Norske barnehandlernes fiende nr. 1 - Morten Johanssen

Så er det klart!

Den norske stats adopsjonsregimes fiende nr. 1 er utpekt av staten v/departementet å være "Adopsjonstintituttet v/Morten Johanssen".
Når adopsjonsdepartementet og dens "adopsjonsforeninger" med Adopsjonsforum i spissen innleder et samkjørt mer eller mindre personangrep og borgererttsangrep på en norsk borger, er det ingen tilfeldighet. Det er et solid tegn på at den norske stats barneimportregime mener seg truet, har gått i forsvar og har samlet seg til et slags motangrep.  - Maktspillet er i gang: Staten mot den ene.

De har vel regnet med at denne Morten Johanssen skal "skjelve i buksene" og oppgi sin kamp FOR lovlige og gagnlige adopsjoner - uansett barnas og deres foreldres nasjonalitet, hudfarge og sosiale status.

Med tanke på å ha vunnet en rettsak mot SAS i lagmannsretten og mot Fellesforbundet til LO i tingretten, og har en uferdig rettsprosess med staten om statens adopsjonshandlinger mot meg, må jeg innrømme at jeg bare smiler av å ha fått de rette fiendene eller motkreftene, motstanderne eller motpartene. Ikke det at jeg har så mye tiltro og tillit til det norske rettssystemet eller såkalte rettssamfunnet, men å ha noen tillit til "rettsstaten" har mitt og så mange andres liv vært et klart bevis på ikke er berettiget.

Nå er jeg vant til å bli overvåket og at folk i mangel på saklige motargumenter, tyr til personangrep og annet som etter straffeloven sogar er straffbart. Det er normalt for folk som "ikke har rent mel i posen" og som er ansvarlig i alvorlige rettskrenkelser og utnyttelse av de uvitende, de forsvarløse, de underpriveligerte og de nederst i maktherakiet.  Selv om "landsfader" Gerhardsen for lenge siden påsto at "det er slutt på den tida da arbeidsfolk måtte stå med lua i handa", og "landsmoder" Gro påsto "det er typisk norsk å være god", er den slags politisk vås og tildekking bare et tegn på hvordan makta ter seg i Norge.

Når lille jeg kan være en reell trussel mot det store og mektige statlige barneimportregimet og adopsjonsregimet, viser det bare at de har noe å frykte, noe å skjule og noe de vil være skal være usagt, fortiet og taushetsbelagt.

Jeg er blitt en gammel mann. Har levd et liv og er vant til å kjempe med gode krefter som betyr en forandring både for enkeltmennesker og grupper av mennesker. Jeg vet ikke hvor for jeg tiltrekkes av urettferdighet, maktmisbruk og organisert utnyttelse, men jeg synes det er både interessant og morsomt å pirke borti makta til de arrogante matkmisbrukerne som bunn og grunn bare er opptatt av sin egen makt, status og penger. Noen kaller slike for psykopater, andre for sosiopater og jeg nøler ikke med å kaller slike for kyniske kjeltringer. - Hvor langt kommer den undertrykte og misbrukte ved å "stå med lua i handa"? Eller rope at "det er typisk norsk å være god"?

Jeg har sett for mange bukke under av statens maktbruk, unnlatelser og ansvarfraskrivelser utført av statsansatte som tjener gode penger på å gjøre det de ikke er ansatt for å gjøre. Jeg har sett fagforeningspamper som har vært så opptatt av sin egen makt og status, at et selskap som SAS var dømt til å gå under allerede for 25 år siden. Jeg har sett en LO-leder som har brukt hersketeknikker som ble ansett som forfinede i Stalin-tiden. Vi har sett det alle sammen - statens maktmisbruk og manglende respekt for borgernes rettigheter.

Norge er et land med få mennesker som innbyr til en kultur hvor det meste avgjøres muntlig og med avtalt spill. Habiliteten har dårlige vilkår i et land som Norge - den siste kommuniststat - i følge en kjent svensk sosialdemokrat.  Når norske politikeres hovedoppgave er å kunne lage en retorikk som skal tildekke virkeligheten og sikre den enkelte politikers gjenvalg, makt og status for å "styre folket" fremfor å la folket styre, sier det seg selv at det ekte demokratiet har dårlige vilkår og muligheter i Norge.

Kurt Vonnegut skrev en gang at "Livet er som en gullelv. Det gjelder bare å lære seg kunsten å øse, og være nøye på hvem som skal få øser."

Jeg sitter her i påsken og priser meg lykkelig over å leve i et land og i en tid da man kan være en erklært fiende av den korrupte norske statsmakten uten å måtte frykte for livet.  Det norske folk kan jeg takke for det - ikke den norske stat som i bunn og grunn skal være til for å beskytte borgenes liv, frihet og eiendom.

