Velg kjønn og mye mer.....
Det norske adopsjonsinstituttet gir de som ha spesifikke ønsker knyttet til barnet og adopsjonen rett til å velge og gjøre valg på basis av dette.
Alle som velger å satse på direkte privat adopsjon, har dermed skaffet seg en mulighet til å velge kjønn og mye mer:
Selv å avgjøre barnets kjønn, helsetilstand, alder, etnisk opprinnelse, hudfarge, nasjonalitet, religiøs og kulturell tiknytning.
Selv å avgjøre om adopsjonen skal være anonym eller ikke.
Selv å avgjøre om det adoopterte barna skal kunne møte sine opprinnelige foreldre under oppveksten
Selv å avgjøre når man offisielt skal bli barnets adoptivforeldre
Selv å avgjøre om man skal sikre barnets foreldre kompensasjoner og støtte under og etter adopsjonen.
Jo mer spesifikke krav og ønsker nå man vil bli adoptivforeldre ved direkte privat adopsjon, jo mer begrensninger og mer krevende blir det å få oppfyllt sine ønsker. Naturlig nok.
Finner man intet barn å adoptere som står tilstrekkelig nært det man ønsker, bør man innse at man bør avstå fra å adoptere - for barnets skyld. Barnet vil uansett få andre adoptanter som da vil stå i forhold til disse andres adopsjonsvilliges betingelser og ønsker.
.
Velge bort valgmuligheter
De som velger å skaffe seg et utenlandsk farget barn ved bruk av en av statens godkjente barne- og adopsjonsmarkedet, har dermed valgt å fraskrive seg valgmuligheter og oppfyllelse av naturlige og gode ønsker. Ved å gå for en slik måte å få tatt et ukjent og påstått foreldreløst barn til seg som sitt, gjør man langt på vei noe dumt og kanskje handler i ren desprasjon og i en affektsistuasjon.
Man kan godt si at de som velger å bruke en norsk barnehandler, må ta det det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet har å tilby og det de norske aktørene klarer å fremskaffe til sine betalingsvillige norske kunder.
Barn man etter eget ønsker virkelig foretrekker og ønsker å være adoptivforeldre til, er sikret en bedre matching og et bedre adopsjonsresultat for barnet.
.
I utgangspunktet er det foreldrene som avgjør
Det er barnet foreldre som bestemmer og har det siste ordet. Både om de skal bruke sin adopsjonrett og hvem de ønsker skal være barnets adoptanter. Foreldrene har selv sine klare preferanser til adoptantene, og disse vil når alt kommer til alt være det avgjørende.
De norske barnehandlerne har valgt å neglisjere barna foreldre totalt og utgir disse som ikke-eksisterende. Mest ekstrem om dette har Adopsjonsforum alltid vært; sammen med Adopsjonsforums medlemmer og Adopsjonsforum norske kunder.
Kanskje noe å tenke på?
.
mandag 7. februar 2011
lørdag 5. februar 2011
Nytt om Kari Ann Voldens bevillingsrett
Adopsjonsloven gir nå Kari Ann Volden rett til en norsk adopsjonsbevilling
Kari Ann Volden har sørget for rett matching!
Mer eller mindre ubevisst har Kari Ann Volden i forhold til adopsjonslovens matchingskrav sørget for en matching som oppfyller adopsjonsloven krav og vilkår for en offentlig anerkjent adopsjon. Både etter adopsjonslovens § 2 og § 13.
Ved å sørge for at barna ble født med et utseende som likner barn hun skulle ha født selv, har hun oppfylt adopsjonslovens krav i § 13. Hun har også vist i praksis at en adopsjon med rette kan antas å bli til gagn for barnet, slik § 2 krever.
Kari Ann Volden har nå oppfostret barna så lenge at adopsjonsloven bestemme om "har oppfostret det" nå slår inn, og overfødiggjør kravet til foreldresamtykke, Jfr, § 2. I tillegg kommer også "det foreligger annen særlig grunn til adopsjonen" stadig sterke inn som et selvstendig moment for en norsk adopsjonsbevilling.
Hvorfor fremmer ikke hennes advokat et klart rettslig krav om bevilling til adopsjon, som eventuelt er noe domstolen i Norge klart kan realtetsbehandle og avgjøre om statens adopsjonsregime skulle nekte Kari Ann Volden bevilling til adopsjon?
Det er slik at strenge vilkår må oppfylles om en adopsjonsbevilling skal gis når et barn er 8 uker uten at barnet har blitt oppfostret av de/den som vil adoptere barnet.En oppfostringstid på et år og fra barnet er født, og barnet ikke er krevd tiltake fra barnets foreldre eller det er tale om noen ulovlig barneomsorg eller omsorgsovertagelse, skal være nok til at oppfostringsbestemmelsen alene gir grunnlag for statens adopsjonsbevilling.
"En annen særlig grunn til adopsjonen", må vurdere "utifra barnets beste" og bestemmelsen gir ikke staten rett til å nekte bevilling av politiske motiverte grunner. Slike særlige grunner er også noe som kan oppstå etter at den adopsjonsvillige har lovlig har overtatt omsorgansvaret, som for eksempel at barnets kjente foreldre forsvinner og ikke kan oppspores, at barnets foreldre mulighet til å oppfylle sitt foreldreansvar forsvinner som følge av sykdom, død eller betydelige sosiale endringer i familien.
Det er merkelig at Kari Ann Volden og hennes advokat ikke hevder åt Kari Ann Volden har rett til bevilling til adopsjon og heller ikke har gitt informasjon om av de har fremmet et bevillingskrav til staten. Staten kan ikke gi bevilling til adopsjon om bevilling ikke er fremsatt i form av en rettslig begjæring eller krav, og kan derfor ikke realitetsbehandle noe adopsjonsønske fra Kari Ann Volden som gjelder for disse to barna.
Kari Ann Volden har i realieten 3 selvstendige grunnlag for rett til en norsk statlig adopsjonsbevilling hvorav to har kommet til etter at det første relle grunnlaget (foreldresamtykket) var på plass da barna var 8 uker gamle.
Den norske stats adopsjonsregime vet utmerket hvordan de skal lage vansker for de som staten ikke har gitt sin barnekjøpstillatelse til = "forhåndssamtykke". Statens adopsjonsregime liker ikke at norske borgere i Norge ikke bruker statens barneimportsystem og statens godkjente norske barnehandlere. Ingen har rett til noe "forhåndssamtykke" etter adopsjonsloven, men det er noe den norske stat kan dele ut etter utøvelse av rett til å bruke fritt skjønn.
.
Kari Ann Volden har sørget for rett matching!
Mer eller mindre ubevisst har Kari Ann Volden i forhold til adopsjonslovens matchingskrav sørget for en matching som oppfyller adopsjonsloven krav og vilkår for en offentlig anerkjent adopsjon. Både etter adopsjonslovens § 2 og § 13.
Ved å sørge for at barna ble født med et utseende som likner barn hun skulle ha født selv, har hun oppfylt adopsjonslovens krav i § 13. Hun har også vist i praksis at en adopsjon med rette kan antas å bli til gagn for barnet, slik § 2 krever.
Kari Ann Volden har nå oppfostret barna så lenge at adopsjonsloven bestemme om "har oppfostret det" nå slår inn, og overfødiggjør kravet til foreldresamtykke, Jfr, § 2. I tillegg kommer også "det foreligger annen særlig grunn til adopsjonen" stadig sterke inn som et selvstendig moment for en norsk adopsjonsbevilling.
Hvorfor fremmer ikke hennes advokat et klart rettslig krav om bevilling til adopsjon, som eventuelt er noe domstolen i Norge klart kan realtetsbehandle og avgjøre om statens adopsjonsregime skulle nekte Kari Ann Volden bevilling til adopsjon?
Det er slik at strenge vilkår må oppfylles om en adopsjonsbevilling skal gis når et barn er 8 uker uten at barnet har blitt oppfostret av de/den som vil adoptere barnet.En oppfostringstid på et år og fra barnet er født, og barnet ikke er krevd tiltake fra barnets foreldre eller det er tale om noen ulovlig barneomsorg eller omsorgsovertagelse, skal være nok til at oppfostringsbestemmelsen alene gir grunnlag for statens adopsjonsbevilling.
"En annen særlig grunn til adopsjonen", må vurdere "utifra barnets beste" og bestemmelsen gir ikke staten rett til å nekte bevilling av politiske motiverte grunner. Slike særlige grunner er også noe som kan oppstå etter at den adopsjonsvillige har lovlig har overtatt omsorgansvaret, som for eksempel at barnets kjente foreldre forsvinner og ikke kan oppspores, at barnets foreldre mulighet til å oppfylle sitt foreldreansvar forsvinner som følge av sykdom, død eller betydelige sosiale endringer i familien.
Det er merkelig at Kari Ann Volden og hennes advokat ikke hevder åt Kari Ann Volden har rett til bevilling til adopsjon og heller ikke har gitt informasjon om av de har fremmet et bevillingskrav til staten. Staten kan ikke gi bevilling til adopsjon om bevilling ikke er fremsatt i form av en rettslig begjæring eller krav, og kan derfor ikke realitetsbehandle noe adopsjonsønske fra Kari Ann Volden som gjelder for disse to barna.
Kari Ann Volden har i realieten 3 selvstendige grunnlag for rett til en norsk statlig adopsjonsbevilling hvorav to har kommet til etter at det første relle grunnlaget (foreldresamtykket) var på plass da barna var 8 uker gamle.
Den norske stats adopsjonsregime vet utmerket hvordan de skal lage vansker for de som staten ikke har gitt sin barnekjøpstillatelse til = "forhåndssamtykke". Statens adopsjonsregime liker ikke at norske borgere i Norge ikke bruker statens barneimportsystem og statens godkjente norske barnehandlere. Ingen har rett til noe "forhåndssamtykke" etter adopsjonsloven, men det er noe den norske stat kan dele ut etter utøvelse av rett til å bruke fritt skjønn.
.
onsdag 2. februar 2011
Adopsjonsforum verd en utskjelling?
"Disse norske barnebutikkene........"
