"Gudene" på adopsjonsfeltet i Norge

Å "hjelpe" noe ektepar med å skaffe dem et barn for adopsjon, er et fenomen og noe som har foregått i stigende grad etter slutten av 1950-tallet. Disse ble selvsagt dyrket med takknemlighet av de som fikk nyte godt av deres "gudegave" - et lite, sundt og friskt barn ekteparet kunne kalle deres barn. Å være en slik "gud", ga ofte fordeler av økonomisk, sosial og opphøyd egenfølelse. Man kunne også ofte sikre seg en plass som "gud" overfor det adopterte barnet. Til og mange ugifte gravide kvinner i Norge, kunne se på en slik "hjelper" som sendt fra himmelen fors  ca 50  år siden.  En reddende engel med gud-status.

Å velge seg å bli en gud på adopsjonsfeltet i Norge og nyte en slik ansees som så lett dette medfører, kan selvsagt være fristende for en del mennesker. Å bli behandlet og sett på som en slags gud ved å gjøre ting som egentlig er så lett, spennende og morsomt, er den enkleste veien å kaste seg på barn som det alltid vil vøre noen som uendelig sterkt vil skal bli deres. Fenomenet med at mange kvinner og en del menn lider under av ikke å få ha blitt foreldre, og ofte er villig til å gjøre hva som helst, kan lett føre til gudestatus blant disse når man fremskaffer barn på forskjellig vis. Hvordan barna blir fremskaffet, har aldri vært noe behov for barnesøkerne å vite. Selv klarer de det ikke, men vil naturlig nok se opp og dyrke den som måtte klare det.
.

Adopsjonsgudenes inntreden

De første adopsjonsgudene kom med de kvinner som drev fødestuer slik at de fødte barna kunne bestilles og hentes av den norske overklassen.  En kynisk virksomhet som likevel ga disse yrkeskvinnene eller "jordmødre" som de ofte kalte seg, en heltestatus hos de som fikk et nyfødt barn lagt i sine hender for å bli fraktet bort i en fin bil.

En del advokater fikk også gudestatus fordi de en klientmasse som også var på jakt et barn, rettslig kompetanse på adopsjonsfeltet og en nettverk som sikret leveranser og et godt utvalg.  Advokatene var også garantien for at sikre barnesøkernes krav om adopsjonsbevilling - uansett om barnet var lovlig adoptert etter loven eller adopsjonen neppe kunne ansees til gagn for barnet. God betaling fikk advokatene også, og siden en gudestilling blant disse spesiell klientene.

Enkelte fylkesmenn fikk også gudestilling. Spesielt de fylkesmenn som delte ut norsk adopsjonsbevilling til utenlandske barn som barnesøkerne ville ta til seg som sitt. Spesielt fylkesmannen i Oslo og Akershus fikk siden 1950-tallet en gudestilling for å sine bidrag til å dekke barnebehovet med koreanske mødres barn.

Norsk koreaforenings personell ble også gitt sin gudestilling som var så flinke og greie med å frakte barna fra Syd-Korea til Norge. Gratis til og med!  Lederen av denne foreningen fikk fort en gudestatus blant barnesøkerne i Norge.

To kvinner gitt ut i pressen og ville gjøre seg til adopsjonsguder omkring 1970. Dagbladet ville også være med på det og etterhvert andre i norsk presse som ble tiltrukket av å være en slags medgud på adopsjonsfeltet. Resultatet ble Adopsjonsforum.

I det stille arbeidet en adopsjonsgud i Oslo. Liven Arner het hun som talte barneminister Karita Bekkemellom midt i mot for barneministerens grove barnesvikt. Liven Arner var kanskje det adopsjonsgud i Norge som med størst rett kunne inneha en slik status. Hun var både respektert av de adoptete selv og ikke minst blant fødeforeldrene. Å handle korrupt var for henne utenkelig.
.

