Hva om adopsjonen i Norge ikke var en "kvinnegreie"?

I Norge er den ekte og gode adopsjonen død. Den døde mer eller mindre som følge av den norske stats misbruk av adopsjonsinstituttet i 1945 og alle år deretter. Kombinert med bedre vilkår for ugifte mødre og kvinners rett til "sjølbestemt abort" på skattebetalerne regning, er det et par tiår siden foreldre i Norge fant å bruke sin adopsjonsrett i nevneverdig grad.

Grunnlaget for det norske adopsjonsinstituttet er i realiteten borte, har utspilt sin rolle for alle foreldre i Norge, vil ha utspilt sin rolle for oversiktlig fremtid og kan derfor avvikles.

Alt tyder på at de titusener av adopsjoner den norske stat har påført barn etter 1945 ikke har vært "til gagn for barnet" på langt nær i tilstekkelig grad til å erklære adopsjonen i Norge for å har vært og være til "barnets beste".

Omtrent ingen adopsjoner den norske stat påfører et barn er hjemlet i adopsjonsloven. Selv de unevnelige få oppfyller ikke engang lovens krav i forhold til barnets rettigheter.

Kan det norske samfunn klare seg uten statlige tvangsadopsjoner? Svaret er selvsagt "JA" når så er tilfellet i Sverige og Danmark.

Kan det norske samfunn klare seg uten stebarnsadopsjoner? Svaret er utbetinget "JA" da dette er blitt en totalt unødvendig og absurd som en gang kom fra intet.

Kan det norske samfunn klare seg statens "importadopsjoner"? Svaret er absolutt "JA". I følge norsk lov og utenlandske barn og deres foreldres rettigheter, skulle denne menneskehandelen aldri eksisistert. Barnas rett til rett matching tilsier at det beste for barna er å bli adoptert i andre vestlige land enn Norge.
.

Adopsjonsloven kan oppheves! Bør oppheves! Må oppheves!

Hvorfor blir den da ikke opphevet?
.
Det synes å være en eneste grunn til at adopsjonsloven ikke oppheves og har blitt opphevet for lengst:

Gifte kvinner i Norge har siden 1970-tallet arbeidet iherdig og i svært godt organiserte former for å få den norske stat til å skaffe dem noen svakstilte og nesten forsvarsløse unge ugifte mødres unger til seg for at barna skal bli "mitt barn".

Blant menn i Norge er det bare de som lever av den statsgodkjente barnehandelen som har meldt seg på dette kvinnekravet!

- Alt under dekke av "barnets beste".

Adopsjon i Norge er uten tvil forlengst blitt en norsk "kvinnegreie"som eksisterer ene og alene fordi folk flest, politikkere flest og den norske barnehandelen spekulerer kynisk i å utnytte denne "kvinnegreia" for å søke seg mest mulig profitt.

Ektemenn kjøper mye rart til sin ektefeller for at de skal være eller bli lykkelige som sine ektefeller. Mange, men heldigvis et liten gruppe ektemenn er villig til å kjøpe noen utenlandske barn til sine ektefeller. Dels i et forsøk på å holde ektefellen happy, dels som "medisin" mot ektefellens "infertilsyndrom" og dels fordi de lar seg mer eller mindre presse til å gå med på dette "kvinnegreiekravet".

"Alle andre adopterer jo, så da må jo også vi kunne gjøre det."

Da rassismen i Norge ble et tema etter den økonomisk krisa for 20 år siden, dukket nye underliggende motiver og beveggrunner frem fundert i menneskers trang til å vise sosial status og politisk korrekte holdninger. Anskaffelse av et utenlandsk barn ved egne og skattebetalerne penger, ble et sosialt statussymbol med enorm slagkraft i kjøpernes sosiale omgangskrets.

Det signaliserte at man var blant de mest kvalifiserte foreldre i Norge, man var ikke rasist og man tilhørte den sosiale overklassen og bedre enn foreldre flest.

Et typisk trekk var at disse organiserte "søkerne" og a-foreldrene til utenlandsfødte barn ikke tålte og tåler kritikk, er utrolige hårsåre, prestigeopptatte . For mange av de adopterte betyr dette at de må betale en enorm personlig pris som ikkeadopterte slipper. Kravet til å leve opp til og oppfylle a-foreldrenes krav, forventninger og ønsker, kan ta knekket på de fleste.

Monica Dalen har gjort det til sitt livs oppgave å stå på "søkerne", barnekjøpernes, barnehandlerenes og a-foreldrenes side med sin forkastelige og farlige statsbetalte "adopsjonsforskning" og medlem av statens "adopsjonsutvalg". At hun noen gang har vært reelt opptatt av "barns beste" ved adopsjon, er det vanskelig å finne spor av.

Den norske stat og denne norske "kvinnegreia" har vedtatt at enhver form for adopsjon - lovlig eller ulovlig eller straffbar - er "barnets beste". Ene og alene fordi det er denne interessegruppen som sier det og påstår det og vil ha det til at det skal være slik.

Mot slike krefter i Norge kan ingen alenestående resurssvak mor eller tilsvarende foreldre i Norge eller et usivilisert U-land forsvare seg. Ei heller de barna disse kreftene får tatt til seg. Barna må lære å hyle med ulvene og innordne seg slike krefter så godt til kan. Mange adoptere er psykisk utslitt før de er blitt voksne og mange får en alvorlig knekk når de blir eldre og får føling med hva det har kostet dem å spille rollen som "lissombarn" for denne norske "kvinnegreiea".

Adopsjon og den norske "kvinnegreia" er i realiteten to sider av samme sak:

Forsvinner "kvinnegreia"- så forsvinner adopsjonene og adopsjonen kan oppheves.
Tar man bort adopsjonen, blir det også slutt på denne "kvinnegreia" som har fått utvikle seg fritt og totalt uten moralske, etiske og rettslige grenser.

Å få bort en ulovlig og farlig trussel mot noen foreldres barn og foreldrene selv, bør være et politisk mål i et hvert sivilisert samfunn med respekt for seg selv og grunnleggende menneskerettigheter.

Det er ingen menneskerett at adopsjonen i Norge skal få være en "kvinnegreie"!

Det er en skam for enhver stat å la gifte kvinner med et selvdefinert "barnebehov" ta unger fra sine foreldre for å gi barnet til disse barnesøkerne som et statlig sosialt velferdgode for de som har alt - unntatt egenfødte barn.

De sosiale og økomiske forutsetninge for innføring av adopsjonsinstituttet er ikke i dag til stede i Norge som det var i 1917: Adopsjonsinstituttet har forlengst utspilt sin rolle, og det skal man objektivt være veldig glad for, men også være villig til å ta konsekvensen av.

- Hva kan du gjøre for at så skal skje?