Norske fødestuer og en del jordmødre var lenge barnebutikker i Norge frem til omkring 1960-tallet. Det var ikke barnets mødre som solgte barn, men jordmødrene og eierne av fødestuen som gjorde det. At adopsjon har trukket til seg barnehandlere, er ikke noe nytt og ukjent fenomen i Norge eller ellers i verden.
Stortinget vedtok i 1953 at norske barn skulle beskyttes mot "privat adopsjonsformidling" da Stortinget fant det uakseptabelt at noen skulle ha slik virksomhet som næringsvei. Stortinget har aldri omgjort dette vedtaket eller gjort vedtak som tyder på at Stortinget etter 1953 skulle ha endret oppfatning og vilje.
Likevel.......Siden begynnelsen av 1980-årene har det i Norge vært 3 statsgodkjente barnebutikker i Norge som alle har fått statens tillatelse til slik virksomhet. Statens vedtak om dette bygger på begrunnelser som aldri har vært offentlig kjent. På den annen side kan man forstå at Norsk koreaforening i 1969 fikk staten tillatelse til slik formidlingsvirksomhet fordi alle adopsjonene bygget på en adopsjonsbevilling gitt av den norske stat som skulle bygge på et lovlig og gyldig samtykke til adopsjon gitt av de koreanske barnas foreldre i Syd-Korea. - Dessverre brydde ikke staten seg om å kontrollere at dette var en rettslig realitet.
Norsk koreaforening startet med å bringe små koreanske barn til Norge for et liv som adoptert, fordi småbarna hadde mistet sine foreldre under og etter koreakrigen. Krigen hadde skilt barna for sine foreldre, og det var så og si umulig å få rede på foreldrenes skjebne og evt. hvor de befant seg. Det var amerikaneren Harry Holt og frue som startet virksomheten med eksport av koreanske babyer til adopsjonsvillige i USA. Norsk koreaforening fikk en avtale med Holt slik at Holt også formildet barn til Norge via Norsk koreaforening. Mot en klekkelig betaling, skal vites. I USA sørget Holt for at de koreanske barna fikk adoptanter av samme etniske opprinnelse eller rasetilhørighet som barnas foreldre. Mange av barna hadde hvite amerikanske fedre, men USA hadde den regelen at amerikanske tjenestefolk skulle slippe på bli påført noe farskapsansvar når de tjenestegjorde i utlandet.
Dannelsen av Adopsjonsforum og dets grunnlag og mål, tvang Norsk koreaforening til å endre navn til Verdens Barn i 1976 og underkaste seg Adopsjonsforums premisser for den igangsatte regulære barnehandelen Adopsjonsforum sto for. Adopsjonforum skrøt raskt av at de var "billigere enn Verdens Barn", og det skyltes at Adopsjonsforum valgte land å operere i hvor de kunne få tak i barn for en slikk og ingenting. Verdens Barn hadde kostbare rutiner og systemer som naturlig nok medførte langt høyere kostnader pr. barn, enn det Adopsjonsforum hadde. Verdens Barn var den mest saklige og seriøse, fordi Verdens Barns adopsjoner bygget på en norsk adopsjonsbevilling direkte, mens Adopsjonsforum satset på utenlandske adopsjoner som de regnet med at den norske stat ville anerkjenne som lovlige og gyldige i Norge. Mest av alt fordi det ville koste staten for mye å foreta noen legalitetskontroller av slike utenlandske adopsjoner som Adopsjonsforum kunne lett få kjøpt for en neve dollar. - Er det rart at Adopsjonsforum snart kunne skryte av å være "den største adopsjonsforeningen i Norge"?
Det tragiske var at InorAdopt ble dannet for å danne en motvekt og et mer seriøst alternativ, men valget av å satse på brasilianske barn førte raskt til at InorAdopt ble dyre og dermed små. I realiteten var det den kinesiske stats inntreden på det internasjonale adopsjonsmarkedet i 1989, som reddet InorAdopt. Langt på vei også Verdens Barn.
.
Værstingen Adopsjonsforum
Jeg - og mange med meg i Norge - har ikke noe til overs for norske eller internasjonale barnehandlere. Uansett om de er godkjent av den norske eller en utenlandsk korrupt statsmakt. Spesielt ikke når slik virksomhet må føre til barnebortføring, adopsjonssvindel, adopsjonskriminalitet og adopsjonsrasisme.
Jeg hater alle som livnærer seg av det internasjonale adopsjonsmarkedet, som Verdens Barns leder Helge Solberg talte om til Stortinget i begynnelsen av 2011. Ja, han var ærlig nok til å refere til det internasjonale "adopsjonsmarkedet", og i tillegg peke på at de mest illegale adopsjonene skjedde i giverland med sterk vekst i eksport av barn. Dette var i realiteten et skikkelig spark til Adopsjonsforum. Solberg mener at Verdens Barn er blant de mindre useriøse aktørene på adopsjonsmarkedet, og derfor er Verdens Barns en OK aktør på dette skammens barnemarked. Ja, Verdens Barn er mindre useriøse enn aktøren Adopsjonsforum. Og har alltid vært det.
Den norske værstingen er Adopsjonsforum. Det er nesten en fornærmelse mot Verdens Barn og InorAdopt å bli sammenliknet Adopsjonsforum som har en meget grisete og skandaløs CV på feltet. Spørmålet om Verdens Barn og InorAdopt har noen som helst moralsk og etisk forpliktelse til å være aktør på adopsjonsmarkedet i det hele tatt, og om de like godt kunne drive med barne- og familiehjelpearbeid i utlandet i stedet. De har aldri vist den sterke profittviljen som Adopsjonsforum under Ketil Lehland var så opptatt av å sikre seg og hans barnebutikk.
De som vil hindre kjeltringer og kyniske barnehandlere med sine famøse forsetter og metoder, velger naturlig nok ut den værste, som i denne sammenheng er Adopsjonsforum. Adopsjonsforum arroganse og agressive kyniske propaganda og markedsføring, som for såvidt også Verdens Barn og InorAdopt nyter godt av, gjør Adopsjonsforum og lederen Øysten Gudim for det rette mål for enhver som vil at Norge og nordmenn ikke skal være aktører på det internasjonale adopsjons- og barnemarkedet.
Det er selvsagt vondt og vanskelig for alle medlemmene av denne norske barnebutikken som går under navnet Adopsjonsforum, at nettopp Adopsjonsforum blir gitt spesiell oppmerksomhet, men det har de faktisk seg selv å takke for. Ingen MÅ velge Adopsjonsforum og ingen må velge å bruke norske statsgodkjente barnehandlere til å skaffe seg barnet til en "ukjent" utenlandsk farget mor i bytte med egne og statens penger.
Jo, jeg skjeller gjerne ut barnehandlere og barnebortførere.
Joda, jeg skjeller gjerne ut barnehandlere. Norske som utenlandske så lenge slik virksomhet fører til krenking av barnas grunnleggende rettighet, barnebortføring og "traffic in children", slik det står i en Haagkonvensjom mot dette som det norske Stortinget for 14 år siden vedtok å ratifisere.
Joda, jeg skjeller gjerne ut enhver som medvirker, er involvert, fordekker realiteten og som benytter seg av slike barnehandlere - uansettt hvor mye "godkjent" de måtte være av den norske stat.
Selvsagt er jeg villig til å tåle all den sjikane, trusler og mobbing som Øystein Gudim og hans medlemsflokk i Adopsjonsforum har valgt å svare med. Jeg har mitt på det tørre når det gjelder slik kynisk virksomhet bygget på stor grad av en rekke forskjellige vinningsforbrytelser.
Det fleste norske adoptivforeldre i Norge har ikke skaffet seg noe barn for adopsjon på en slik måte Adopsjonsforum kan tilby.
De fleste adopterte i Norge kan hver dag vite med seg selv at deres liv og deres opprinnelige foreldres liv ikke er blitt påvirket av slikt som Adopsjonsforum og Øystein Gudim.
De fleste opprinnelig foreldre til adopterte i Norge, et helt voksenliv slå seg til ro med at barnet deres ble lovlig skilt fra dem og etter deres eget ønske, men kan neppe særlig mange av de utenlandske foreldrene Adopsjonsforum har påført et mest sannsynlig ulovlig barnetap for.
.
Om Adopsjonsforum har alt på det tørre, er det så enkelt og raskt å få bragt det på det rene:
Det holder ikke å utgi barna for å være foreldreløse og hvitvaske seg selv. Uansett hvor mange som velger å håpe og tro at det er sannt når de pøser inn penger til Adopsjonsforum og lommene til særdeles tvilsomme aktører på adopsjonsmarkedet.
Ja, "kostnadene pr. person" på det internasjonale barnemarkedet har steget langt mer enn prisstigningen, rett og slett for også dette markedet er underlagt prissystemer. Så kan jo Gudim sitte på Stortinget å ønske at staten skal betale med for prisen pr. person med skattebetalernes penger, vel vitende om at han dermed drar alle norske skattebetalere inn i denne "trade of shame".
Adopsjonsforum har gjennom årene hatt kunder i de fleste norske maktmiljøer og den politiske overklassen i Norge. Kunder som har valgt å tie, lukke øynene og ørene når de kjøpte barna blir større. Kunder som har en sterk egeninteresse av å bli vurdert annerledes enn det for mange er det minste grunnlag for. Kunder som kan takke Adopsjonsforum for å sitte som "adoptivforeldre" til et ukjent foreldreløst utenlandske barn, de ikke vet hva de har betalt for og hvorfor. Kunder som er godkjent av den norske stat til å bruke det internasjonale adopsjons- og barnemarkedet. Kunder som sitter på Stortinget, i departementer, i politiet, i domstolene og i det norske barnevernet. Kunder som er advokater, journalister, redaktører, kjendiser og idrettsfolk. Kunder som i all hovedsak er hvite norske, godt gift, har alt og er villig til det meste om de bare føler seg trygge på at det ikke medfører ubehageligheter siden.
Alle slike vil jo lett mislike Morten Johanssen skriverier og usminkede utskjelling. Man ligger som man reder, er et godt gammelt norskt ordtak.
Min favoritt blant de norske ordtakene er: "Det er bare dau fisk som svømmer med strømmen!"
.