De som virkelig har tenkt igjennom årsakene til klimakrisen i denne verden, vil lett se at det er summen av statsmaktene i verden som er den reelle trusselen. Grådige statsmakter som aldri blir mett på makt og penger. Penger og verdier som borgerne og private selskaper må skape for å kunne dekke statsmaktens umettelig apetitt og sløsing med nasjonens og verdens resurser. Den norske stat vil styre det norske folk via NAV, skatter og myndighetesmibruk rettet mot den enkelte borger.

De som er de fleste og alvorligste ofrene for den norske statsmakt, er barn og kommende barn. Barn har ingen stemmerett, og ingen politisk valgkamp har noen gang vært vunnet ved å satse på barna. Barn er av den norske stat gjort til et statlig sosialt velferdgode for voksne som har alt bortsett fra egenfødte barn. Barn er gjort til et statlig investeringobjekt som skal læres og fostres til å underkaste seg og tjene staten et helt voksenliv med minst mulig innflydelse fra sine foreldre som skal slave for statsmakten på en eller annen "arbeidsplass". - Har Norge fått en slavestat? En slavestat som ser på borgerne som staten skal passe på og bestemme omsorgen for fra de er født til de dør?

Landsfader Gerhardsens "lue" var ikke tenkt vendt mot staten, men den borgerlige private utbytteren som forlengst er borte fra det norske samfunn. En borger som hadde et ansikt, men som den norske stat ikke har.
Jeg minnes noen vietnamsiske flyktninger som forsøkte å etablere et nytt liv for seg og sine i Norge. De reagerte på maktforholdene her i landet og sa: "I Vietnam hadde makten et ansikt og et navn. I Norge har makten gjort seg usynlig og uangripelig. - Det er ikke til å holde ut!"

Den norske stat har i årtier i det stille arbeidet for å frata foreldrene makt og retten til sine egne barn. Ikke bare i Norge, men særlig ved sine "adopsjonsforeninger" overfor utenlandske fargede fattige forsvarsløse foreldre. Det er nesten blitt slik eller i ferd med å bli slik: Et barns foreldre er de den norske stat til enhver tid bestemmer eller har bestemt!

• Jeg er imot en slik stat og statmakt uansett hvor mye "norsk" den måtte kalle seg.

Derfor er det OK for meg å være utpekt som en fiende av den norske stats adopsjons- og barneimportregime.  Å få det bekreftet i påsken, har en symbolverdi jeg setter pris på.

Nå er det ikke mange år jeg kan ha en slik posisjon, evne og vilje. Håpet er å etterlate meg noe som andre kan overta og bruke videre. Et menneskevennlig samfunn, klima og natur, er for alvorlig til å overlates til en statsmakt. Det er deilig å ha kunne være og leve som en anarkist så lenge jeg kan minnes.

Så får jeg trøste med med noen ord av Nietzsche: "Nihilismen må seire for å kunne beseires". Stalinstaten, Hitlerstaten, Maostaten og Sovjetstaten er typiske eksempler på at han hadde rett. Den norske statsmakt sørger sikkert for å bli et slikt bevis.

- Sånn er det.

Aftenposten avdekker den internasjonale barnehandelen.

Aftenposten gjorde i 1995 et stort oppslag om prisen på utenlandsfødt barn for adopsjon. Statens "adopsjonsforeninger" raste å forlangte at Aftenposten skulle oppgi dette som "adopsjonskonstnader" og ikke pris på barna.

15 år senere presenterer Aftenposten i sitt månedsmagasin "Innsikt" en hel annen virkelighet enn Aftenposten våget i 1995. Denne gangen lar Aftenposten statens "adopsjonforeninger" slippe til med uttalelser som kommer til å forfølge dem i årevis fremover. Vel, forutsatt at disse gis en presseoppfølging som slikt fortjener.

Reaksjonene fra ofrene for dette i Norge - de kjøpte barna selv og deres norsk barnekjøpere, er slående: Total taushet, slik det er normalt for de som avsløres for noe moralsk og etisk forkastelig.  De som har vært kjent med dette, reagert mot dette og ikke likt dette, velger klokelig å nikke anerkjennende og tenke sitt om det Aftenposten har valgt å trekke frem. De fleste sier til seg selv at de er glad for ikke å være involvert i denne barnehandelen, men tenker vel sitt om de som har gjort det. Å snakke om dette med noen man kjenner har brukt det internasjonale barnemarkedet for å skaffe seg ungen til noen ukjente utenlandske foreldre, er jo umulig. 

På nettstedet for de begeistrede norske barnekjøperne ønskebarnet.no, vises dette særdeles tydelig. Hurraflokken tier, stikker hodet i sanden og vil ikke engang kommentere denne realiteten og hva de har gjort og vært med på. En eneste kommentar er avgitt og den er ganske typisk for dette fenomenet:

"Uff, liker ikke når det dukker opp slike historier.....

