefter!

De tar avstand ved å holde seg vekk! Og - og fordi de ikke orker de belastninger det fører med seg med å få føling med en norsk barne- og adopsjonshandler og deres statsgodkjente kunder.
.

Små seier med mange deltakere bak

For meg er en mindre norsk barne- og adopsjonshandler og en mindre norsk statsgodkjent barnekjøper en seier.

For meg er en mer Direkte privat adopsjon basert på foreldrenes samtykke en seier

For meg er enhver adopsjon uten bruk av noen "adopsjonsformidler" en seier.

Enhver lovlig og gyldig adopsjon etter norsk lov er og skal være en personlig seier for både barnet, dets foreldre og barnets adoptanter.  - Jeg synes det er veldig godt å vite og handle etter.

.

Hvor lenge bestemmer statens barnehandelvirksomhet norsk mediadekning?

Så lenge det internasjonale ukontrollerte rasistiske illegale barne- og adopsjonsmarkedet får råde fritt i Norge, er det enkle og presise svaret.

.
Hvor lenge vil du det skal få råde?

Norske statsgodkjente barne- og adopsjonshandlere

Antall statsgodkjente barne- og adopsjonshandlere i Norge

I Norge var antallet slike i 1975 null. Både i staten og i det private. Etter 1945 var det en en oppblomstring av slike i Norge til Stortinget i 1953 satte en stopper for dette markedet i 1953.  På 1800 tallet var det vanlig at staten auksjonerte bort de fattiges barn til de som fritt ville utnytte disse. Innføringen av det norske adopsjonsinstituttet kom til for å få slutt på slikt. Det ble også slutt på slikt fra 1917 til 1940.

Antallet norske statsgodkjente barnehandlere er i dagens Norge ca 20 i Bufdir og Bufetat. Det er statsansatte som har jobber som kun eksisterer fordi den norske stat er an stor aktør på det ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet (BAM). Antallet har økt spesielt etter at staten opprettet barneimportkontor i 1987 som ble kalt "Statens Adopsjonskontor" (SAK). Siden ble det "SUAK", BUFA" og til slutt Bufdir med underetatene Bufetat.

Fra 1975 økte antall statsgodkjente barne- og adopsjonshandlere i takt med antallet i staten til i nå sitt høyeste antall på ca 30 i 2005. Æren for denne utviklingen må tilkjennes Ketil Lehland. Han førte Norge og en rekke nordmenn inn i det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet ved sin kyniske måte å operere på i et miljø som ikke visste noe nevneverdig om adopsjon og om mulig langt mindre om "internasjonale adopsjoner".

I dag er det ca 50 statsgodjente barne- og adopsjonshandlere i Norge. Alle godkjent av staten selv, som etter loven er til for forhindre at noen foreldre og deres barn skal rammes av en illegal adopsjon. Staten skulle med andre ord forhindret fremveksten av norske barnehandlere og at dette markedet fikk spre seg til Norge og nordmenn. 

I stedet har statens selvoppnevnte godkjente barnehandlere arbeidet for å bruke det norske adopsjonsinsituttet til å "hvitvaske" illegale adopsjoner, organiserte barnebortføringer, dokumentfalsk og annen ordinære svindel det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet ble dannet på og eksisterer i kraft av.

• Statens egengodkjentes hovedoppgave er å godkjenne hverandre og norske barne- og adopsjonskjøpere; samt bestemme hva som er en lovlig adopsjon eller ikke og bestemme hva som er "barnets beste" for utenlandske fargede foreldre.

Man kan selvagt ikke forvente at statsansatte og statsgodkjente skal gjøre noe som skal medføre at deres valgte inntektsgrunnlag forsvinner. Skulle den norske stat begynt å operer på det internasjonale narkotika- eller menneskemarkedet generelt ved å utgi dette for en lovlig aktivitet og virksomhet, ville vel neppe de statgodkjente gjøre noe som skulle true deres eksistens og virksomhet.
.