Et paradoks?
Å la seg lede av det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet Harry Holdt og frue må få mye av æren for ble til, viser bare at de fleste lar seg flyte med markedsstrømningene i jakten på riskofri og lettjent profitt. Også når det kommer til barn, Øystein Gudim på Stortinget omtalte som "person".
Merkelig nok utgir Gudim seg for som SV'er, men når det kommer til kapitalkreftene på adopsjonsmarkedet, så skulle man tro han var en ekte FRP'er og markedsliberalist. Eller har det seg slik at så lenge det er den norske statskapitalen som står bak de norske barnebutikkene, barnehandlerne og barnekjøpene, så er alt OK?
Det gjør i alle fall den kinesiske statskapitalismen, men den er vel et forbilde for Gudim og hans medlemslokk?
Hvor er det blitt av kvinnesolidariteten fra norske kvinners side overfor sine fattige rettsløse og forsvarsløse medsøstre i den tredje verden? Er det slik at "vi norske statsgodkjente barnesultne kvinner vil ikke hjelpe ditt barn med noe som helst, om ikke du lar oss ta ungen din."
- Nei, så ille er ikke noen norske kvinner, vil jeg både tro og påstå.
På den annen side så kan jeg jo ha fel. Hva har jeg tatt feil i, mon tro?
.
Er jeg mot formidling av barn med sikte på adopsjon?
Nei, absolutt ikke!
Med kun et par innlysende forbehold:
Formidleren(e) må handle på oppdrag av foreldrene og fullmakter gitt av de med foreldreansvaret for barnet.
Formidleren(e) må ha et klart rettslig ansvar for at foreldresamtykket er lovlig og gyldig, og aldri motta penger fra de som vil adoptere barnet.
Siden bare myndige foreldre har samtykkerett, skal de selv har rett til å inngå slike avtaler direkte med adoptantene til barnet, eller ved en registrert adopsjonsformidler som handler på deres vegne eller en advokat.
Norske fødestuer og en del jordmødre var lenge barnebutikker i Norge frem til omkring 1960-tallet. Det var ikke barnets mødre som solgte barn, men jordmødrene og eierne av fødestuen som gjorde det. At adopsjon har trukket til seg barnehandlere, er ikke noe nytt og ukjent fenomen i Norge eller ellers i verden.
Stortinget vedtok i 1953 at norske barn skulle beskyttes mot "privat adopsjonsformidling" da Stortinget fant det uakseptabelt at noen skulle ha slik virksomhet som næringsvei. Stortinget har aldri omgjort dette vedtaket eller gjort vedtak som tyder på at Stortinget etter 1953 skulle ha endret oppfatning og vilje.
Likevel.......Siden begynnelsen av 1980-årene har det i Norge vært 3 statsgodkjente barnebutikker i Norge som alle har fått statens tillatelse til slik virksomhet. Statens vedtak om dette bygger på begrunnelser som aldri har vært offentlig kjent. På den annen side kan man forstå at Norsk koreaforening i 1969 fikk staten tillatelse til slik formidlingsvirksomhet fordi alle adopsjonene bygget på en adopsjonsbevilling gitt av den norske stat som skulle bygge på et lovlig og gyldig samtykke til adopsjon gitt av de koreanske barnas foreldre i Syd-Korea. - Dessverre brydde ikke staten seg om å kontrollere at dette var en rettslig realitet.
Norsk koreaforening startet med å bringe små koreanske barn til Norge for et liv som adoptert, fordi småbarna hadde mistet sine foreldre under og etter koreakrigen. Krigen hadde skilt barna for sine foreldre, og det var så og si umulig å få rede på foreldrenes skjebne og evt. hvor de befant seg. Det var amerikaneren Harry Holt og frue som startet virksomheten med eksport av koreanske babyer til adopsjonsvillige i USA. Norsk koreaforening fikk en avtale med Holt slik at Holt også formildet barn til Norge via Norsk koreaforening. Mot en klekkelig betaling, skal vites. I USA sørget Holt for at de koreanske barna fikk adoptanter av samme etniske opprinnelse eller rasetilhørighet som barnas foreldre. Mange av barna hadde hvite amerikanske fedre, men USA hadde den regelen at amerikanske tjenestefolk skulle slippe på bli påført noe farskapsansvar når de tjenestegjorde i utlandet.
Dannelsen av Adopsjonsforum og dets grunnlag og mål, tvang Norsk koreaforening til å endre navn til Verdens Barn i 1976 og underkaste seg Adopsjonsforums premisser for den igangsatte regulære barnehandelen Adopsjonsforum sto for. Adopsjonforum skrøt raskt av at de var "billigere enn Verdens Barn", og det skyltes at Adopsjonsforum valgte land å operere i hvor de kunne få tak i barn for en slikk og ingenting. Verdens Barn hadde kostbare rutiner og systemer som naturlig nok medførte langt høyere kostnader pr. barn, enn det Adopsjonsforum hadde. Verdens Barn var den mest saklige og seriøse, fordi Verdens Barns adopsjoner bygget på en norsk adopsjonsbevilling direkte, mens Adopsjonsforum satset på utenlandske adopsjoner som de regnet med at den norske stat ville anerkjenne som lovlige og gyldige i Norge. Mest av alt fordi det ville koste staten for mye å foreta noen legalitetskontroller av slike utenlandske adopsjoner som Adopsjonsforum kunne lett få kjøpt for en neve dollar. - Er det rart at Adopsjonsforum snart kunne skryte av å være "den største adopsjonsforeningen i Norge"?
Det tragiske var at InorAdopt ble dannet for å danne en motvekt og et mer seriøst alternativ, men valget av å satse på brasilianske barn førte raskt til at InorAdopt ble dyre og dermed små. I realiteten var det den kinesiske stats inntreden på det internasjonale adopsjonsmarkedet i 1989, som reddet InorAdopt. Langt på vei også Verdens Barn.
.
Værstingen Adopsjonsforum
Jeg - og mange med meg i Norge - har ikke noe til overs for norske eller internasjonale barnehandlere. Uansett om de er godkjent av den norske eller en utenlandsk korrupt statsmakt. Spesielt ikke når slik virksomhet må føre til barnebortføring, adopsjonssvindel, adopsjonskriminalitet og adopsjonsrasisme.
Jeg hater alle som livnærer seg av det internasjonale adopsjonsmarkedet, som Verdens Barns leder Helge Solberg talte om til Stortinget i begynnelsen av 2011. Ja, han var ærlig nok til å refere til det internasjonale "adopsjonsmarkedet", og i tillegg peke på at de mest illegale adopsjonene skjedde i giverland med sterk vekst i eksport av barn. Dette var i realiteten et skikkelig spark til Adopsjonsforum. Solberg mener at Verdens Barn er blant de mindre useriøse aktørene på adopsjonsmarkedet, og derfor er Verdens Barns en OK aktør på dette skammens barnemarked. Ja, Verdens Barn er mindre useriøse enn aktøren Adopsjonsforum. Og har alltid vært det.
Den norske værstingen er Adopsjonsforum. Det er nesten en fornærmelse mot Verdens Barn og InorAdopt å bli sammenliknet Adopsjonsforum som har en meget grisete og skandaløs CV på feltet. Spørmålet om Verdens Barn og InorAdopt har noen som helst moralsk og etisk forpliktelse til å være aktør på adopsjonsmarkedet i det hele tatt, og om de like godt kunne drive med barne- og familiehjelpearbeid i utlandet i stedet. De har aldri vist den sterke profittviljen som Adopsjonsforum under Ketil Lehland var så opptatt av å sikre seg og hans barnebutikk.
De som vil hindre kjeltringer og kyniske barnehandlere med sine famøse forsetter og metoder, velger naturlig nok ut den værste, som i denne sammenheng er Adopsjonsforum. Adopsjonsforum arroganse og agressive kyniske propaganda og markedsføring, som for såvidt også Verdens Barn og InorAdopt nyter godt av, gjør Adopsjonsforum og lederen Øysten Gudim for det rette mål for enhver som vil at Norge og nordmenn ikke skal være aktører på det internasjonale adopsjons- og barnemarkedet.
Det er selvsagt vondt og vanskelig for alle medlemmene av denne norske barnebutikken som går under navnet Adopsjonsforum, at nettopp Adopsjonsforum blir gitt spesiell oppmerksomhet, men det har de faktisk seg selv å takke for. Ingen MÅ velge Adopsjonsforum og ingen må velge å bruke norske statsgodkjente barnehandlere til å skaffe seg barnet til en "ukjent" utenlandsk farget mor i bytte med egne og statens penger.
- Ingen behøver å bruke noen av de norske barnebutikkene for å bli lovlige adoptivforeldre til et utenlandsk barn med kjente utenlandske foreldre! Men det vil jo ikke disse aktørerne i det internasjonale barnemarkedet noen skal vite og kunne noe om.
Jo, jeg skjeller gjerne ut barnehandlere og barnebortførere.
Joda, jeg skjeller gjerne ut barnehandlere. Norske som utenlandske så lenge slik virksomhet fører til krenking av barnas grunnleggende rettighet, barnebortføring og "traffic in children", slik det står i en Haagkonvensjom mot dette som det norske Stortinget for 14 år siden vedtok å ratifisere.
Joda, jeg skjeller gjerne ut enhver som medvirker, er involvert, fordekker realiteten og som benytter seg av slike barnehandlere - uansettt hvor mye "godkjent" de måtte være av den norske stat.
Selvsagt er jeg villig til å tåle all den sjikane, trusler og mobbing som Øystein Gudim og hans medlemsflokk i Adopsjonsforum har valgt å svare med. Jeg har mitt på det tørre når det gjelder slik kynisk virksomhet bygget på stor grad av en rekke forskjellige vinningsforbrytelser.
Det fleste norske adoptivforeldre i Norge har ikke skaffet seg noe barn for adopsjon på en slik måte Adopsjonsforum kan tilby.
De fleste adopterte i Norge kan hver dag vite med seg selv at deres liv og deres opprinnelige foreldres liv ikke er blitt påvirket av slikt som Adopsjonsforum og Øystein Gudim.