Er ganske sikker på at min lille pode ikke har vært offer for noe slikt, men det stikker litt i magen hver gang slike nyheter dukker opp for 100% sikker kan man jo ikke være så lenge man ikke vet omstendighetene rundt hvorfor akkurat mitt barn ble skilt fra sine biologiske foreldre."   (Undertegnet: Enestående Adoptant og mamma til en liten Kina-gutt født i oktober 2007)

Det er satt ut rykter om at denne Morten Johanssen står bak eller er årsaken til dette viktige skrittet til Aftenposten. Den slags rykter blir ikke kommentert av meg.

De to viktigste nettstedene om både dette alt annet om adopsjon i Norge, er uten tvil denne og http://www.adopsjonsinstituttet.no/.  Slik vil det være mange år fremover.

Tiden vil vise om Aftenposten vil noe mer enn bare å avdekke noe for så å la det det bli med det.
Å tro at NRK og Dagbladet vil avdekke noe som helst om den norske barnehandelen og barneimporten, er det vel neppe noe grunnlag for.

Det er enkelte statsskapte skandaler som er av en slik alvorlighet, en slik art og av et slikt omfang at de herskende krefter i landet helst ikke vil ta ansvar og tak i det som må sies å være Norges største skandale og tragedie etter 1945. 

• Siden ofrene er fargede utenlandske foreldre og deres barn, gir vi her på berget nok mer eller mindre fanden.

Det paradoksale i dette, var at det like før Aftenpostens viktige artikkel om et tema vi i Norge har unnlatt å ville se på, ble kjent at noen hadde foreslått for Kongen å utnevne Norges mest kyniske, kjente og mektigste barnehandler noen sinne til:   Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Utmerkelsen fikk han for sin innsats for å fremme barns rettigheter, særlig gjennom internasjonal adopsjon.

• Ketil Lehland anser vel neppe Aftenposten for å være blant sine gratulanter og ble vel neppe glad for hovedoppslaget i "Innsyn" og med den forsiden som ble valgt.

Det er trist for Kongen og kongehuset at det skal kunne misbrukes og utnyttes av krefter som fortjener noe helt annet enn noen kongelig anerkjennelse. Jeg synes ikke det er pent og riktig å lure vår Konge!

Den norske adopsjonsrasisme

Den norske stat har siden 1945 bedrevet og fremmet adopsjonsrasismen i Norge.

Staten begynte med dette overfor barn med tyske fedre, altså rasisme på grunn av barnets nasjonalitetstilhørighet. Både barna og de norske mødrene fikk i sannhet føle hva statens adopsjonsrasisme var. Mange av ble offer for "tvangsadopsjon" i årene frem til 1953 da dette ble hjemlet i lov.

Den neste gruppen den norske stat valgte å gjøre til offer for sin adopsjonsrasisme, var barn av sigøynere, tatere eller "vandrere". De ble ikke av staten betraktet som norske og fikk virkelig føle hva statlig norsk adopsjonsrasisme var.

Neste gruppe var barn av koreanske mødre/foreldre. Deres rett til lovlig adopsjon og beskyttelse mot illegal adopsjon, ble av den norske stat neglisjert fordi staten valgte å praktisere sin adopsjonsrasisme. Denne rasismen var klar i forhold til nasjonalitet, rase, hudfarge og religøs tilknytning.

Fra og med 1969 valgte den norske stat å opprette et eget rasistisk adopsjonsregime for foreldre og barn av ikkehvit og ikkevestlig opprinnelse og etniske tilhørighet.  Enten man liker å lese eller høre det, så er norsk adopsjonsrasisme blitt en levevei for mange både i staten, i statens "adopsjonsforeninger" og andre tilknyttet dette regimet.

Målt i forhold til det som staten praktiserer på barn av norske foreldre i Norge; samt de lover og standarder som skal gjelde ved "adopsjon", er det ikke til å komme unna den realiet at den norske stat driver en organisert adopsjonsrasisme som man ikke finner maken til i noe vestlig og hvitt land.

Selv fikk jeg tidlig i livet føling med denne formen for rasisme. At jeg i det hele tatt endte opp her i landet som "adoptert", skulles ene og alene den statlige adopsjonsrasismen som rådet på 50-tallet. At den har blitt mindre siden den gang, er det overhodet ikke mulig å finne spor av - og - heller ingen vilje hos staten og regjeringen til.

2009 ble året da den rødgrønne regjerningen fikk laget en NOU: "Adopsjon - barnets beste" som er så gjennomsyret av en rasistisk holdning, tankegang og konkrete rasistiskmotiverte forslag at den norske stats adopsjonsrasisme i realiteten er blitt grundig dokumentert!
* Det var nok ikke meningen!

Jeg har valgt å gjøre min innsats for å kjempe mot den norske stats adopsjonsrasisme.
Andre som er mot dette og vil ha slutt på det kan også gjøre mye.