Forskjell på norske statsgodkjente barnehandlere

De norske barnehandlerne er avhengig av at staten godkjenner norske barnekjøpere. Godkjenningen av norske villige barne- og adopsjonskjøpere gjøres av statens egne barne- og adopsjonshandlere under ledelse av Morten Stephansen. Morten Stephansen og Øystein Gudim er de to ledende norske statsgodkjente barnehandlerne i Norge. Deres oppgave er å utgi de utenlandske bortførte, sjålne eller falske barna for å være barn som lovlig kan adopteres og skal ha status som lovlig adoptert i Norge.  Det klarer de enkelt ved å unnlate å legge norsk lov og adopsjonsrett til grunn for sin lukrative virksomhet. I et meget tett samarbeid som har eksistert mellom staten og Adopsjonsforum siden slutten av 1970-tallet da Ketil Lehland oppdaget det han ville skulle være hans lukrative fremtid.

Siden 1970-tallet er det det internasjonale ukontrollerte BAM som har styrt statens adopsjonspraksis, adopsjonspolitik og adopsjonsvirksomhet og barneimport.

BAM har bestemt ordbruken, begrepene og utviklingen av adopsjonens oppfatning i det norske folk.  "Adopsjon" er blitt synonymt med å skaffe seg et statlig vedtak om å bli godkjent som barne- og adopsjonskjøper.
.

Barne- og adopsjonshandlerne til Verdens Barn og InorAdopt har aldri stått i fremste linje for nosk utnyttelse av det ukontrollerte BAM. Det er det Adopsjonsforum og deres allierte i staten som har gjort. De statsgodkjente barnehandlerne i staten har kunnet gjemme seg bak Adopsjonsforum ved å overlate propagandaen, markedsføringen og desinformasjonen til slike som Ketil Lehland og BAM's pengemakt.
.

Ofrene for de statsgodkjente aktørene

Ofrene for de statsgodkjente norske barne- og adopsjonhandlere har selvsagt raskt oppdaget at de ikke har noen stemme i Norge. Barnet er taust og snakker ikke engang norsk, mens barnas utenlandske fargede foreldres barn er gjort tause ved at de utgis for ikke å eksistere eller være ukjente. Selv i tilfeller hvor de ikke er slik statens statsgodkjente barnehandlere

Ofrene er også ofre for de statsgodkjente barnehandlernes adopsjonsrasisme. At de utenlandske barneofrene må leve med et liv i Norge med omfattende rasisme og følgene av det, har disse norske barnehandlerne ment og mener er "barnas beste".

Penger, uberetttiget vinning, utnyttelse, overgrep, organisert statlig norsk adopsjonsvindel og adopsjonskorrupsjon var altså ukjent i Norge frem til 1975.

Over 30.000 nordmenn har søkt og fått statens kjøpstillatelse og trodd at den norske stat har sikret dem et utenlandsfødt lovlig og gyldig adoptivbarn. Barna selv vil ikke kunne oppdage realiteten før det er blitt godt voksne og selv kan undersøke og kontrollere sin egen adopsjon. En undersøkelse som normalt koster 200.000 kroner og mer - uten garanti for å lykkes med å fremskaffe dokumentasjon for at man er lovlig og gyldig adoptert i Norge.

Værst er det at så mange voksne importadopterte i Norge plutselig kan erfare at den arverett de trodde de hadde etter sine norske adoptivforeldre i kraft av en lovlig og gyldig adopsjon etter norsk lov, aldri har vært en rettslig realitet.

Når tusener av adoptivbarn i Norge er gitt en adopsjonsfremtid ingen norskfødte adopterte noen gang har måtte tenke på og forholde seg til, er det noe disse kan takke statens selvoppnevnte barne- og adopsjonshandlere for. De fleste er faktisk gjort foreldreløse og familieløse av den norske stats egengodkjente barne- og adopsjonshandlere da de var små og slike norske profittsøkere fikk kloa i dem.

Bare fremtiden vil vise hvor godt utenlandske foreldres barn - hvilket det de fleste importadopterte er - vil klare seg som det i Norge. Selv med alle de materiell godene et ulovlig liv i Norge måtte medføre.

Da kan jo trøsten være påstanden til  den statlig utnevnte "adopsjonsforskeren" Monica Dalen: "Det går bra med de fleste adopterte."  

Denne statlige adopsjonsforskeren har merkelig ikke påstått:  "Det har gått bra for alle norskfødte adopterte."