De fleste opprinnelig foreldre til adopterte i Norge, et helt voksenliv slå seg til ro med at barnet deres ble lovlig skilt fra dem og etter deres eget ønske, men kan neppe særlig mange av de utenlandske foreldrene Adopsjonsforum har påført et mest sannsynlig ulovlig barnetap for.
.
Om Adopsjonsforum har alt på det tørre, er det så enkelt og raskt å få bragt det på det rene:
- Legg frem lovlige og gyldige foreldresamtykker til de utenlandske barna Adopsjonsforum har tjent penger på. Gjerne ved at foreldrenes identitet eller partenes identitet er sladdet.
- Legg frem utenlandske adopsjonsdommer som er gyldige utenfor landets grenser og i Norge.
- Gi en oversikt over hvor mange av de utenlandske barna som får oppfyllt sin rett til å få opplysninger om hvem deres utenlandske foreldre engang var.
- Gjør rede for hva og hvem pengene går til og brukes til i "giverlandene".
- Oppgi hvilke land "Norge har avtaler" med om adopsjon.
- Oppgi hvorfor Adopsjonsforum tvinger sine norske kunder til å frita Adopsjonsforum og Øystein Gudim for ethver ansvar for sin virksomhet.
Det holder ikke å utgi barna for å være foreldreløse og hvitvaske seg selv. Uansett hvor mange som velger å håpe og tro at det er sannt når de pøser inn penger til Adopsjonsforum og lommene til særdeles tvilsomme aktører på adopsjonsmarkedet.
Ja, "kostnadene pr. person" på det internasjonale barnemarkedet har steget langt mer enn prisstigningen, rett og slett for også dette markedet er underlagt prissystemer. Så kan jo Gudim sitte på Stortinget å ønske at staten skal betale med for prisen pr. person med skattebetalernes penger, vel vitende om at han dermed drar alle norske skattebetalere inn i denne "trade of shame".
Adopsjonsforum har gjennom årene hatt kunder i de fleste norske maktmiljøer og den politiske overklassen i Norge. Kunder som har valgt å tie, lukke øynene og ørene når de kjøpte barna blir større. Kunder som har en sterk egeninteresse av å bli vurdert annerledes enn det for mange er det minste grunnlag for. Kunder som kan takke Adopsjonsforum for å sitte som "adoptivforeldre" til et ukjent foreldreløst utenlandske barn, de ikke vet hva de har betalt for og hvorfor. Kunder som er godkjent av den norske stat til å bruke det internasjonale adopsjons- og barnemarkedet. Kunder som sitter på Stortinget, i departementer, i politiet, i domstolene og i det norske barnevernet. Kunder som er advokater, journalister, redaktører, kjendiser og idrettsfolk. Kunder som i all hovedsak er hvite norske, godt gift, har alt og er villig til det meste om de bare føler seg trygge på at det ikke medfører ubehageligheter siden.
Alle slike vil jo lett mislike Morten Johanssen skriverier og usminkede utskjelling. Man ligger som man reder, er et godt gammelt norskt ordtak.
Min favoritt blant de norske ordtakene er: "Det er bare dau fisk som svømmer med strømmen!"
.
Et paradoks?
Å la seg lede av det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet Harry Holdt og frue må få mye av æren for ble til, viser bare at de fleste lar seg flyte med markedsstrømningene i jakten på riskofri og lettjent profitt. Også når det kommer til barn, Øystein Gudim på Stortinget omtalte som "person".
Merkelig nok utgir Gudim seg for som SV'er, men når det kommer til kapitalkreftene på adopsjonsmarkedet, så skulle man tro han var en ekte FRP'er og markedsliberalist. Eller har det seg slik at så lenge det er den norske statskapitalen som står bak de norske barnebutikkene, barnehandlerne og barnekjøpene, så er alt OK?
Det gjør i alle fall den kinesiske statskapitalismen, men den er vel et forbilde for Gudim og hans medlemslokk?
Hvor er det blitt av kvinnesolidariteten fra norske kvinners side overfor sine fattige rettsløse og forsvarsløse medsøstre i den tredje verden? Er det slik at "vi norske statsgodkjente barnesultne kvinner vil ikke hjelpe ditt barn med noe som helst, om ikke du lar oss ta ungen din."
- Nei, så ille er ikke noen norske kvinner, vil jeg både tro og påstå.
På den annen side så kan jeg jo ha fel. Hva har jeg tatt feil i, mon tro?
.
Er jeg mot formidling av barn med sikte på adopsjon?
Nei, absolutt ikke!
Med kun et par innlysende forbehold:
Formidleren(e) må handle på oppdrag av foreldrene og fullmakter gitt av de med foreldreansvaret for barnet.
Formidleren(e) må ha et klart rettslig ansvar for at foreldresamtykket er lovlig og gyldig, og aldri motta penger fra de som vil adoptere barnet.
- Det burde være forbudt å drive "adopsjonsformidling" på oppdrag av de som jakter på et barn de vil ta til seg som sitt.
Siden bare myndige foreldre har samtykkerett, skal de selv har rett til å inngå slike avtaler direkte med adoptantene til barnet, eller ved en registrert adopsjonsformidler som handler på deres vegne eller en advokat.
- Hvor nær dette står de norske statsgodkjente barnehandlerne eller "adopsjonsformidlere" slik de ynder å kalle seg?
Hvorfor er barn på norske barnehjem i Norge?
Den norske stat taler med to tunger?
Bufdir er den norske stats utøvende myndighet om barn på barnehjem i Norge. Bufdir har også det øverste ansvaret for den barneimport staten tillater, støtter og beskytter. Morten Stephansen er en "stor" mann i Norge og noen andre land nordmenn henter barn fra i bytte mot penger fra Norge og norske skattebetalere.
I Norge bor mange barn på offentlige institusjoner. Mange får ikke engang plass av staten. Om barn på institusjoner uttalte Morten Stephansen på internett 6.1.2010:
"I en rekke land i verden er det slik at mange barn får sin oppvekst på store institusjoner. Da er adopsjon er langt bedre alternativ for det enkelte barn, enten det blir adoptert i sitt eget hjemland eller til en familie i et annet land."
Hvorfor er det i det hele tatt barn på norske institusjoner i Norge?
Hvorfor sender ikke Bufdir ungene til USA, Australia, Italia eller Spania når "adopsjon er et langt bedre alternativ for det enkelte barn," hvis staten ikke kan skaffe disse barna adoptivhjem i Norge?
Kan ikke Morten Stephansen bruke sine norske barnehandlere/"adopsjonsforeninger" til å skaffe disse institusjonsbarna adoptivforeldre i land som USA, Canada, Austraila, Italia, Spania eller Frankrike?
Gjelder ikke Mortens Stephansens normer for "barnets beste" når det kommer til norske barn på norske institusjoner?
Gjelder ikke hans adopsjonsprinsipper når det kommer til norske barn i Norge?
Noen som tror Morten Stephansen eller Bufdir svarer på slike spørsmål?
.
Statens barnevern i krise
Tusener av små barn i Norge lider av svikten i det norske barnevernet. Mangelen på fosterforeldre er så stor at staten lar tusener av små barn lide under omsorgsvikt.
I følge statens Bufdir og Morten Stephansen skal også barn i Norge har rett til et nytt godt hjem i utlandet om det ikke kan skaffes noe slikt i Norge. I følge ham selv skal altså tusener av norske barn har rett til utenlandske adoptivforeldre i land som USA, Canada, Australia, Italia, Sveits, Spania og andre vestlige land som han mener deler hans oppfatning av FN's barnekonvensjon.
Så hvorfor sørger ikke staten, Bufdir og Morten Stephansen for å sikre alle disse barna adoptivforeldre i et annet vestlig land hvor norske barn sikkert er ettertraktet på grunn av sin norske etnisitet?
Er det slik at norske barn i motsetning til barn Bufdir og Morten Stephansen tar til Norge fra utlandet, ikke tåler en slik herlig og lykkelig "utenlandsadopsjon"?
I følge statens egen adopsjonslogikk, burde Norge vært "giverland" først og fremst av hensyn til de norske "barnas beste".
Eller er det slik - en skremmende tanke - at svært mange norske barn lider i mangel på adopsjonsløsninger fordi statens barneimport har lagt beslag på den norske adopsjonskapasiteten i Norge?
.
Må avslutte med ett av Morten Stephansen selvskrevne utsagn 6.1.2010:
"Jeg deler derfor ikke din oppfatning om at barn alltid har det best i sitt eget land."
.
Statens pengemangel til adopsjon av norske barn?
Staten har ubegrenset med penger når det gjelder statens barneimport av utenlandske fargede foreldres barn. Riktignok ingen penger til lovpålagte legalitetskontroller, men i alle fall til å dekke de norske barnebehovet på en slik måte. Som et slags norsk statlig velferdgode for godt voksne som har alt, bortsett fra egenfødte barn.
Samtidig har staten ikke penger til å sikre barn i Norge en god og trygg oppvekst. Ikke nok fosterforeldre og mangel på gode barneinstitusjoner, selv om barnehager og skolene er omgjort mer eller mindre til slike.
Staten, Bufdir og Morten Stephansen praktiserer visse prinsipper når det gjelder internasjonale adopsjoner.
Det betyr at staten kan ta imot store summer fra de land som vil adoptere norske barn staten ikke klarer å sikre en god omsorg for i Norge. Noe staten påstår alle barn i verden skal ha rett på, når situasjonen for barn i et land er slik den er i dagens Norge.
Norge har til og med et offentlig barnevern som lukker øyne for grove overgrep fra foreldrenes side. Den siste sexovergipelsessaken og andre slike saker avslører med gru hvor lite av "barnets beste" staten har valgt å praktisere.
Staten kan altså ved å følge sin egen definerte adopsjonsprinsipper tilby norske barn på det internasjonale adopsjonsmarkedet, ta imot store summer for hvert barn staten i følge den selv er forpliktet til å sikre en "internasjonal adopsjon", og samtidig spare enorme summer til institusjonsplass og til ydelser til fosterforeldre. I tillegg kommer utgifter til skolegang, helseutgifter og kanskje sosialstødnad/uføretrygd for mange av de barn som har vokst opp med den norske stats form for "barnevern".
