Heldig "adoptert" - det er meg det!

Når så først skjer.........

Barn kan rammes av ulykker og en trist og krevende skjebne i tidlig alder. Det kan også barnet foreldre bli før både unnfangelsen og fødselen - og - tiden deretter. Spesielt foreldre som mister sitt barn i en adopsjon, har mye å fortelle om dette.

Ikke slike fortellinger de løper til pressen og media med, men til nærstående som bryr seg om den av de rette grunner og på den rette måten.

Jeg forsto tidlig hvorfor min utenlandske mor takket ja til et amerikansk adopsjonopplegg for meg selv og min lillesøster på under ett år. Hun så ingen annen utvei for å sikre sine to barn det livet hun mente de burde ha og kunne skaffes ved å overlate barna til noen vilt fremmede i USA. Barn som ble lovet skulle vokse opp som de søsken de visserlig var.  Barn som skulle få leve i det landet vår mor og hennes mor så gjerne selv ville flytte til, men som de ikke fikk anledning til.

Selv hadde jeg det OK der jeg bodde langt ute på landet utenfor Landsberg i en flyktningeleir mine første 4 leveår sammen med min bestemor. Barn og leke med og trygge omgivelser rundt en liten brakke som kunne være kald og rå. Da jeg begynte å huske, så minnes jeg min mor komme på besøk med en baby. Babyen fikk mat direkte fra mammas bryst, husker jeg. De var store, kan jeg minnes.

Mamma var alltid i godt humør. En vårdag minnes jeg en tur med henne inn til byen. Hun gikk på min venstre side. Holdt meg i hånden og bar på den lille i den andre armen. Vi snakket om alt det nye jeg fikk se. Kan ennå huske de flagrende skjørtene og de bare bena hennes ved min side.

På en stor plass gikk folk frem og tilbake. En stor fontene var midt på plassen. Noe slikt hadde jeg aldri sett før. Ikke så mange store hus heller. Så så jeg en mann med bare ett ben hompe over plassen. Under armene hadde han to stokker. En enbenet mann hadde jeg aldri sett eller hørt om før. Mamma ble spurt og hun fortalte: Mange menn hadde vært med i en stor krig. Noen ble drept og andre mistet en arm eller et ben. Mannen jeg så hadde mistet et ben i krigen. Etter det så jeg etter menn uten et ben eller en arm. I løpet av de neste månedene så jeg mange..........Da jeg kom til Norge, så jeg ingen........

Til Norge og uten lillesøster?

Det var feil. Helt feil.

Først da jeg var blitt konformert, klarte jeg å få rede på hvorfor dette var blitt så feil. I alle fall det at lillesøster ikke vokste opp med meg: Hun hadde fått polio og døde, ble det sagt fra de som hadde direkte hånd over hennes skjebne. Den norske kvinnlige skilte juristen og den tyske Dr. Florack. - De løy meg og mine adoptivforeldre rett opp i ansiktet, ble klart 28 år senere..... Lillesøster var plassert av disse hos noen andre i Oslo omtrent samtidig med meg.

Vel, jeg fikk en erstatningssøster som også var adoptert, men hun gikk bort så altfor tidlig. 3 år senere dukket den døde lillesøsteren opp.  På telefon.

.
Å få vite at alt var feil.

Min adoptivfar var av den ærlige og hederlige sorten. Da jeg som tysk statborger ble avkrevd å gjøre norsk tjeneste i det norske forsvaret, var tiden inne for en alvorsprat med mannen. Jeg glemmer aldri den samtalen, og heller ikke at det var den eneste gangen jeg så denne mannen gråte. Vi inngikk en pakt med hverandre den kvelden som jeg er bundet av så lenge min adopivmor lever.

Likevel var det befriende å få bekreftet at jeg ikke var lovlig adoptert. Det førte til et mer ærlig forhold mellom ham og meg siden. Mest av alt: Jeg var fritatt for alle familiære forpliktelser, slektsoppgaver og ansvar. Jeg sto helt fritt i forhold til alle og alt i Norge, men han og familien ville alltid stå ved sine forpliktelser overfor meg som ekteparets sønn - selv om jeg på ingen måte var det.

Jeg kjøpte meg raskt en bil høsten 1971. Tok forberedend ved UiO og dro til Bergen for "finne meg selv" og leve studentlivet som jus-student.  Jeg fant mye mer enn jeg hadde drømt om da jeg havnet i Bergen med Bobla lastet full av nyinnkjøpt TV, rådyr Tandberg spolebåndopptaker og topp stereo-anlegg med høytalere som var nok til å sikre musikk for en hel boligblokk.

I fred og ro kunne jeg jobbe for å forsøke å spore opp min amerikanske far. Hva det slulle lede til de neste for meg og mitt liv de neste 15 årene, kunne jeg aldri forstilt meg skulle kunne skje. Jeg ble virkelig kjent med hvem jeg var uten å treffe min amerikanske far på en måte mange andre siden gjerne sikkert skulle ønske de aldri fikk føling med.

.
Heldig som "adoptert"?

Da jeg lå på intensivavdelingen på Rikshospitalet i mai 1995, skilt og barnløs og med prognose om å bli "grønnsak", konkluderte jeg med at jeg hadde vært heldig med mitt liv som adoptert. I en alder av 46 år hadde jeg fått gjort og opplevd alt det jeg jeg drømte om og langt mer enn det. Vissheten om at det ikke fants barn som ville miste noen pappa, gjorde meg lettet selv om jeg gjerne skulle fått være pappa i livet.

Min "lillesøster" hadde dukket opp i livet året før, og hun opplevde en slag "closing". Det var jeg glad for å ha fått oppleve.

At jeg ikke var lovlig adoptert, så var jeg ikke ulovlig skilt fra mine utenlandske foreldre i det minste.....

At jeg ikke vokste opp i USA, så kompenserte verdien og kvalitetene ved ekteparet Johanssen mer enn noe annet for det.

Det var godt å ligge der nesten urørlig på intensivavdelingen med en følelse av indre ro og fred. Med en følelse av takknemlighet for en skjebne som jeg var blitt forunt, og at jeg var blitt satt pris på av så mange for det mennesket jeg tross alt var.

Nå ville skjebnen gi meg en ny sjanse........Jeg kom meg over kisen og fikk et nytt og ukjent liv. Et nytt utgangspunkt og nye utfordringer jeg var lite forberedt på.  Nå sitter jeg her med en masse utfordringer og drømmer av den mer normale sorten. En drøm om et liv i fred med de personer rundt meg som betyr mest for meg.  Alle på sett og vis adoptert av meg, med unntak av min nå snart 15 år gamle datter.

Christiane Julie - det ekte sanne elementet i mitt liv for første gang siden mai 1953............Tankene og følelsene kan ikke engang beskrives...... Beviset på at adopjsonen ble meg til gagn står foran meg hver dag i hele sin prakt og med sin personlighet, følelser, tanker, drømmer og vilje. En vakker og skjønn variant av meg jeg vet aldri vil bli noen kopi av sin pappa......En herlig tanke.....