• De norske statsgodkjente barne- og adopsjonshandlerne har alltid sagt at deres "adopsjoner" er "barnas beste".  Alltid.

.

Sporsløst og tankeløst?

TV2 adopterer Tore Strømøy

Tore Strømøys banebrytende programmer om adopterte og opprinnelige utenlandske mødre, var et stort og tankevekkende konsept. Et konsept den statsgodkjente norske barne- og adopsjonshandleren Adopsjonsforum og en del statsgodkjente barne- og adopsjonskjøpere ikke likte. Det viste kvaliteten ved NRK's serie om adopsjon.

TV2 var faktisk tidligst ute med å legge lage et program om en kvinnlig importadoptert som ville vite mer om sine angivelige døde pakistanske opprinnelige foreldre. I stedet for døde foreldre fant man begge i live og en utenlandsk mor som ikke hadde gitt sitt samtykke til adopsjon. Denne skandaløse siden valgte TV2 og pressen å lukke øynene for. Derfor ingen reaksjoner fra slikt hold som Adopsjonsforum.

Den norske stats barneimport - illegale i all hovedsak - er blitt TV-underholdning med snørr og tårer med liten respekt for personvernet til de utenlandske mødrene spesielt. De utenlandske fedrene slipper unna. Det er blitt en slag TV-underholdning med unge og eldre kvinner i hovedrollen. En slags kvinnegreie.

Det positive er at de utenlandske døde opprinnelige mødre får vite hva som skjedde med deres barn etter at de kom i en vanskelig livssituasjon og får se at de har fått "det bra". Positivt er det at budskapet til Geir Follevåg og Ane Ramm så iherdig forfektet, og som de statsgodkjente norske barnehandlerne ville ha det til var det gjeldende, avsløres å ha særdeles liten forankring hos adopterte. At de nevnte har gjort seg til tjenere for den norske innsatsen på det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet, synes de ikke å bry seg om. De har fått sin del av dette lukrative markedet.

.

Hva avslører egentlig "Sporsløst" og "Tore på sporet"?

For de som har forutsetninger til å forstå hva den slags "adopsjoner" dreier seg om og kan vurdere slike adopsjoner som er bestemt i norsk lov, avslører disse underholdningsprogrammene enormt mye mer enn statens barneinmportregime må like. Fra et journastisk ståsted har jo omtrent hver vist inmportadopsjon gitt grunnlag for dramatiske journalistiske avsløringer som lett kunne satt en totalstopper for den norske stats barneimport og statens barnehandlere.

Speselt statens løgn om at utenlandske barn som tas til Norge via statens barneimportører, skal være foreldreløse, forlatte eller i det minste "ukjente" slik regjeringens "adopsjonsutvalg" postulerte i 2009, viser jo med all ønskelig tydelighet at den norske stat oppfordrer, medvirker, støtter og forsvarer regulær barnebortføring og adopsjonssvindel.

Den norske stat er egentlig heldig fordi de fleste importadopterte og berørte av slike adopsjon ikke vet at adopsjonene ikke er av den lovlige sorten - etter norsk lov.  At det i land langt fra Norge er over 15.000 kvinner som hver dag sliter med tanker og følelser om sitt forsvundne barn, er i alle fall den norske stat og dens barne- og adopsjonshandlere ikke ofrer en tanke. Den norske stat er ensidig opptatt av de statsgodkjente barne- og adopsjonskjøperne, slik at staten kan få gjort utenlandske mødres og fedres barn til et norsk statlig velferdsgode for nordmenn i Norge "som har alt - bortsett fra egenfødte barn".

Å bli bortført ulovlig fra et liv fattigere enn det som er vanlig for norske barn, er selvsagt mange av de importadopterte i ung alder synes er bra og takknemlig for. Flukten fra de fattige land til den rike vestlige verden kan gjerne gjøres ved en illegal adopsjon. De importadopterte oppdager fort nok at en adopsjonssvindel på bekostning av de egentlige foreldrene og disses familier, er en form for vinningsforbrytelse de selv har nytt godt av og ikke vil skal avsløres. Når de blir voksne har de skjønt hvilken "honningkrukke" de har havnet i med utsikter til økonomiske goder i voksenlivet selv som selv ikkeadopterte vanligvis kan drømme om. De fleste importadopterte arver i ung aldre - lovlig eller ulovlig - verdier som er langt over gjennomsnittet for ikkeadopterte nordmenn i Norge. Noen adopterte i Norge har til og med skaffet seg arv etter opprinnelig mor og far i tillegg.