Man skal heller ikke se bortifra at den lave tilliten til det offentlige barnevernet, gjør at mange vanskeligstilte mødre og fedre heller vil ha staten hjelp til å en utenlands-adopsjon enn å bli offer for statens famøse omsorgsovertagelser og plasseringer.
At norske barn får eksempelvis et nytt godt hjem i USA, med rike amerikanske adoptivforeldre og en oppvekst i USA, vil for mange voksne som har levd seg gjennom den norske stats offentlige oppvekst-"tilbud", fremstå som en ønsket drøm, den norske stat lett kan gjøre mulig for barn i en slik trengende livssituasjon. Den norske stat kan jo tilby sitt forhåndsgodkjenningssystem til USA, Canada, Australia osv, og la "adopsjonsformidlere" fra disse landene operere i Norge.
De norske "internasjonalt adopterte" vil med sikkerhet besøke fødelandet og opprinnelige foreldre og slekt, hvilket også vil bringe penger inn i statskassen.
Nei, det tar seg nok ikke ut at Norge skal være et "giverland", selv om barnas beste klart skulle tilsi det, slik Bufdir og Morten Stephansen så sterkt understreker.
Hundrevis av norske barn ble sendt utenlands til adoptivforeldre i eksempelvis USA i 1950- og 1960-årene. Rett og slett fordi norske foreldre ønsket det slik. Har staten virkelig tatt bort denne muligheten for norske barn og deres norske foreldre? Hvorfor har den norske stat kun konsentrert seg om import av utenlandske barn?
Hvorfor vil ikke den norske stat gi informasjon om at også norske barn i Norge kan gis rett til et liv som adoptert i et annet vestlig land? Er det ikke så at staten alltid har ment at en adopsjon alltid er et "barns beste"? Hvorfor skal dette "beste" hindres eller nektes norske barn av den norske stat?
.
En sak er i alle fall sikkert: Internasjonale adopsjoner vil være langt mer samfunnsøkonomisk lønnsomt for Norge og norske skattebetalere anvendt på norske barn, enn statens barneimport og barnehandel. Når vi vet at de utenlandske barna som ikke skulle bli kjøpt av Norge og nordmenn, ville blitt adoptert i et annet vestlig land, så taler vi internasjonalt bare om en "vinn-vinn-situasjon".
La også norske barn få gleden og rett til en "internasjonal adopsjon". I alle fall alle de barn som virkelig trenger det!
.
Bufdir er den norske stats utøvende myndighet om barn på barnehjem i Norge. Bufdir har også det øverste ansvaret for den barneimport staten tillater, støtter og beskytter. Morten Stephansen er en "stor" mann i Norge og noen andre land nordmenn henter barn fra i bytte mot penger fra Norge og norske skattebetalere.
I Norge bor mange barn på offentlige institusjoner. Mange får ikke engang plass av staten. Om barn på institusjoner uttalte Morten Stephansen på internett 6.1.2010:
"I en rekke land i verden er det slik at mange barn får sin oppvekst på store institusjoner. Da er adopsjon er langt bedre alternativ for det enkelte barn, enten det blir adoptert i sitt eget hjemland eller til en familie i et annet land."
Hvorfor er det i det hele tatt barn på norske institusjoner i Norge?
Hvorfor sender ikke Bufdir ungene til USA, Australia, Italia eller Spania når "adopsjon er et langt bedre alternativ for det enkelte barn," hvis staten ikke kan skaffe disse barna adoptivhjem i Norge?
Kan ikke Morten Stephansen bruke sine norske barnehandlere/"adopsjonsforeninger" til å skaffe disse institusjonsbarna adoptivforeldre i land som USA, Canada, Austraila, Italia, Spania eller Frankrike?
Gjelder ikke Mortens Stephansens normer for "barnets beste" når det kommer til norske barn på norske institusjoner?
Gjelder ikke hans adopsjonsprinsipper når det kommer til norske barn i Norge?
Noen som tror Morten Stephansen eller Bufdir svarer på slike spørsmål?
.
Statens barnevern i krise
Tusener av små barn i Norge lider av svikten i det norske barnevernet. Mangelen på fosterforeldre er så stor at staten lar tusener av små barn lide under omsorgsvikt.
I følge statens Bufdir og Morten Stephansen skal også barn i Norge har rett til et nytt godt hjem i utlandet om det ikke kan skaffes noe slikt i Norge. I følge ham selv skal altså tusener av norske barn har rett til utenlandske adoptivforeldre i land som USA, Canada, Australia, Italia, Sveits, Spania og andre vestlige land som han mener deler hans oppfatning av FN's barnekonvensjon.
Så hvorfor sørger ikke staten, Bufdir og Morten Stephansen for å sikre alle disse barna adoptivforeldre i et annet vestlig land hvor norske barn sikkert er ettertraktet på grunn av sin norske etnisitet?
Er det slik at norske barn i motsetning til barn Bufdir og Morten Stephansen tar til Norge fra utlandet, ikke tåler en slik herlig og lykkelig "utenlandsadopsjon"?
I følge statens egen adopsjonslogikk, burde Norge vært "giverland" først og fremst av hensyn til de norske "barnas beste".
Eller er det slik - en skremmende tanke - at svært mange norske barn lider i mangel på adopsjonsløsninger fordi statens barneimport har lagt beslag på den norske adopsjonskapasiteten i Norge?
.
Må avslutte med ett av Morten Stephansen selvskrevne utsagn 6.1.2010:
"Jeg deler derfor ikke din oppfatning om at barn alltid har det best i sitt eget land."
.
Statens pengemangel til adopsjon av norske barn?
Staten har ubegrenset med penger når det gjelder statens barneimport av utenlandske fargede foreldres barn. Riktignok ingen penger til lovpålagte legalitetskontroller, men i alle fall til å dekke de norske barnebehovet på en slik måte. Som et slags norsk statlig velferdgode for godt voksne som har alt, bortsett fra egenfødte barn.
Samtidig har staten ikke penger til å sikre barn i Norge en god og trygg oppvekst. Ikke nok fosterforeldre og mangel på gode barneinstitusjoner, selv om barnehager og skolene er omgjort mer eller mindre til slike.
Staten, Bufdir og Morten Stephansen praktiserer visse prinsipper når det gjelder internasjonale adopsjoner.
Det betyr at staten kan ta imot store summer fra de land som vil adoptere norske barn staten ikke klarer å sikre en god omsorg for i Norge. Noe staten påstår alle barn i verden skal ha rett på, når situasjonen for barn i et land er slik den er i dagens Norge.
Norge har til og med et offentlig barnevern som lukker øyne for grove overgrep fra foreldrenes side. Den siste sexovergipelsessaken og andre slike saker avslører med gru hvor lite av "barnets beste" staten har valgt å praktisere.
Staten kan altså ved å følge sin egen definerte adopsjonsprinsipper tilby norske barn på det internasjonale adopsjonsmarkedet, ta imot store summer for hvert barn staten i følge den selv er forpliktet til å sikre en "internasjonal adopsjon", og samtidig spare enorme summer til institusjonsplass og til ydelser til fosterforeldre. I tillegg kommer utgifter til skolegang, helseutgifter og kanskje sosialstødnad/uføretrygd for mange av de barn som har vokst opp med den norske stats form for "barnevern".
Man skal heller ikke se bortifra at den lave tilliten til det offentlige barnevernet, gjør at mange vanskeligstilte mødre og fedre heller vil ha staten hjelp til å en utenlands-adopsjon enn å bli offer for statens famøse omsorgsovertagelser og plasseringer.
At norske barn får eksempelvis et nytt godt hjem i USA, med rike amerikanske adoptivforeldre og en oppvekst i USA, vil for mange voksne som har levd seg gjennom den norske stats offentlige oppvekst-"tilbud", fremstå som en ønsket drøm, den norske stat lett kan gjøre mulig for barn i en slik trengende livssituasjon. Den norske stat kan jo tilby sitt forhåndsgodkjenningssystem til USA, Canada, Australia osv, og la "adopsjonsformidlere" fra disse landene operere i Norge.
De norske "internasjonalt adopterte" vil med sikkerhet besøke fødelandet og opprinnelige foreldre og slekt, hvilket også vil bringe penger inn i statskassen.
Nei, det tar seg nok ikke ut at Norge skal være et "giverland", selv om barnas beste klart skulle tilsi det, slik Bufdir og Morten Stephansen så sterkt understreker.
Hundrevis av norske barn ble sendt utenlands til adoptivforeldre i eksempelvis USA i 1950- og 1960-årene. Rett og slett fordi norske foreldre ønsket det slik. Har staten virkelig tatt bort denne muligheten for norske barn og deres norske foreldre? Hvorfor har den norske stat kun konsentrert seg om import av utenlandske barn?
Hvorfor vil ikke den norske stat gi informasjon om at også norske barn i Norge kan gis rett til et liv som adoptert i et annet vestlig land? Er det ikke så at staten alltid har ment at en adopsjon alltid er et "barns beste"? Hvorfor skal dette "beste" hindres eller nektes norske barn av den norske stat?
.
En sak er i alle fall sikkert: Internasjonale adopsjoner vil være langt mer samfunnsøkonomisk lønnsomt for Norge og norske skattebetalere anvendt på norske barn, enn statens barneimport og barnehandel. Når vi vet at de utenlandske barna som ikke skulle bli kjøpt av Norge og nordmenn, ville blitt adoptert i et annet vestlig land, så taler vi internasjonalt bare om en "vinn-vinn-situasjon".
La også norske barn få gleden og rett til en "internasjonal adopsjon". I alle fall alle de barn som virkelig trenger det!
.
fredag 21. januar 2011
Erstatning til utenlandske foreldre til "utenlandsfødte" adopterte i Norge
Rett til erstatning
Tusener av utenlandske fargede foreldre som har mistet sitt barn til noen i Norge, har åpenbart rett til en betydelig erstatning både fra den norske stat og dens "adopsjonsforeninger" for ulovlig barnebortføring eller barnetyveri. Alt tyder på at mer enn 12.000 utenlandske mødre har rett til slik erstatning fra Norge.
