Ane Ramm har skrevet en flåsete bok om adopsjon kalt "Adoptert". Boken er ikke adoptert av nevneverdig mange adopterte her i landet, erfarne og kloke adoptivforeldre, opprinnelige foreldre og andre berørte av en adopsjon.
Den koreanskfødte Ane Ramm er derimot sterkt adoptert av de norske barnehandlerne og en del medlemmer i disses "adopsjonsforeninger". Ikke så rart med tanke på det budskapet om adopterte hun forsøker å selge. Denne bloggen har i løpet av noen måneder hatt flere lesere enn denne boka hennes.
Tore på sporet 25 om en ulovlig adopsjon av en koreansk mors 5 år gamle sønn, var bakteppe for Redaksjon EN 26.10.2009.
På beste sendetid i NRK, satt hun og serverte det samme sprøytet som barnehandlerene Øystein Gudim og bruker henne rått i Adopsjonsforums propaganda, markedsføring og lobbyvirksomhet. AP-politikkeren Gunn Karin Gjul satt bare å gjentok det hun hadde fått høre fra barnehandlerelobbyen og lest skrevet av Ane Ramm. Ikke en eneste selvstendig tanke om adopsjon fra det holdet, men hva vet den vanlige norske politikker om adopsjon som er verd å vite? Hun refererte til og med Ane Ramms tøvete påstand om at kun 40 adopterte oppsøker sitt opphav hver år! - Bare tøv og ren løgn for de som bruker dette i noen bestemt hensikt.
Ane Ramm viste nå sitt sanne "adopterte ansikt"; hvilket hun ikke gjorde i boka si. Det var godt at det kom frem, men det var dessverre ikke noe godt "adoptert ansikt" hun viste frem. Det gjorde uten tvil den norskfødte adopterte Add Arne Løyning som satt alene mot dette trekløver av en "børste-gjeng" forsvarere av den norske barnehandelen og illegale adopsjone som så hardt rammer utenlandske mødres barn.
Ane Ramm fikk spørsmål om sitt forhold til sitt koranske opphav. Hun erklærte at voksne adopterte "ikke kan ha to sett foreldre" når enhver adoptert faktisk har hatt to sett foreldre fra de er født og til de dør. Adopterte som ikke klarer å forholde seg til det, må ha utviklet en psyke som ikke kan være av den sunne sorten. Ane Ramm sa hun hadde "et teoretisk forhold til" sin førsteforeldre i Korea. Man kan lese alt om hennes teoretiske forhold til det å være adoptert og adopsjon i hennes tøvete bok.
Ane Ramm avsluttet med å si at hun hadde "ingen følelser knyttet til" sin fødeforeldre og førsteforeldre.
Er det rart at hun er blitt norske barnehandlernes yndling!
.
http://www.adoptedthecomic.com/comic/story/
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Hvordan kan du si hva Ane Ramm skal føle og ikke føle? Hun beskriver sin egen situasjon som adoptert og har gjort seg noen tanker rundt dette. Min mann og jeg er selv inne i en adopsjonsprosess - og det var fantastisk å lese en bok som viste en annen synsvinkel fra det å være adoptert - jeg har vært på mange kurs med "eksperter" på tilknytning osv. Jeg sitter igjen med samme følelse alltid etter slike kurs: Gu, så grusomme vi mennesker egentlig er så adopterer et barn, røsker det opp fra biologisk familie, kultur og bakgrunn.... adopsjon bør forbys...de får jo garantert en ensomhet, tilknytningsforstyrrelse, utagerende adferd fordi de er blitt avvist..... eller??????????????? skal jeg fokusere på hvor heldig barnet er som faktisk vil få foreldre som vil gjøre alt som står i sin makt for at barnet skal få et godt liv? skal jeg heller fokusere på de 3 venninnene jeg har som er adoptert og som gjenkjenner seg i det Ane Ramm skriver??? skal jeg fokusere på den dama i byen min som er adoptert og som selv valgte å ikke få egne barn men heller adoptere 4 barn? fordi at hun ville gi samme mulighet til disse barna som hun hadde fått selv? JEG VELGER DET SISTE OG ANE RAMM, og så er jeg faktisk så oppegående at jeg vet at når vi har fått vårt adopterte barn hjem, så kan utfordringene komme på rekke og rad.. kanskje fordi barnet er adopert, men det trenger ikke være grunnen... uansett - vi skal hjelpe barnet slik som andre foreldre gjør med sine biologiske barn.... Så har jeg stor respekt for det du skriver - men jeg ønsker også at du har respekt for det andre mener og har erfart. mvh en som ikke kan vente på å bli mor!!!!!!!!!!!!!!!
SvarSlettTakk for kommentaren.
SvarSlettAne Ramm har selvagt sitt personlige følelsesforhold til det å være i en adopsjonstype felles for adopterte "fra Korea". Enhver adoptert finner sin måte å takle det på. Ane Ramm har gått ut med det for øye å gi et annet bilde av å være adoptert enn det som har dannet seg i Norge siden 1917. Skriver man en slik bok, så må man vente at den for oppmerksomhet og blir kommentert. Poenget mitt er at Ane Ramm synes å ha skrevet en bok som gir henne "anerkjennelse" fra et bestemt hold. Økonomisk sett var det nok det smarteste og enkleste. Boken er svært overfladisk og enkelt når det kommer til adopsjon, men holder liv i en del ønsketenkninger blant barnesøkere som neppe kan være så bra for det fleste barn som vil bli og er adoptert.
Jeg synes boka hennes avslører en plaget sjel hvor en viss frykt kommer til syne. Det er mitt inntrykk, men som jeg i respekt for Ane Ramm har unnlatt si noe om. På mer virker det Ana Ramm skriver og tenker ofte svært selvmotsigende, uten at jeg vil gå nærmere inn på det.
En adopsjon gjør noe med ethvert barn som påføres et slikt liv. Dette noe kommer til syne på forskjellig vis og kan lett bli til noe som ikke er bra for noe barn eller menneske.
At en adopsjon har samme innvirkning på adoptantene, har jeg ennå til gode å ha oppdaget.
Minnes Dögen som skrev: "Hvis man vil ha noe bestemt, må man bli en bestemt person. Når man har fått det man vil, vil man oppdage at det ikke lenger er så viktig for en."