Kanskje det viktigste er alle de adopsjonsvillige i Norge som ikke vil ha en adopsjon som bygger på den norske stats adopsjonsrasisme, er at de rett og slett holder seg borte fra statens barneimportregime og dens "adopsjonsforeninger". - Heller satser på Direkte adopsjon fri for alle former for rasisme!

Intet barn og foreldre i denne verden kan oppleve at en adopsjon er "barnets beste" om den bygger på eller kommet til som følge av adopsjonsrasisme. - Det er bare rasister som kan påstå noe slikt.

Monica Dalens merkelige adopsjonsverden

Monica Dalen skaffet seg et indisk barn hun ville ha som sin adopterte datter. Hennes forhold til "adopsjonsforeningen"; Foreldreforeningen for barn fra andre land, har hun alltid vært nøye med ikke å la andre få kjennskap til.  Kanskje ikke så rart med tanke på at den drev en virksomhet den neppe hadde lov til etter norsk lov. Daglig leder i 1992 var Ingelise Jakhelln. Hennes ektemann Henning har laget en artikkel i Jussens Venner om adopsjon som faktisk er av rettslig stor betydning. Foreningen var meget aktive i lovforarbeidet til adopsjonsloven av 1986 og anerkjent da som en lovlig formidlingsorganisasjon - av adopsjonsdepartementet.

Noen hundre barn ble tatt til Norge for adopsjon gjennom denne foreningen. Når fikk den statens godkjenning for å drive slik virksomhet? Drev den i det hele tatt noe lovlig virksomhet? Hva var Monica Dalen med på og/eller hvilke fordeler hadde hun av denne foreningen?

Man kan altså lure på hvordan Monica Dalen ble en norsk adoptivmor til et indisk pikebarn, og hvilken rolle hun spilte for at også andre norske kvinner ble det på samme måte. Sikkert er det at hun naturlig nok ble opptatt av hvordan det skulle gå med sin adoptivdatter og for egen del ønsket en slags dokumentasjon på at hun hadde gjort det rette.  Hennes habilitet som "adopsjonsforsker" var altså i utgangspunktet mildt sagt problematisk.

For meg fremstår Monica Dalen som en norsk kvinne som har tatt til seg, på en eller annen måte, et mer eller mindre ukjent indisk pikebarn til seg i Norge som sitt. Det synes også som om hennes "forskerinteresse" har hatt motiver som også avsløres ganske tydelig i "forskningen" hennes: Fremstille den norske barneimporten i best mulig lys for de ansvarlige, og dekke til det som kan skade det ønskede bildet.

Monica Dalen har vært og er en meget ambisiøs kvinne som søker anerkjennelse hos den norske elitiske overklasse. At det var store penger i den norske barneimporten, oppdaget hun tidlig. 1992 fikk hun i samarbeid med Barbro Sæterdal ferdig et akademisk arbeid om adopsjon som førte til at hun ble professor ved Spesialærerhøyskolen i Oslo. Senere en del av UiO.  Dernest fikk hun et sugerør i adopsjonsdepartementet til å hvitvaske resultatene av statens barneimport og dermed gjort til en statsoppnevnt "adopsjonsforsker".  Veien til å bli den ledende i statens såkalte "adopsjonsutvalg" var kort. Utvalget har vel laget en NOU som må sies å være ikke bare det aller værste på adopsjonsfeltet, men i NOU'ens historie.

Geir Follevåg gir Monica Dalen så hatten passer i sin bok "Adoptert identitet". Det synes jeg er bra selv om jeg mener Follevåg bommer helt i valg av grunnlag for å gå så hardt ut mot "SæterDalen".

Monica Dalen er blitt kjent for følgende utsagn: "Det går bra med de fleste adopterte."  Så bra at den statstyrte og dels skattebetaltfinansierte norske barneimporten skal tros oppfyller de gagnlighetkrav som adopsjonsloven fastsetter for alle de utenlandske barna, er det Monica Dalen vil ha frem. På vegne av "adopsjonsutvalget" fremhever hun det som viktig at de positive siden ved adopsjon hun mener slike adopsjoner har for de utenlandske og ofte utenlandske foreldres barn, skal fremheves mer!

Av og til lurer jeg på om Monica Dalen i bunn og grunn er drevet av en vilje til å forsvare seg selv og sine adopsjonsvalg og adopsjonshandlinger hun og så mange andre av hennes likesinnede har gjort som voksne mennesker mer eller mot de utenlandske barnas foreldres vilje, interesser og ønsker. Er det rart at hun er blitt en slags "gud" for de tusener som har skaffet seg et utenlandsk barn på omtrent samme måte? For ikke å nevne alle de som tjener store penger på denne barnetrafikken! Man kan vel si at det går best for de som vil tjene penger på norsk statstøttet barneimport som de utgir å være rettslig, moralsk og etisk forsvarlig.