Å gjøre et utenlandsk barn til medvirker til en vinningsforbrytelse, skaper selvsagt både "tilknytning" og "lojalitet" til de mer eller mindre ulovlige adoptivforeldrene. Ingen adopterte i Norge er så dumme at de vil "skjære av den grønne gren de sitter på."   Å uttale seg i media og pressen som kan sette arv etter "adoptivforeldrene" i fare, er noe ingen importadopterte til i dag har gjort. Uttalelsene bærer heller preg av å sikre mest mulig arv - utover pliktdelen.

Selv om enhver illegal adoptert kan skaffe seg legal arverett i form av testament; hvilket de fleste importadopterte bør forsøke, er det viktig for dem at andre ikke få vite at de ikke har noen arverett i kraft av en lovlig adopsjon. Selvsagt kan ikke TV2 eller NRK lage underholdningsprogrammer som medfører at underholdningsfigurene = de adopterte skal betale for innsatsen med å stå uten noen arv. Dessuten er det jo fint for importadopterte å få tilbud fra TV2 og NRK til noe importadopterte selv må betalt 200.000 kroner for. Skulle TV2 eller NRK bruke det slike underholdningsprogrammer avslører, vil de for fremtiden ikke kunne bruke adopterte og egentlig mødre, fedre og søsken til den slags underholdning.

Det er derfor trist at enkelte importadoptert så tankeløst lar seg lokke til å bli med på slike programmer. De kunne utnyttet sin markedsverdi til å skaffe seg en oppfølging i etterkant som ville vært dem til langt større verdi resten av livet og tilsvarnede for de "sporløse" egentlige utenlandske mødrene og deres barn og familier.

Dessverre er prostitusjon noe importadoptete i Norge tidlig må lære seg. Fra svært ung alder av. En sak er at de i tidlig alder er blitt utnyttet av det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet, men at de også skal utnyttet av den norske underholdningsindustrien så konskvent deretter, er rett og slett så pinlig at dette bare kan skylles en særnorsk form for tankeløshet.
.

Avsløring av et kynisk vestlig styrt barne- og adopsjonsmarked
Hvordan kan adoptertes opprinnelige mor og far være "sporløse" når enhver norsk statsregistrert adoptert skal få opplyst identiteten til disse foreldrene? Staten skal også ha dokumentasjon på at opprinnelige foreldres identitet er korrekt - enten de er levende eller døde.

Hvorfor har ikke den adopterte et skriftlig samtykkedokument fra moren? Vil ikke den norske stat utlevere det?  Eller har mødrene ikke gi noe lovlig og gyldig samtykke til adopsjon?

Hvilke garantier har eksempelvis TV2 på at de utenlandske kvinnene som dukker opp virkelig er fødemoren? Sørger TV2 for at det tas DNA-test for å sikre seg mot at den adopterte ikke står å klemmer og gråter for en kvinne som ofte håper å få en bit av rikdommene som finnes i Norge?

Hvordan kan i det hele tatt TV2 finne opprinnelige mødre som den norske stats myndigheter har utgitt for ikke å være i live, ikke mulig å oppspore eller "ukjent"? Hvis det er så enkelt å finne disse ikke-eksistende og ukjent utenlandske foreldre et par tiår senere, hvofor ble de ikke oppsporet da barnet var "frigjort" for adopson til Norge via statens godkjente barne- og adopsjonshandlere?.
.

Gang på gang ser man utenandske kvinner som sier de ikke ønsket noen adopsjon. En liten brøkdel av det den norske stat gir til sine norske statsgodkjente barne- og adopsjonskjøpere ville vært mer enn nok for disse kvinnene å slippe det de opplevde. 42.000 NOK er mer enn nok til å fostre opp både barnet og seg selv og kanskje flere barn til alle barna er blitt voksne og fått gode skoler.

Med alle de milliarder av kroner staten sender til U-hjelp, så vil ikke den norske stat bruke på unge mødre for at de skal slippe å miste sitt barn sporløst til det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet.

