Norske barnehandlernes fiende nr. 1 - Morten Johanssen

Så er det klart!

Den norske stats adopsjonsregimes fiende nr. 1 er utpekt av staten v/departementet å være "Adopsjonstintituttet v/Morten Johanssen".
Når adopsjonsdepartementet og dens "adopsjonsforeninger" med Adopsjonsforum i spissen innleder et samkjørt mer eller mindre personangrep og borgererttsangrep på en norsk borger, er det ingen tilfeldighet. Det er et solid tegn på at den norske stats barneimportregime mener seg truet, har gått i forsvar og har samlet seg til et slags motangrep.  - Maktspillet er i gang: Staten mot den ene.

De har vel regnet med at denne Morten Johanssen skal "skjelve i buksene" og oppgi sin kamp FOR lovlige og gagnlige adopsjoner - uansett barnas og deres foreldres nasjonalitet, hudfarge og sosiale status.

Med tanke på å ha vunnet en rettsak mot SAS i lagmannsretten og mot Fellesforbundet til LO i tingretten, og har en uferdig rettsprosess med staten om statens adopsjonshandlinger mot meg, må jeg innrømme at jeg bare smiler av å ha fått de rette fiendene eller motkreftene, motstanderne eller motpartene. Ikke det at jeg har så mye tiltro og tillit til det norske rettssystemet eller såkalte rettssamfunnet, men å ha noen tillit til "rettsstaten" har mitt og så mange andres liv vært et klart bevis på ikke er berettiget.

Nå er jeg vant til å bli overvåket og at folk i mangel på saklige motargumenter, tyr til personangrep og annet som etter straffeloven sogar er straffbart. Det er normalt for folk som "ikke har rent mel i posen" og som er ansvarlig i alvorlige rettskrenkelser og utnyttelse av de uvitende, de forsvarløse, de underpriveligerte og de nederst i maktherakiet.  Selv om "landsfader" Gerhardsen for lenge siden påsto at "det er slutt på den tida da arbeidsfolk måtte stå med lua i handa", og "landsmoder" Gro påsto "det er typisk norsk å være god", er den slags politisk vås og tildekking bare et tegn på hvordan makta ter seg i Norge.

Når lille jeg kan være en reell trussel mot det store og mektige statlige barneimportregimet og adopsjonsregimet, viser det bare at de har noe å frykte, noe å skjule og noe de vil være skal være usagt, fortiet og taushetsbelagt.

Jeg er blitt en gammel mann. Har levd et liv og er vant til å kjempe med gode krefter som betyr en forandring både for enkeltmennesker og grupper av mennesker. Jeg vet ikke hvor for jeg tiltrekkes av urettferdighet, maktmisbruk og organisert utnyttelse, men jeg synes det er både interessant og morsomt å pirke borti makta til de arrogante matkmisbrukerne som bunn og grunn bare er opptatt av sin egen makt, status og penger. Noen kaller slike for psykopater, andre for sosiopater og jeg nøler ikke med å kaller slike for kyniske kjeltringer. - Hvor langt kommer den undertrykte og misbrukte ved å "stå med lua i handa"? Eller rope at "det er typisk norsk å være god"?

Jeg har sett for mange bukke under av statens maktbruk, unnlatelser og ansvarfraskrivelser utført av statsansatte som tjener gode penger på å gjøre det de ikke er ansatt for å gjøre. Jeg har sett fagforeningspamper som har vært så opptatt av sin egen makt og status, at et selskap som SAS var dømt til å gå under allerede for 25 år siden. Jeg har sett en LO-leder som har brukt hersketeknikker som ble ansett som forfinede i Stalin-tiden. Vi har sett det alle sammen - statens maktmisbruk og manglende respekt for borgernes rettigheter.