Monica Dalen er ikke og vil aldri bli noen tilsvarende "gud" for adopterte i Norge, norske eller utenlandske fødeforeldre og heller ikke andre som velger seg et mer seriøst, saklig og upartisk forhold til adopsjon.  Med tanke på at hun skal være Norges fremste "adopsjonsforsker", er det påfallende hvor liten anerkjennelse hun har utenfor det norske statsbestemte barneimportregimet.

Noe merkelig er det at spesialpedagogikk skal være det mest relevante akademiske grunnlaget for adopsjonsinstituttet og alt det det omfatter og berører.  Fagkretsen jus, psykologi og sosialmedisin synes eksempevis å være langt mer nærliggende, men Monica Dalen har på sett og vis klart å gjøre dette feltet til sitt. Det viser nok hvilken makt det norske barneimportregime har og hvilke midler det vil bruke for å beskytte seg selv og sine egeninteresser.

På den annen side er det ikke ueffent å beherkske spesialpedagogikk når man vil oppnå noe hos folk som kan og vet lite om adopsjon.

Jeg oppsøkte en gang Monica Dalen og Barbro Sæterdal for snart 15 år siden. På deres kontorer på høyskolen i Oslo. Måten de to reagerte på at jeg påpekte en del mangler og svakheter med deres produkt av 1992, var faktisk skremmende.  Kanskje har jeg brevet jeg fikk fra dem noe senere i mitt arkiv ennå?

Ville det ikke være naturlig å sammenlikne hvor "bra det går" med de importadopterte med de norskfødte adopterte?  Ville det ikke være naturlig å skille mellom de forskjellige adopsjonstypene? Ville det ikke være naturlig å drive en adopsjonsforskning i samarbeid med andre fagmiljøer?  Eller initiere til noe slikt?

Den dag i dag har jeg ikke noe nevneverdig av det Monica Dalen har presentert som har vært verd å adoptere.  På den annen side så har jeg valgt ikke å leve av den norske barneimporten som nå utgis av Monica Dalen som "barnets beste".  Nå går hun så langt at hun stiller seg bak forslaget til statens "adopsjonsutvalg" om å fjerne adoptertes lovfestede rett til å få opplysninger om sine opprinnelige foreldre av den norske stat!

Så kommer det spørsmålet man kanskje bør stille seg: Er kvinner som Monica Dalen barnets beste for indiske pikebarn, eller er det andre kvinner som må antas å vil bli mer til gagn for et indisk pikebarn? På grunn av Monica Dalens diverse adopsjonsvalg, må man faktisk spørre om hun har vært og er til gagn for utenlandske barn flest når det kommer til adopsjon; spesielt de som er tatt til Norge etter 1992.

Hvordan har det egentlig gått med de barn Foreningen for barn fra andre land fikk tatt til Norge for å leve som noens adoptert her? Det er jo ikke vanskelig å finne ut av for en liten slant skattepenger.  Man kan jo lett sammenlikne de norskfødte som ble adoptert samtidig. Jeg fremla denne tanken for Monica Dalen for 15 år siden og tilbø til og med norskfødte adopterte hun kunne forske på, men det tok damen da ikke nådig opp.

Monica Dalens skriverier og arbeider blir lest og studert av meg vel vitende om at det ikke tilfører meg og andre noen kunnskap og viten av verdi. Eller noe nytt av betydning. Å lese den slags er en av de triste og ubehagelige pliktene jeg påla meg i 1994. Jeg har lest svært mye om adopsjon fra 1963 og frem til i dag. Også i som temaer i skjønnlitteraturen, hvor Geir Follevåg synes å ha søkt sannheten om å være adoptert. Monica Dalen konkluderer med at det går bra for adopterte og at adopsjon er barns beste lenge før de er blitt gamle nok til at det kan trekkes noen saklige konklusjoner.

Det mest interessante og verdifulle norskproduserte jeg har lest på adopsjonsfeltet er arbeidene til Liv Thoring. Rett og slett imponerende på alle måter! Slikt trengs det mye mer av!  Boka "Mødre uten barn" er har også kvaliteter som Monica Dalens forskning på ingen måte matcher.

Når alt kommer til alt, er kanskje ikke Monica Dalens adopsjonsverden så merkelig likevel?

De med "lissom-foreldre", "lissom-familie" og "lissom-adopsjon"

Noen tusen av utenlandsk opprinnelse er de siste 40 årene blitt tatt til Norge for å leve i en "lissom-adopsjon", med "lissom-foreldre" og norsk "lissom-familie".

Joda, "det går bra med de fleste", slik en Monica Dalen har funnet ut ved en ganske overfladisk forskning på disse "lissom-adopterte". Historien er full av eksempler på at det "går bra" med en stor andel av sjålne, bortførte og/eller kjøpte barn. Så hvorfor skulle det ikke gå bra med disse tusner av "lissom-adopterte" som har sine egentlige foreldre og familie i et land langt fra Norge? - Eller har de virkelig det?