Norske mødre har aldri opplevd noe liknende fra den norske stats side.
.

Jeg vil derfor hevde at den slags adopsjonsunderholdning er basert på norsk rasisme og de grove overgrep det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet har forårsaket.

Er det tankeløst å hevde noe slikt?

Alt i alt er det på det personlige plan mye godt med slike programmer. At "blod er tykkere enn vann" er nok en realitet selv det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet ikke klarer å ta livet av. Spesielt er vi det i de utlendingene som har opplevd at deres barn er blitt sporsløst borte.  

Det underlige er at Adopsjonsforum og Øystein Gudim ikke vil det skal være noen kontakt mellom opprinnelige foreldre og det adopterte barna, når det er så viktig og verdifull for opprinnelige mødre å vite at barnet har fått det bra, hva slags adoptivfamilie det har kommet inn i og ikke minst - hvilket vestlig land barnet ble fraktet til.


Radikale tanker?

Jeg mener også de skal få vite hvor mye norske penger som ble brukt for å skille mor og barn! Jeg mener også det er på sin plass at norske statsgodkjente barnekjøpere ved en slik gjenforening sikrer disse eldre kvinnene som ofte har klart å ta seg av barn og familie, en pen sum penger hvert år resten av mødrenes liv.

Jeg mener også at den norske stat skal behandle disse utenlandske kvinnene likt som norske kvinner som har brukt sin adopsjonsrett ved å:

Gi mødrene og deres mindreårige barn rett til å oppholds- og arbeidstillatelse i Norge og betal flyttingen til Norge.  En rett de skal få samtidig med at deres barn har fått tilsvarende rett til opphold i Norge.

Har titusener av norske mødre kunnet leve i Norge og til og med i samme gate som den bortadopterte, bør i sannhet også de utenladske opprinnelige mødrene få samme mulighet.

Da - og bare da - vil den norske stats versjon av sin barneimport kunne ha et moralsk og etisk forsvar!  Det har både den norske stat og det norske folk råd med i disse tider.

.

Adopsjonsforum hopper på TV2

Adopsjonsforum laget to dager etter dette et eget innlegg om TV2's  "Sporløst" med en vinkling enhver barne- og adopsjonshandler kan være stolt av.
http://www.adopsjonsforum.no/index.aspx?article=3489587&mid=3489587

Joda, det viser seg at dette barnemarkedet også har sine sosiopatiske trekk, men det er vel nepp noe nytt.

Godt betalt jakt på utenlandske fargede biologiske familiers barn, er nok moralsk mer høyverdig enn "Jakten på biologisk familie", må man tro Adopsjonsforum på.

Hvordan er det mulig?

70.000 "adopterte" i Norge

Hvordan er det mulig med alle de mange og kompliserte vilkår som en lovlig offentlig anerkjennebar adopsjon må oppfylle, at det i Norge med det statlige adopsjonsregime skal kunne være 70.000 lovlige adopterte i Norge?

Hvorfor gir ikke den norske stat ut opplysninger om hva som må være oppfyllt for at en adopsjon skal være lovlig og offentlig anerkjennes som det?

Hvorfor holder staten tilbake opplysninger og tier om forhold som er helt avgjørende for en lovlig og gyldig adopsjon?

Hvorfor vil ikke staten overlate foreldreovertagelse ved adopsjon til domstolene?

Hvor mange og hvem er egentlig lovlig adoptert i Norge etter norsk lov?
.

Skal ikke staten og den adopsjonsregime gi soldid og veiledende informasjon på adopsjonsfeltet?

I årtier ha staten unnlatt å gi begrunnelse på enkeltvedtak om bevilling til adopsjon; samt begrunnelse enkeltvedtak om norsk anerkjennelse av en utenlandske adopsjon. Begrunnelsesplikten har vært lovfestet og ufravikelig siden Norge fikk forvaltningsloven i 1967.

Ordet ulovlig adopsjon synes staten bevisst ikke å ville bruke fordi statens regime ønsker å få folk til å tro at noe slikt ikke er noen realitet eller at staten er en garantist for lovlige adopsjoner. 