Problemet for disse mødrene uten sine barn, er at den norske stat har sørget for at de ikke vet og skal få vite at barna befinner seg i Norge. Staten har sogar utstyrt barna med falske fødselsattester slik at de utenlandske mødrene/foreldrene ikke kan dokumentere at barnet er deres - om de er så heldige å oppdage at det bor i Norge og kan få kontakt med barnet.
Utenlandsfødte i Norge som er utgitt her i landet for å ha vært foreldreløst og lovlig adoptert og ikke engang får opplyst fra staten hvem deres opprinnelige foreldre er, kan om de finner disse enkelt sikre disse en god erstatning på for tap av barn den norske stat og dens barnehandlere er ansvarlig for.
.
En million kroner
Er de importadopterte i Norge blitt så egoistiske at de ikke unner sine fødeforeldre respekt og oppfyllelse av sine foreldrerettigheter? Jeg velger ikke å tro det.
Alt man som trenges er en DNA-test som fastsetter det medfødte foreldreskapet, en fullmakt til å fremme deres erstatningskrav i Norge og en advokat som har litt grunnleggende greie på adopsjonsrett og erstatningsrett. Slike saker vil normalt bli løst i minnelighet uten utbretting i domstolen.
Med tanke på at staten bruker nesten 800.000 av skattebetalernes penger til å få ført barna bort fra sin utenlandske mor for å bli noen statsgodkjente barnekjøperes "adopterte", skulle en millon i erstatning for ulovlig tap av barn, være rimelig å yte.
.
Noen utenlandsfødte adopterte som vil gjøre en slik innsats?
Tja, det kommer oftest på hva slags rettferdighetsoppdragelse de har fått fra de norske "adoptivforeldrene".
Adopsjonsforum har i alle år spekulert i å operer i ikkevestlige land for det ikke finnes noen grenser for illegale adopsjoner, adopsjonssvindel og adopsjonskriminalitet. Adopsjonsforum har alltid utgitt barna for å være foreldreløse og trengende av et hjem. - Mot bedre vitende.
Alle med et moralsk og etisk forhold til den norske stats kyniske barneimport, kan arbeide for å sikre det utenlandske ofrene i det minste erstatning for de barnetap den norske stat er skyldig i.
Foretaket Adopsjonsinstituttet har allerede bestemt seg for å gjøre sitt til at utenlandske foreldre skal sikres erstatning og bidra mest mulig slik at det skal bli en realitet for flest mulig. I det prosjektet kan alle sikkert delta med det de kan bidra med.
Norge er en så rik nasjon at landet har råd til betale for de overgrep og krenkelser den norske stat har begått overfor svakstilte utenlandske mødre i land langt fra vesten og Norge.
Ville ikke det være et ypperlig bidrag til å vise at Norge vil og kan være ledende blant mottakerstatene når det kommer til "internasjonale adopsjoner", eller "adopsjonsmarkedet", slik Verdens Barns Helge Solberg sa på en Stortingshøring 20.2.2011?
.
Tusener av utenlandske fargede foreldre som har mistet sitt barn til noen i Norge, har åpenbart rett til en betydelig erstatning både fra den norske stat og dens "adopsjonsforeninger" for ulovlig barnebortføring eller barnetyveri. Alt tyder på at mer enn 12.000 utenlandske mødre har rett til slik erstatning fra Norge.
Problemet for disse mødrene uten sine barn, er at den norske stat har sørget for at de ikke vet og skal få vite at barna befinner seg i Norge. Staten har sogar utstyrt barna med falske fødselsattester slik at de utenlandske mødrene/foreldrene ikke kan dokumentere at barnet er deres - om de er så heldige å oppdage at det bor i Norge og kan få kontakt med barnet.
Utenlandsfødte i Norge som er utgitt her i landet for å ha vært foreldreløst og lovlig adoptert og ikke engang får opplyst fra staten hvem deres opprinnelige foreldre er, kan om de finner disse enkelt sikre disse en god erstatning på for tap av barn den norske stat og dens barnehandlere er ansvarlig for.
.
En million kroner
Er de importadopterte i Norge blitt så egoistiske at de ikke unner sine fødeforeldre respekt og oppfyllelse av sine foreldrerettigheter? Jeg velger ikke å tro det.
Alt man som trenges er en DNA-test som fastsetter det medfødte foreldreskapet, en fullmakt til å fremme deres erstatningskrav i Norge og en advokat som har litt grunnleggende greie på adopsjonsrett og erstatningsrett. Slike saker vil normalt bli løst i minnelighet uten utbretting i domstolen.
Med tanke på at staten bruker nesten 800.000 av skattebetalernes penger til å få ført barna bort fra sin utenlandske mor for å bli noen statsgodkjente barnekjøperes "adopterte", skulle en millon i erstatning for ulovlig tap av barn, være rimelig å yte.
.
Noen utenlandsfødte adopterte som vil gjøre en slik innsats?
Tja, det kommer oftest på hva slags rettferdighetsoppdragelse de har fått fra de norske "adoptivforeldrene".
Adopsjonsforum har i alle år spekulert i å operer i ikkevestlige land for det ikke finnes noen grenser for illegale adopsjoner, adopsjonssvindel og adopsjonskriminalitet. Adopsjonsforum har alltid utgitt barna for å være foreldreløse og trengende av et hjem. - Mot bedre vitende.
Alle med et moralsk og etisk forhold til den norske stats kyniske barneimport, kan arbeide for å sikre det utenlandske ofrene i det minste erstatning for de barnetap den norske stat er skyldig i.
Foretaket Adopsjonsinstituttet har allerede bestemt seg for å gjøre sitt til at utenlandske foreldre skal sikres erstatning og bidra mest mulig slik at det skal bli en realitet for flest mulig. I det prosjektet kan alle sikkert delta med det de kan bidra med.
Norge er en så rik nasjon at landet har råd til betale for de overgrep og krenkelser den norske stat har begått overfor svakstilte utenlandske mødre i land langt fra vesten og Norge.
Ville ikke det være et ypperlig bidrag til å vise at Norge vil og kan være ledende blant mottakerstatene når det kommer til "internasjonale adopsjoner", eller "adopsjonsmarkedet", slik Verdens Barns Helge Solberg sa på en Stortingshøring 20.2.2011?
.
- Selv om barna er tapt for foreldrene på så mange måter, er det i et tap som i det minste bør kompenseres med en respekt og erstatning, slik det sømmer seg for et land som hevder å være bærere av høy moral, etikk, menneskerettigheter, Nobels Fredspris og god kultur i det hele tatt.
mandag 17. januar 2011
Staten gjør voksne i Norge til barnekjøpere
Statlig barnehandel fra 1969
1969 ga den norske stat foreningen Norsk koreaforening tillatelse til å selge koranske mødres barn til adopsjonsvillige i Norge. Barna ble anskaffet av amerikaneren Harry Holt m/frue som hadde gjort det stort som den første banehandleren med fargede barn til det kjøpekåte vesten. Noen år senere kastet Adopsjonsforum seg inn i dette lukrative markedet. Så ga staten til slutt InorAdopt sin støtte og tillatelse for at det skulle være "konkurranse på feltet".
I snart 30 år har staten støttet og drevet en norsk statlig barneimportvirksomhet basert på tre statsgodkjente barnehandlere som velger å kalle seg "adopsjonsformildere". Man trenger rett til å drive formidling for å drive med barnehandel og være aktør på det internasjonale adopsjonsmarkedet. Staten har fraskrevet seg alt ansvar for denne godt organiserte barneimporten av utenlandske fargde foreldres barn.
Statens barneimport koster skattebetalerne mellom 2 - 300 millioner kroner pr. år. Pluss ca. 70 milloner kroner pr. årskull til barna er 18 år gamle. Totalkostnaden for denne statlige barneimporten er pr i dag pr. år ca. 1.500 millioner kroner pr. år for skattebetalerne. Kostnadene har eksplodert fra ca. 100 millioner i 1986 til 15 ganer så meget 25 år senere.
Prisen på pr. barn har økt fra ca. 35.000 til ca 120.000 på ca . 15.
.
Et statlig velferdsgode fra 1990
Etter mange års mas fra medlemmene i statens "adopsjonsforeninger" og de norske barnehandlerne, gikk staten på slutten av 1980-årene med å fremme forslag for Stortinget om statlige subsidier for kjøp av et barn. Kjøpssubsidien ble fastsatt til 30.000 pr. barn, er i dag ca 42.000 og de organiserte barnekjøperne maser om ca. 80.000.
Begrunnelsen for dette var at Gro-regjerninga ville at også mindre formuende ektepar skulle få statens hjelp til å anskaffe seg noen ukjente fargede foreldres barn, som skulle heretter være et sosialt velverdsgode for alle staten fant å godkjenne en kjøpstillatelse for. Kjøpstillatelsen ble av politiske grunner kalt "forhåndssamtykke", og kjøpet måtte skje gjennom statens egne barnehandlere.
Alle som på lovlig vis klarte å få lovlig samtykke til adopsjon fra utenlandske foreldre uten å kjøpe barn vie statens barnehandlere, ble deretter bekjempet og erklært uønsket av de kyniske norske barnehandlerne selv. De ville ikke at markedet deres skulle ødelegges ved "adopsjon utenom forening". Adopsjonsforum var tidlig ute i media med påstander om at de med lovlige provate adopsjoner hadde stjålet og bortført barna. Adopsjonsforum ropte også høyt om politianmeldelse.
Utenlandske fargede foreldres barn, skulle kun være et sosialt statlig velferdsgode for de voksne i Norge som staten fant "kvalifisert, skikket og egnet" til å få kjøpe seg et utenlandsk barn.
.
Rettsløse utenlandske fargede foreldre og barn!
En vestlig statsmakt som aktivt jakter på utenlandske fargede, fattige og forsvarsløse utenlandske foreldres barn for å dekke barneetterspørselen i eget land, er nesten ikke til å tro. Man skulle tro det tok slutt med Hitlerstatens adopsjonsvirksomhet som plyndret småbarn fra sine ikke-ariske foreldre i Øst-Europa og delte barna ut til de voksne staten fant kvalifisert, skikket og egnet. Gratis, slik de norske barnekreverne gjør i dag.