Norge er et land med få mennesker som innbyr til en kultur hvor det meste avgjøres muntlig og med avtalt spill. Habiliteten har dårlige vilkår i et land som Norge - den siste kommuniststat - i følge en kjent svensk sosialdemokrat.  Når norske politikeres hovedoppgave er å kunne lage en retorikk som skal tildekke virkeligheten og sikre den enkelte politikers gjenvalg, makt og status for å "styre folket" fremfor å la folket styre, sier det seg selv at det ekte demokratiet har dårlige vilkår og muligheter i Norge.

Kurt Vonnegut skrev en gang at "Livet er som en gullelv. Det gjelder bare å lære seg kunsten å øse, og være nøye på hvem som skal få øser."

Jeg sitter her i påsken og priser meg lykkelig over å leve i et land og i en tid da man kan være en erklært fiende av den korrupte norske statsmakten uten å måtte frykte for livet.  Det norske folk kan jeg takke for det - ikke den norske stat som i bunn og grunn skal være til for å beskytte borgenes liv, frihet og eiendom.

De som virkelig har tenkt igjennom årsakene til klimakrisen i denne verden, vil lett se at det er summen av statsmaktene i verden som er den reelle trusselen. Grådige statsmakter som aldri blir mett på makt og penger. Penger og verdier som borgerne og private selskaper må skape for å kunne dekke statsmaktens umettelig apetitt og sløsing med nasjonens og verdens resurser. Den norske stat vil styre det norske folk via NAV, skatter og myndighetesmibruk rettet mot den enkelte borger.

De som er de fleste og alvorligste ofrene for den norske statsmakt, er barn og kommende barn. Barn har ingen stemmerett, og ingen politisk valgkamp har noen gang vært vunnet ved å satse på barna. Barn er av den norske stat gjort til et statlig sosialt velferdgode for voksne som har alt bortsett fra egenfødte barn. Barn er gjort til et statlig investeringobjekt som skal læres og fostres til å underkaste seg og tjene staten et helt voksenliv med minst mulig innflydelse fra sine foreldre som skal slave for statsmakten på en eller annen "arbeidsplass". - Har Norge fått en slavestat? En slavestat som ser på borgerne som staten skal passe på og bestemme omsorgen for fra de er født til de dør?

Landsfader Gerhardsens "lue" var ikke tenkt vendt mot staten, men den borgerlige private utbytteren som forlengst er borte fra det norske samfunn. En borger som hadde et ansikt, men som den norske stat ikke har.
Jeg minnes noen vietnamsiske flyktninger som forsøkte å etablere et nytt liv for seg og sine i Norge. De reagerte på maktforholdene her i landet og sa: "I Vietnam hadde makten et ansikt og et navn. I Norge har makten gjort seg usynlig og uangripelig. - Det er ikke til å holde ut!"

Den norske stat har i årtier i det stille arbeidet for å frata foreldrene makt og retten til sine egne barn. Ikke bare i Norge, men særlig ved sine "adopsjonsforeninger" overfor utenlandske fargede fattige forsvarsløse foreldre. Det er nesten blitt slik eller i ferd med å bli slik: Et barns foreldre er de den norske stat til enhver tid bestemmer eller har bestemt!

• Jeg er imot en slik stat og statmakt uansett hvor mye "norsk" den måtte kalle seg.

Derfor er det OK for meg å være utpekt som en fiende av den norske stats adopsjons- og barneimportregime.  Å få det bekreftet i påsken, har en symbolverdi jeg setter pris på.

Nå er det ikke mange år jeg kan ha en slik posisjon, evne og vilje. Håpet er å etterlate meg noe som andre kan overta og bruke videre. Et menneskevennlig samfunn, klima og natur, er for alvorlig til å overlates til en statsmakt. Det er deilig å ha kunne være og leve som en anarkist så lenge jeg kan minnes.

Så får jeg trøste med med noen ord av Nietzsche: "Nihilismen må seire for å kunne beseires". Stalinstaten, Hitlerstaten, Maostaten og Sovjetstaten er typiske eksempler på at han hadde rett. Den norske statsmakt sørger sikkert for å bli et slikt bevis.

- Sånn er det.