• Nei, i følge den norske stat og dens "adopsjonsforeninger" er alle barn som er tatt til Norge for adopsjon i bytte mot penger, "foreldreløse og forlatte".  Den usanne påstanden er laget for å skape inntrykk av at barna umulig kan være stjålet og/eller bortført!

Hva som denne "adoptivmor" Monica Dalen mener med "bra", er ikke godt å si.
Adopsjonsloven krever at adopsjon kun kan tillates om "det kan antas at adopsjon vil bli til gagn for barnet". - Det er noe annet enn hva en tilfeldig kvinnlig forsker/"adoptivmor måtte mene "går bra"!

Historien har også vist at "det går bra" med de fleste voldtatte og de som har hatt en vanskelig oppvekst. Når man definerer "adopsjon" så vidt og uten noen forankring i lovens adopsjonsinsitutt, kan man faktisk lure på om Monica Dalen i realiteten har forsket på falske barn som er påført en falsk adopsjon og familiestand.

Sikkert er det at disse små barn som tas til Norge for en "lissom-adopsjon" av den ikke tillate sorten, selvsagt kommer i et meget sterkt avhenghetsforhold til de norske "lissomforeldrene". Akkurat som enhver annen hundevalp og barn som gjøre avhengig av andre enn sine foreldre og familie. Det lille barnet kan ikke selv komme seg ut av denne avhengigheten før det er blitt i stand til å stå på egne ben.

Jeg har forlengst sluttet å bli overrasket over alle de voksenblitte "lissom-adopterte" som i ung voksen alder har brutt helt med en eller begge sine "lissomforeldre". En del velger likevel å spille rollen som "lissom-barnet" av økonomiske grunner og for ikke å få en kommende arv betydelig redusert.

Det er ikke lett å spille rollen som "lissombarnet" uten å bli preget av dette. Det gjør noe med personligheten. For mange av de unge fører dette til betydelige identitetsproblemer som ikke blir enklere med årene og når de blir eldre. Det utvikler seg for mange et adopsjonssyndrom som gir seg utslag på mange synlige måter for de som vil og kan se. "Stockholmsyndromet" er for mange en del av dette adopsjonssyndromet.

Om adopsjonssyndromet kommer av at man er adoptert, er det ikke noe som tyder på er den eneste utløsende faktor, fordi tusner av norskfødte adopterte har lykkes godt med å forhindre at det blir et livsvarig syndrom. Mye tyder på at det er de psykososiale forhold adopsjonsforholdet og adopsjonstypen representerer som i hovedsak forårsaker adopsjonssyndromet. Mest utsatt synes de "lissom-adopterte" å være og de som staten har sørget for ikke får opplysninger om sine opprinnelige foreldre, slik det etter loven har rett til - enten man er "lissom-adoptert" eller lovlig adoptert.

Jeg har også merket meg erfarne "lissom-adoptivforeldre" og legale sådanne som ser på seg selv som "lissom-foreldre" da de gjennom så mange år aldri har opplevd eller fått føle noe ekte foreldreskap. En del har til og med dårlig samvittighet for dette; hvilket de ikke skal ha.

Jeg har møtt på en del vanlige adopterte og "lissom-adopterte" som er utrolig dyktige til å spille rollen som "lissom-datteren" eller "lissom-sønnen". Noe ganger også likeså når det gjelder rollen som "lissom-broren" eller "lissom-søsteren". På den annen side sliter de ofte med "å være seg selv" og har til og med blitt så god i dette at de fortsetter spillet overfor samboer eller ektefelle. Først når de selv får barn - egenskapte og egenfødte - synes det som om mye av denne lissomheten forsvinner og erstattes av noe ekte og deres eget og det alene. De blir liksom starten på en ekte familie som skiller seg så sterkt fra den "lissom-familien" de har vært tvunget til å leve i og med.

Det er først da de fleste "lissom-adopterte" og en god del vanlig adopterte, opplever sider ved sitt liv om adoptert, som ofte får betydelig virkning for deres liv siden. En god del føler da på alvor at de har vært og kanskje er noen ukjente ekte barn og har en ekte familie et sted i Norge eller et annet land. Med sitt eget foreldreskap og barnets kommende interesse for sin slektslinje, nytter det ikke å videreservere den adopsjonsfortellingen man har vokst opp med og kanskje også "adoptert" bare for å tekkes de man har vært så veldig avhengig av.

I bunn og grunn er det så veldig mye "lissom-greier" knyttet til alle typer adopsjon. Det spesielle med disse "lissom-greiene" er at de kan synes å fungere til de plutselig ikke fungerer etter hensikten lenger og lett danner grunnlag for både personlige og psykiske kriser.

Det er blitt så populært å få det adopterte barnet til knytte seg til "lissomforeldrene" som om barnets tilknytning skal være lik et egenfødt barn. Hvor denne ideen har kommet fra, vites ikke, men det er i alle fall en ide av en gal og ofte farlig sort. Med unntak for de som har sett sitt snitt til tjene store penger og annet de søker ved dette. Dette skaper sannsynligvis større problemer for adoptivforeldre enn det løser, men det vil jo "selgerne" av "tilknytningsteoriene" innrømme.