Å søke en statsmakt om å få den til å levere seg et barn av foreldre staten har gjort "ukjent", er heller nesten ikke til å tro. Franco-regimet gjorde det, og den kinesiske staten gjør det; samt en del korrupte regimer hvor Adopsjonsforum ynder å operere.
.
Statlig organisert illegal menneskehandel og barnesmugling
Den norske stat slår hardt ned på utenlandske foreldres forsøk på å få sendt sine barn til et bedre liv i Norge. Når det er nordmenn selv som vil ta til seg utenlandske ukjent-gjorte foreldres barn, er den norske stat mer enn hjelpsom og velvillig. Barna påstås å være foreldreløse eller lovlig skilt og ført bort fra sine foreldre. Den norske stat hjelper til med å dekke over alle former for adopsjonssvindel, adopsjonskriminalitet og dokumentfalsk, ved rett å slett å unnlate å kontrollere slikt.
En del statstjenestemenn og -kvinner er så involvert i statens illegale barneimport at de har en sterk egeninteresse av at sannhetene og realitetene omkring denne skammelige virksomheten ikke skal komme frem. Dessuten er den lukrativ og spennende; samt enkelt kan utgis for å være "barnets beste". Mer kynisk utnyttelse av mennersker i fortvilelse i Norge og i en rekke land langt fra Norge, skal men lete lenge etter.
Dette tankegodset har levd godt, fritt og hemningsløst siden 1969 og frem til i dag. Helt til du her leser noe de aldri har lest før.
.
1.500.000.000 kroner pr. år!
Ga man trengende unge, fattige, ugifte mødre disse pengene til å sikre sitt barn mat, medisiner og det nødvendige, ville Norge i stedet å "redde" 340 "ukjente barn" kunne reddet barna og retten til en oppvekst med sine foreldre i et antall av godt over 100.000 utenlandske barn til de ble 18 år gamle.
Norge signaliserer i utlandet:
Norge er villig til å se små barn gå til grunne om dere ikke vil gi oss de barn vil har lyst på.
Norge vet at 120.000 NOK er nok til å sikre oppveksten til 10 barn til de blir 18 år, men Norge vil ikke det, men ha det ene barnet noen i Norge "så sterkt lengter etter".
Norge vil ikke gi den utenlandske moren 10 kroner dagen til medisiner, men forlanger å få barnet sendt til Norge for å bli noen i Norge staten vil skal bli dets adoptivforeldre.
Norge vil bare være til hjelp for utenlandske mødres barn, om de gir fra seg barnet sitt.
Så kynisk og egoistisk er statens bareneimportvirksomhet anno 2011.
Så grusomme har den norske stat aldri vært overfor unge norske, fattige og ugifte mødre når det kommer til adopsjon.
.
1969 ga den norske stat foreningen Norsk koreaforening tillatelse til å selge koranske mødres barn til adopsjonsvillige i Norge. Barna ble anskaffet av amerikaneren Harry Holt m/frue som hadde gjort det stort som den første banehandleren med fargede barn til det kjøpekåte vesten. Noen år senere kastet Adopsjonsforum seg inn i dette lukrative markedet. Så ga staten til slutt InorAdopt sin støtte og tillatelse for at det skulle være "konkurranse på feltet".
I snart 30 år har staten støttet og drevet en norsk statlig barneimportvirksomhet basert på tre statsgodkjente barnehandlere som velger å kalle seg "adopsjonsformildere". Man trenger rett til å drive formidling for å drive med barnehandel og være aktør på det internasjonale adopsjonsmarkedet. Staten har fraskrevet seg alt ansvar for denne godt organiserte barneimporten av utenlandske fargde foreldres barn.
Statens barneimport koster skattebetalerne mellom 2 - 300 millioner kroner pr. år. Pluss ca. 70 milloner kroner pr. årskull til barna er 18 år gamle. Totalkostnaden for denne statlige barneimporten er pr i dag pr. år ca. 1.500 millioner kroner pr. år for skattebetalerne. Kostnadene har eksplodert fra ca. 100 millioner i 1986 til 15 ganer så meget 25 år senere.
Prisen på pr. barn har økt fra ca. 35.000 til ca 120.000 på ca . 15.
.
Et statlig velferdsgode fra 1990
Etter mange års mas fra medlemmene i statens "adopsjonsforeninger" og de norske barnehandlerne, gikk staten på slutten av 1980-årene med å fremme forslag for Stortinget om statlige subsidier for kjøp av et barn. Kjøpssubsidien ble fastsatt til 30.000 pr. barn, er i dag ca 42.000 og de organiserte barnekjøperne maser om ca. 80.000.
Begrunnelsen for dette var at Gro-regjerninga ville at også mindre formuende ektepar skulle få statens hjelp til å anskaffe seg noen ukjente fargede foreldres barn, som skulle heretter være et sosialt velverdsgode for alle staten fant å godkjenne en kjøpstillatelse for. Kjøpstillatelsen ble av politiske grunner kalt "forhåndssamtykke", og kjøpet måtte skje gjennom statens egne barnehandlere.
Alle som på lovlig vis klarte å få lovlig samtykke til adopsjon fra utenlandske foreldre uten å kjøpe barn vie statens barnehandlere, ble deretter bekjempet og erklært uønsket av de kyniske norske barnehandlerne selv. De ville ikke at markedet deres skulle ødelegges ved "adopsjon utenom forening". Adopsjonsforum var tidlig ute i media med påstander om at de med lovlige provate adopsjoner hadde stjålet og bortført barna. Adopsjonsforum ropte også høyt om politianmeldelse.
Utenlandske fargede foreldres barn, skulle kun være et sosialt statlig velferdsgode for de voksne i Norge som staten fant "kvalifisert, skikket og egnet" til å få kjøpe seg et utenlandsk barn.
.
Rettsløse utenlandske fargede foreldre og barn!
En vestlig statsmakt som aktivt jakter på utenlandske fargede, fattige og forsvarsløse utenlandske foreldres barn for å dekke barneetterspørselen i eget land, er nesten ikke til å tro. Man skulle tro det tok slutt med Hitlerstatens adopsjonsvirksomhet som plyndret småbarn fra sine ikke-ariske foreldre i Øst-Europa og delte barna ut til de voksne staten fant kvalifisert, skikket og egnet. Gratis, slik de norske barnekreverne gjør i dag.
Å søke en statsmakt om å få den til å levere seg et barn av foreldre staten har gjort "ukjent", er heller nesten ikke til å tro. Franco-regimet gjorde det, og den kinesiske staten gjør det; samt en del korrupte regimer hvor Adopsjonsforum ynder å operere.
.
Statlig organisert illegal menneskehandel og barnesmugling
Den norske stat slår hardt ned på utenlandske foreldres forsøk på å få sendt sine barn til et bedre liv i Norge. Når det er nordmenn selv som vil ta til seg utenlandske ukjent-gjorte foreldres barn, er den norske stat mer enn hjelpsom og velvillig. Barna påstås å være foreldreløse eller lovlig skilt og ført bort fra sine foreldre. Den norske stat hjelper til med å dekke over alle former for adopsjonssvindel, adopsjonskriminalitet og dokumentfalsk, ved rett å slett å unnlate å kontrollere slikt.
En del statstjenestemenn og -kvinner er så involvert i statens illegale barneimport at de har en sterk egeninteresse av at sannhetene og realitetene omkring denne skammelige virksomheten ikke skal komme frem. Dessuten er den lukrativ og spennende; samt enkelt kan utgis for å være "barnets beste". Mer kynisk utnyttelse av mennersker i fortvilelse i Norge og i en rekke land langt fra Norge, skal men lete lenge etter.
Dette tankegodset har levd godt, fritt og hemningsløst siden 1969 og frem til i dag. Helt til du her leser noe de aldri har lest før.
.
1.500.000.000 kroner pr. år!
Ga man trengende unge, fattige, ugifte mødre disse pengene til å sikre sitt barn mat, medisiner og det nødvendige, ville Norge i stedet å "redde" 340 "ukjente barn" kunne reddet barna og retten til en oppvekst med sine foreldre i et antall av godt over 100.000 utenlandske barn til de ble 18 år gamle.
Norge signaliserer i utlandet:
Norge er villig til å se små barn gå til grunne om dere ikke vil gi oss de barn vil har lyst på.
Norge vet at 120.000 NOK er nok til å sikre oppveksten til 10 barn til de blir 18 år, men Norge vil ikke det, men ha det ene barnet noen i Norge "så sterkt lengter etter".
Norge vil ikke gi den utenlandske moren 10 kroner dagen til medisiner, men forlanger å få barnet sendt til Norge for å bli noen i Norge staten vil skal bli dets adoptivforeldre.
Norge vil bare være til hjelp for utenlandske mødres barn, om de gir fra seg barnet sitt.
Så kynisk og egoistisk er statens bareneimportvirksomhet anno 2011.
Så grusomme har den norske stat aldri vært overfor unge norske, fattige og ugifte mødre når det kommer til adopsjon.
.
lørdag 15. januar 2011
Sophie Lund Aaserud - en barnekjøpertilhenger?
Dagbladet og Adopsjonsforum vil ha norske barnekjøpere.
Alle skal ha lik rett til å få statens tillatelse til å kjøpe noen fargede utenlandske foreldres barn ved bruk av statens godkjente barneimportører. Ja, det synes Dagbladet og journalist Sophie Lund Aaserud stiller gjerne mer enn villig opp for en god slant penger. Med sine "hjerteskærende" skriverier over noen staten på generelt grunnlag, ikke har villet gi sin kjøps- og importtillatelse. Det er penger i slikt stoff i et land som påstår å være verdensmestre i barneimport.
De norske barnehandlernes fremtid er truet. De trenger statsgodkjente barnekjøpere for å livnære seg av de muligheter det korrupte internasjonale adopsjonsmarkedet tilbyd de kyniske barnrapperne og barenbortførerne. Dagbladet og Sophie Lund Aaserud vil ha sin del av den enorme vestlige "kaka". Det internasjonale markedet er blitt en del av den norske innenlandske markedet. Et marked som består ved innsprutning fra skattebetalernes side og de statsgodkjente barnekjøpernes side som har eksplodert de siste 25 årene. Fra omtrent ingenting til over 1.000 millioner kroner pr. år. Mer er det å hente; hvilket Dagbladet, enkelte journalister og selvsagt noen advokater vet å utnytte.