I 2004 skrev adopsjonsdepartementet til foretaket Adopsjonsinstituttet og opplyste at staten ikke hadde komptense til å avgjøre om en adopsjon var lovlig eller ulovlig, med den følge at dette bare kunne fastslås ved en domstolsbehandling med partsforklaringer, vitner og prøving av dokumentbevis.

*   Dette gir jo svar på alle spørsmål og leder til et nytt: Hvordan er en slik statlig inkompetanse mulig?

.

Trygghet, rettssikkerhet, kunnskap og informajon

Forldre og deres barn trenger det overnevnte når barnet skal vurdere bortadoptert. De trenger dette når barnet blir koblet til noen ønskede og villige adoptanter. De trenger dette når staten behandler bevillingskravet eller norsk anerkjennelse av en utenlandsk adopsjon. De trenger det også etter at staten har gitt bevilling til adopsjon eller anerkjent en utenlandsk adopsjon.

Foreldre og barn trenger dette for å kunne leve et trygt og godt liv etter den formelle og reelle adopsjonen. Et helt liv for barnet og et helt voksentliv for foreldrene.

Når den norske stats adopsjonsregime svikter på å yde slik lovpålagt trygghet og rettssikkerhet, har jeg oppdaget at dette er en manko som bør rettes opp.  Det har vist seg å være en enorm oppgave og krevde et enormt krevende og langvarig arbeid. Å få andre også til å bidra, har vært den viktigste oppgaven og målet. At statens adopsjonregime og dens medspillere ikke liker dette, er gangske naturlig. Ingen liker å bli avslørt som "en keiser uten klær", men departementet selv har innrømmet å være uten grunnleggende kompetane overfor foretaket Adopsjonsinstituttet i juni 2004.  Foretaket driver ikke noe politisk virksomhet, men innehaveren står selvsagt fritt til å gjøre det som enkelborger i det norske samfunn.

Ved å avvsløre statens adopsjonsprasksis, som skal bygge på en adopsjonskompetanse den norske stat innrømmer ikke å ha, er håpet å få til endringer som må til for å sikre foreldre og deres barn trygghet, rettsssikkerhet, kunnskap og informasjon om adopsjon, til foreldrenes og deres barns beste. I sluttenden skal dette også være til de adopsjonsvillige til gode, selv om all historie har vist at de ikke er opptatt av stort annet enn å få tatt noen foreldres barn til seg "som sitt" - og få sitte med barnet som om barnet lovlig var blitt deres.

Det fine jeg har opplevd i det siste året, er alle de henvendelsene jeg har fått fra adopsjonsvillige som vil bli adoptivforeldre til en bestemt barn i Norge eller i et annet land!

Alle vet jo at informasjon man ikke kan bruke til noe, er verdiløs. Informasjon kan også være farlige for de som handler eller driver urettmessig eller rett ut ulovlig. Informasjon er også makt, grunnlag for valg og reelle alternativer.

Personvernet er viktig på adopsjonsfeltet. Særlig for foreldrene og deres barn.  Både før og etter adopsjonen. Det er jo ikke slik at Dagbladet slår stort opp om utenlandske foreldre som klager over at den norske stat ikke lar deres barn få norske adoptanter, slik de har gitt sitt samtykke til! Det er heller ikke vanlig at foreldre eller adoptanter ved direkte private adopsjoner løper til pressen når statens adopsjonsregime opptrer på sitt værste.

Når den norske stats adopsjonsregime har gjort seg til en ensidig tjener av de som vil ta til seg norske og utenlandske foreldres barn, blir jo tryggheten og rettssikkerheten til foreldrene og deres barn deretter. Når den norske stat ikke engang klarer å forholde seg til statlige tvangsadopsjoner - som jo i høyeste grad er domstolskontrollert og en gjenganger i Høyesterett - slik at Norge blir dømt av Den europesiske Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, kan man bare tenke seg hvordan tilstanden er på det titusener av adopsjoner i Norge bygger på foreldresamtykker etter adopsjonsloven og norsk lov forøvrig.

Det er ikke enkelt å gi informasjon på adopsjonsfeltet når Norge har et statlig adopsjonsregime. Staten opptrer som om adopsjonsfeltet ikke var lovbestemt og som om staten kan gjøre hva den vil. Alt hadde vært mye enklere om alle private adopsjoner (de som ikke er tvangsadopsjoner) var domstolsbehandlet og avgjort ved dom.