I bunn og grunn er det ikke noe galt med "lissom-foreldre", "lissom-barn" og "lissom-familie", så lenge relasjonene bygger på erkjennelse av at det er realiteten og forholder seg til hverandre deretter.

"Lissom-foreldre" kan være vel så verdifulle for et barn som barnets egentlige foreldre, men det krever et slags tilstedeværelse av de opprinnelige foreldrene i adopsjonsforholdet som dessverre er blitt borte i det fleste adopsjoner etter 1970.

Jeg vet ikke om "adopsjonspsykologi" er noe tema i den norske psykologi-utdannelsen, men det burde vært det om man i Norge hadde tatt adopsjon på alvor. I noen tiår har jeg søkt slikt stoff i norske fagbøker, men har til nå ikke kommet over noe.

Hvert år dør et par hundre adopterte av alderdom. De fleste har et klart svar på om adopsjonen har vært dem til gagn eller ikke. Mange kan også gi en forklaring på hva som ikke gjorde den til gagn og hva som førte til det motsatte. Til slutt er det bare statlig tvangsadopterte og falske adopterte av utenlandsk opprinnelse igjen i Norge. - Da er alle nesten like meget "lissom-barn", lissom-foreldre" og i en "lissom-familie".

Jeg lurer ofte på hva slags reise disse vil få gjennom livet i forhold til med en adopsjon av den rette og lovlige sorten.

I dag heter det plutselig at "adopsjon er barns beste". Tja, kanskje er det slik at alle barn som fødes skal bortadopteres til noen staten og politikkerne mener er bedre "foreldre" enn de foreldrene barna er født med? Er det ikke nok slike "barns beste-foreldre" i Norge, kan jo barna bare sendes til USA og andre vestlige land for at deres "beste" skal sikres ved tvangsadopsjon.

Verden har til alle tider vært full av voksne som gjerne vil være "lissom-foreldre" for å få dekket et barnebehov som ofte er av den syklige sorten. Millioner av barn har vokst opp med "lissom-foreldre". Det er imponerende at forsker Monica Dalen har funnet ut at "det går bra med det fleste".

Jeg er alltid like imponert over alle disse "lissom-barna" og "lissom-foreldrene" som på en eller annen måte har klart å skape en samforståelse, gjensidig respekt og et godt og sundt samhold - vel vitende om at det hele er en "lissom-greie" som eksisterer i tillegg til den ekte greia. Det er bare så trist at så mange av de som er tatt inn fra et land langt fra Norge, er snytt for den ekte greia og dermed ikke kan oppnå den balansen som må til for ikke å risikere å bli rammet av adopsjonssyndromet. - Det er på ingen måte noen "lissom-greie"!

Barnehandleren Øystein Gudim lyver igjen.

Det er nesten utrolig at denne famøse barnehandleren og handleren med illegale importadopsjoner får fritt leide i NRK. Heldigvis holder TV2 den mannen på god armelengs avstand.

26.10.2009 var Gudim igjen ute med sine løgner, usannheter og feilpåstander om adopsjon. Hva annet kan man egentlig forvente?

Øystein Gudim begynte med en løgn som må sitte langt ned i ryggmargen til enhver norsk barnehandler og formilder av illegale adopsjoner. Han begynte friskt med en grov usannhet og løgn laget for å gi hans handlinger og virksomhet et slags moralsk akseptabelt grunnlag:

Nr. 1: "Adopsjon er til for å beskytte et barn."

Mot hva?

Hvor er beskyttelsen mot slike som Øystein Gudim og det han lever godt av? Har han ennå ikke forstått at Haagkonvensjonen om "internasjonale adopsjoner" som et forsøk på å hindre ulolvlig barnebortføring, kjøp av barn for adopsjon og handel med barn for adopsjon?

Nr. 2: "Biologiske foreldre har ikke rett til å se arkivene". (Bare den adopterte)

Helt siden 1967 har bortadopterende foreldre en lovfestet rett til å se alle den norske stats saksdokumenter om adopsjon - uansett om staten godkjenner adopsjonen eller ikke. Jfr. forvaltningsloven som Verdens Barn og Adopsjonsforum alltid har måttet kunne.

Det er Adopsjonsforum som aktivt hindrer de utenlandske bortadopterende å kunne bruke denne retten! Kan noen gjette hvordan Adopsjonsforum og Gudim gjør det?

Nr. 3: "Vi innretter oss etter de lover som gjelder."

Adopsjonsforum og Verdens Barn har i alle år visst at norsk lov gjelder når nordmenn i Norge vil adoptere et utenlandsk barn, men har likevel valgt å påstå at det er lovene i barnets og dets foreldres hjemland som gjelder. Det er å lyve.