Alle skal ha lik rett til å få statens kjøpsttillatelse, ropes det om. Likebehandling og adopsjon høres så fint ut, men ingen - absolutt ingen - bryr seg om hvert enkelt barns og hver enkelt foreldres rettigheter og rett til likebehandling etter norsk og internasjonale lover. - Ingen. At den norske stats støtter grove ulovligheter begått fra norsk side mot utenlandske fargede foreldre og deres barn, bryr Dagbladet og den norske stats barneimportregime seg overhodet ikke om.
Dagbladet og Sophie Lund Aaserud og barnehandleren Adopsjonsforum vil at norsk barneimport skal være til for enhver staten godkjenner som barnekjøper og medvirker til alvorlig adopsjonssvindel og - kriminalitet. Rettferd for barnekjøperne, er Dagbladets bidrag til tekst og melodi laget av journalist Sophie Lund Aaserud og et par kyniske advokater.
.
Så må man gråte......
Det er 25.000 barnekjøper i Norge som ved statens barnehandel sitter med "ukjente" barn av utenlandske fargede foreldre. Over 3000 køvillige barnekjøper står i kø og nye tusener betalingsvillige vil søke seg inn i denne statslagde kjøperkøen. Noe vil ikke få statens kjøps- og importtillatelse, og de sutrer, gråter og løper til Dagbladet. Dagbladet sutrer og gråter på deres vegne med god hjelp av den godt betalte nevnte journalisten. En journalist som ikke bryr seg om saklighet, objektivitet, upartiskhet og andre grunnleggende prinsipper for journalistikken. Akkurat som i det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet, er det pengene som rår for enkelte journalister.
Journalisen har åpenbart ikke engang giddet å lese adopsjonsloven. Den er jo bare til bry for norske barnehandlere og statens barneimport. Spesielt for de som søker statens kjøpstillatelse staten selv kaller "forhåndssamtykke".
At adopsjonsloven helt presist fastslår at hvert enkelt barn har rett til omfattende og solid matching; samt at kravet omfattes av Haagkonvensjon artikkel 17 C, så lukker journalisten øynene for det. Sammen med advokater som heller ikke bryr seg om barns grunnleggende barne- adopsjons- og menneskerettigheter. Foreldrene til barna bryr man seg ikke om, fordi har de norske barnehandlere erklært for å være døde og ikke-eksisterende. Uansett hvor mange som møter sitt opphav 25 etter at staten har gitt noen nordmenn sin kjøpstillatelse. Møtt foreldre som ikke skulle eksister eller angivelig har dumpet sitt barn på en eller annen trapp. - Slikt velger den gode journalisten å tro på, og - tjene penger på.
Faktum er for hver statlig kjøpstillatelse den norske stat gir, mot at "søkere" som har betalt en norsk barnehandler opp til kr. 10.000 for å skaffe dem, er det en en ung farget utenlandsk mor som gråter jevnlig resten av livet. Takket være krefter som Dagbladet og norske statlige adopsjonsbyråkrater. Nå også som følge av valg og handlinger til enkelte journalister og advokater i Norge.
Ikke bare det, men hundrevis av kjøpte utenlandske fargede foreldres barn i Norge har grått i det stille for seg selv så mye at de ikke orker å leve lenger. De har tenkt mye på selvmord og mange har gjort selvmordsforsøk og tre ganger så mange tar sitt eget liv sammenliknet med ikkeadopterte i Norge.
Likhet mot selvmordsrisiko, er ikke noe Dagbladet ,Sophie Lund Aaserud og enkelte norske advokater ryr seg om. Det er selvsagt mer livstruende å bli nektet en statlig barnekjøpstillatelse i en alder av 45 år, og kanskje med et par statsbetalte aborter bak seg?
.
Kanskje et mer rettferdig likt tåregrunnlag ved en adopsjon, kunne vært et mål på adopsjonsfeltet?
På den annen side: I Norge at tårene til utenlandske fargede og deres barn ingen verdi eller betydning. Det er bare norske tårer som teller; "krokodilletårer" inkludert.
Det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet er åpent for enhver barnekjøper. Det er jo for jævlig at den norske stat ikke vil slippe til alle betalingsvillige, og det er noe Dagbladet og Sophie Lund Aaserud må kjempe for. Med slike allierte, går nok norske statsgodkjente barnehandlere en sikker og trygg fremtid i møte.
.
Alle skal ha lik rett til å få statens tillatelse til å kjøpe noen fargede utenlandske foreldres barn ved bruk av statens godkjente barneimportører. Ja, det synes Dagbladet og journalist Sophie Lund Aaserud stiller gjerne mer enn villig opp for en god slant penger. Med sine "hjerteskærende" skriverier over noen staten på generelt grunnlag, ikke har villet gi sin kjøps- og importtillatelse. Det er penger i slikt stoff i et land som påstår å være verdensmestre i barneimport.
De norske barnehandlernes fremtid er truet. De trenger statsgodkjente barnekjøpere for å livnære seg av de muligheter det korrupte internasjonale adopsjonsmarkedet tilbyd de kyniske barnrapperne og barenbortførerne. Dagbladet og Sophie Lund Aaserud vil ha sin del av den enorme vestlige "kaka". Det internasjonale markedet er blitt en del av den norske innenlandske markedet. Et marked som består ved innsprutning fra skattebetalernes side og de statsgodkjente barnekjøpernes side som har eksplodert de siste 25 årene. Fra omtrent ingenting til over 1.000 millioner kroner pr. år. Mer er det å hente; hvilket Dagbladet, enkelte journalister og selvsagt noen advokater vet å utnytte.
Alle skal ha lik rett til å få statens kjøpsttillatelse, ropes det om. Likebehandling og adopsjon høres så fint ut, men ingen - absolutt ingen - bryr seg om hvert enkelt barns og hver enkelt foreldres rettigheter og rett til likebehandling etter norsk og internasjonale lover. - Ingen. At den norske stats støtter grove ulovligheter begått fra norsk side mot utenlandske fargede foreldre og deres barn, bryr Dagbladet og den norske stats barneimportregime seg overhodet ikke om.
Dagbladet og Sophie Lund Aaserud og barnehandleren Adopsjonsforum vil at norsk barneimport skal være til for enhver staten godkjenner som barnekjøper og medvirker til alvorlig adopsjonssvindel og - kriminalitet. Rettferd for barnekjøperne, er Dagbladets bidrag til tekst og melodi laget av journalist Sophie Lund Aaserud og et par kyniske advokater.
.
Så må man gråte......
Det er 25.000 barnekjøper i Norge som ved statens barnehandel sitter med "ukjente" barn av utenlandske fargede foreldre. Over 3000 køvillige barnekjøper står i kø og nye tusener betalingsvillige vil søke seg inn i denne statslagde kjøperkøen. Noe vil ikke få statens kjøps- og importtillatelse, og de sutrer, gråter og løper til Dagbladet. Dagbladet sutrer og gråter på deres vegne med god hjelp av den godt betalte nevnte journalisten. En journalist som ikke bryr seg om saklighet, objektivitet, upartiskhet og andre grunnleggende prinsipper for journalistikken. Akkurat som i det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet, er det pengene som rår for enkelte journalister.
Journalisen har åpenbart ikke engang giddet å lese adopsjonsloven. Den er jo bare til bry for norske barnehandlere og statens barneimport. Spesielt for de som søker statens kjøpstillatelse staten selv kaller "forhåndssamtykke".
At adopsjonsloven helt presist fastslår at hvert enkelt barn har rett til omfattende og solid matching; samt at kravet omfattes av Haagkonvensjon artikkel 17 C, så lukker journalisten øynene for det. Sammen med advokater som heller ikke bryr seg om barns grunnleggende barne- adopsjons- og menneskerettigheter. Foreldrene til barna bryr man seg ikke om, fordi har de norske barnehandlere erklært for å være døde og ikke-eksisterende. Uansett hvor mange som møter sitt opphav 25 etter at staten har gitt noen nordmenn sin kjøpstillatelse. Møtt foreldre som ikke skulle eksister eller angivelig har dumpet sitt barn på en eller annen trapp. - Slikt velger den gode journalisten å tro på, og - tjene penger på.
Faktum er for hver statlig kjøpstillatelse den norske stat gir, mot at "søkere" som har betalt en norsk barnehandler opp til kr. 10.000 for å skaffe dem, er det en en ung farget utenlandsk mor som gråter jevnlig resten av livet. Takket være krefter som Dagbladet og norske statlige adopsjonsbyråkrater. Nå også som følge av valg og handlinger til enkelte journalister og advokater i Norge.
Ikke bare det, men hundrevis av kjøpte utenlandske fargede foreldres barn i Norge har grått i det stille for seg selv så mye at de ikke orker å leve lenger. De har tenkt mye på selvmord og mange har gjort selvmordsforsøk og tre ganger så mange tar sitt eget liv sammenliknet med ikkeadopterte i Norge.
Likhet mot selvmordsrisiko, er ikke noe Dagbladet ,Sophie Lund Aaserud og enkelte norske advokater ryr seg om. Det er selvsagt mer livstruende å bli nektet en statlig barnekjøpstillatelse i en alder av 45 år, og kanskje med et par statsbetalte aborter bak seg?
.
Kanskje et mer rettferdig likt tåregrunnlag ved en adopsjon, kunne vært et mål på adopsjonsfeltet?
På den annen side: I Norge at tårene til utenlandske fargede og deres barn ingen verdi eller betydning. Det er bare norske tårer som teller; "krokodilletårer" inkludert.
Det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet er åpent for enhver barnekjøper. Det er jo for jævlig at den norske stat ikke vil slippe til alle betalingsvillige, og det er noe Dagbladet og Sophie Lund Aaserud må kjempe for. Med slike allierte, går nok norske statsgodkjente barnehandlere en sikker og trygg fremtid i møte.
- Jeg gremmes........og glad jeg ikke behøver å presentere meg som "norsk".
.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