Jeg håper at jeg lever lenge nok til å oppleve slutten på den norske stats adopsjonsregime og statens famøse barneimport!

Statens godt betalet adopsjonsbyråkrater og statens godkjente barne- og adopsjonshandlere, har naturlig nok ikke et slikt ønske.
.

Ville du overlatt til markedet..........+

Markedsmoral og politikk

Norge har et ærlig og rederlig folk. Stort sett. De stoler på den norske stat som jo er lært opp i at den norske sosialistiske statsmakt skal være verdens beste. Også for barn i Norge og ellers i verden.  En norsk stat som i årtier har villet ha markedskontroll, markedsregulering og malt over både interne markeder og norsk import. Spesielt mat og kjøtt-import, plus vinimport har vært et norsk særmerke på dette.

Hvorfor har da den samme stat ført Norge og nordmenn ukritisk inn på det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet som  ble en realitet på 1970-tallet?

Ville du hatt tillit til et narkotika-marked som utga alle produkter for å være lovlig medikamenter?
Ville du hatt tillit til et sexmarkedet som utga enhver handel for å være moralsk og etisk forsvarlig?
Ville du hatt tillit til et surrogatmarked, donasjonsmarked eller et barnemarkedet hvor kjøperne hadde all makt?

Jeg er sikker på at de fleste i Norge ville svart benektende på disse spørsmål.

Siden det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet kun berører ca 700 personer i Norge hvert år, og det ikke finnes noe nasjonalt tilsvarned marked i Norge, er det ikke rart at noen har utnyttet dette på deg groveste for å skaffe seg uberettiget vinning i kraft av sin egen og statens pengemakt.

Var det ikke norsk forfatter som skrev noe om "Du skal ikke godta den urett som ..........."

Nei, det er nok viktigere å jakte på norske sexkjøper enn norske statsgodkjente barne- og adopsjonssøkere og deres norske mellommenn.
.

Jeg undres: Hva tenker nordmenn flest når de ser et lite importadoptert barn midt i blant oss........? 

Er ikke de første tanken: "Hvor mye kostet den ungen?"   - Men ikke si det høyt!

Er ikke den andre tanken:  "Stakkars unge."    - Men holde tankene for seg selv?

I de senere år har jeg opplevd at nordmenn føler seg brydd i selskap med andre nordmenn som har skaffet seg et utenlandsk barn via den norske stats barneimportsystem.  Brydd fordi de er usikre på å snakke om ting disse er så "hårsåre" på, kombinert med en frykt for å si noe som er "politisk ukorrekt".

Det samme gjelder for nordmenn som føler seg brydd og usikker i selskap med en importadoptert. Man vil jo så gjerne ikke såre noen eller komme inn på vanskelige eller vonde ting. "Å gå rundt grøten" er ofte bedre enn å smake på den. Spesielt når den norske stats barnemportgrøt både smaker og lukter vondt!

Hva skal man si til disse importadopterte?

Jo man kan i alle fall spørre om de vet hvem de utenlandske foreldrene er og om de har hatt noen kontakt med dem.  Man kan også spørre hvor de er født og hvor gamle de var når de kom til Norge. Helt legale spørsmål siden de aller fleste importadopterte i motsetning til norskfødte vet at de er "adoptert".

Dermed viser man i alle fall de opprinnnelig utenlandske foreldre litt respekt og den inmportadopterte selv respekt. I tillegg kan man få vite mye de fleste nordmenn gjerne vil vite mer om. Spesielt fra importadopterte som stammer fra et land man enten selv har vært i eller kunne tenke seg å reise til.

Så.......det er altså fullt mulig med en "normal" og forstandig samtale med både de importadopterte selv og deres norske "adoptivforeldre". - Selv om enkelte av disse vil synes et slikt samtaletema er uønsket og ubehagelig, men med den rette adopsjonen dannet på rett grunnlag, skal det ikke være tilfellet.

Joda, nordmenn er et godt og bra folkeferd. Staten er noe helt annet. Silk har det alltid vært.

Tenker jeg.........