• Koreanske barn omfattes av en 100% norsk adopsjon da det er den norske stat som gir de norske adopsjonsbevilling direkte etter adopsjonsloven og norsk lov forøvrig. Så er også tilfellet for barn fra en del andre land.
• Norsk lov gjelder om den utenlandsk adopsjon kan anerkjennes som lovlig og gyldig i Norge.

Hvilke lover om adopsjon det måtte være rundt om i verden, er altså egentlig uinteressant så lenge alle barn som søkes lovlig adoptert i Norge må være lovlig adoptert etter norsk lov.

Til i dag har jeg ikke funnet noen utenlandsk lov i den vestlige verden som har ufravikelige vilkår for en lovlig adopsjon enn den norske. Derimot kryr det av lover i den ikkevestlige verden som har en rettsstandard så er langt under og så og si av null verd målt i forhold til norsk lov.

Å late som en et barn er lovlig adoptert i Norge ved å vise til et lovverk i noen av de "giverland" Adopsjonsforum og Verdens Barn henter unger i, er dessverre bare en del av den adopsjonsvindelen de i altfor stor grad usjekket får anledning til å holde på med. Sant er det ikke, så da kan slike påstander beskrives som løgn.

- Jeg stoler ikke på løgnere og spesielt ikke på de som burde vite bedre og kanskje til og med uttaler seg på riksdekkende TV mot bedre vitende. Svindlere lykkes stort sett fordi de grupper som søkers lurt og ført bak lyset ikke har kunnskap, viten og informasjon nok til å oppdage dette, eller at de håper - av egeninteresse - at det de blir fortalt er sannt. Dette vet Adopsjonsforum og Verdens Barn alt om, og vet å utnytte til egen og sine medlemmers fordel.

Det skremmende er at "den fjerde statsmakt" og norske politikkere lar seg forlede, desinformer og unnlate å skaffe seg nødvendig kunnskap, innsikt og kompetanse.

- Tore Strømøy lot seg ikke lure, og fikk da føle løgneres ufortjente makt i Norge.

Ane Ramm desinformerer. Hvorfor?

Ane Ramm har skrevet en flåsete bok om adopsjon kalt "Adoptert". Boken er ikke adoptert av nevneverdig mange adopterte her i landet, erfarne og kloke adoptivforeldre, opprinnelige foreldre og andre berørte av en adopsjon.

Den koreanskfødte Ane Ramm er derimot sterkt adoptert av de norske barnehandlerne og en del medlemmer i disses "adopsjonsforeninger". Ikke så rart med tanke på det budskapet om adopterte hun forsøker å selge. Denne bloggen har i løpet av noen måneder hatt flere lesere enn denne boka hennes.

Tore på sporet 25 om en ulovlig adopsjon av en koreansk mors 5 år gamle sønn, var bakteppe for Redaksjon EN 26.10.2009.

På beste sendetid i NRK, satt hun og serverte det samme sprøytet som barnehandlerene Øystein Gudim og bruker henne rått i Adopsjonsforums propaganda, markedsføring og lobbyvirksomhet. AP-politikkeren Gunn Karin Gjul satt bare å gjentok det hun hadde fått høre fra barnehandlerelobbyen og lest skrevet av Ane Ramm. Ikke en eneste selvstendig tanke om adopsjon fra det holdet, men hva vet den vanlige norske politikker om adopsjon som er verd å vite? Hun refererte til og med Ane Ramms tøvete påstand om at kun 40 adopterte oppsøker sitt opphav hver år! - Bare tøv og ren løgn for de som bruker dette i noen bestemt hensikt.

Ane Ramm viste nå sitt sanne "adopterte ansikt"; hvilket hun ikke gjorde i boka si. Det var godt at det kom frem, men det var dessverre ikke noe godt "adoptert ansikt" hun viste frem. Det gjorde uten tvil den norskfødte adopterte Add Arne Løyning som satt alene mot dette trekløver av en "børste-gjeng" forsvarere av den norske barnehandelen og illegale adopsjone som så hardt rammer utenlandske mødres barn.

Ane Ramm fikk spørsmål om sitt forhold til sitt koranske opphav. Hun erklærte at voksne adopterte "ikke kan ha to sett foreldre" når enhver adoptert faktisk har hatt to sett foreldre fra de er født og til de dør. Adopterte som ikke klarer å forholde seg til det, må ha utviklet en psyke som ikke kan være av den sunne sorten. Ane Ramm sa hun hadde "et teoretisk forhold til" sin førsteforeldre i Korea. Man kan lese alt om hennes teoretiske forhold til det å være adoptert og adopsjon i hennes tøvete bok.

Ane Ramm avsluttet med å si at hun hadde "ingen følelser knyttet til" sin fødeforeldre og førsteforeldre.

Er det rart at hun er blitt norske barnehandlernes yndling!
.
http://www.adoptedthecomic.com/comic/story/