De kommersielle adopsjonsgudene

Statens vedtak om å innføre et statlig barneimport-system i 1976, skapte en ny type adopsjonsguder: De kommersielle.  De omskapte tidligere guders anseelse til klingende mynt til seg og sine medhjelpere i utlandet.

Den første kommersielle adopsjonsguden var Ketil Lehland.  Han gjorde fort Adopsjonsforum til sin kirke og sin menighet med en adopsjonsforkynnelse av den mest kyniske sorten. Han ble ikke bare adopsjonsgud for så mange barnesøkere, men hans menighet sørget for at han ble gjort til Ridder av St. Olav i 2010.

Ketil Lehland skapte flere adopsjonsguder i Verdens Barn og InorAdopt, men også etterhver adopsjonsguder i den norske statsmakt. Barneminister Karita Bekkemelloms forsøk på å bli adopsjonsgud, ble en politisk og adopsjonsmessig skandale.

Statens Adopsjonskontor (SAK) ble starten på den norske stats adopsjonsguder. De sørget for å frata Fylkesmennene den gudommelige virksomheten og overtok den selv ved BUFA/Bufdir og sitt såkalte "sentrale adopsjonsregister" hvor alle de frelste barna skal være registrert.

Psykologen Morten Stephansen ble den første store statsguden på adopsjonsfeltet. Han har skaffet seg en makt som er en ekte gud verdig: All makt over hvem som skal få den norske stats hjelp, bistand og pengestøtte til å kunne kjøpe seg noen utenlandske fargede foreldres barn for adopsjon.  Han har etablert et tett og nært samarbeid med en kommersielle adopsjonsguden Øystein Gudim som sliter med å følge Ketil Lehlands spor og fylle hans sko.
.
Dagens adopsjonsguder

I dagens Norge har adopsjonsgudene sørget for å å berike seg økonomisk på å være en slik gud. Gudene stiller riktignok ikke opp i begravelsene til utenlandsfødte som ser seg tvunget til å ta sitt eget liv. Gudene bryr seg heller ikke om hvilken anseelse de har blant de utenlandsfødte "adoptertes" foreldre, som gudene har erklært for å være døde eller ukjente. Guden gjemmer sin virksomhet bak taushetplikten, men elske å messe om verdier  og "barnets beste" som om de personlig var disse barnas gudommelige frelsere. Gudene treffes i "kontaktmøter" hvor referantene er hemmeligholdte. Gudene har reklame- og propagandemuligheter ingen prest eller biskop i Norge kan drømme om.

Gudene bestemmer selv og fritt hva som er lov, sannhet og løgn.  Gudene vil ikke ha noen diskusjon eller debatt om dette. Meningsmotstandere skal personforfølges og legges ut for hat og ringakt. Den som ikke toalt underkaster seg disse gudenes makt og vilje, kan ikke regne med til å bli adoptivforeldre til noe barn.

.
Jeg har vokst opp med en norsk adopsjonsgud. Dagny het hun. Dyrket og erklært som et stor menneske av mine adoptivforeldre fordi det var denne damen som sørget for at de ble adoptivforeldre til to barn. Ett født i utlandet, det andre født i Norge.  Dagny var utdannet jurist og hadde vært gift med en prest. Tidlig ble hun skilt fra denne presten etter et ekteskap som var barnløst.

I godt voksen alder. 45 år gammel oppdaget jeg at denne avguden, barnefrelseren og barnefremskafferen på ingen måte hadde gjort seg fortjent til noen gudestilling, men straff, bot og evig fortapelse. Dessverre var hun gått bort før jeg fikk avslørt dette og avkrevd en forklaring, en unnskyldning og anledning til kanskje å gi  min tilgivelse.

Det får meg til å tenke: Det er naturlig at de norske adopsjonsgudene har en slik status hos mange adoptivforeldre i Norge, men har de det blant de adopterte og ikke minst: Blant adoptertes opphavsforeldre?

• Er "adopsjonsgudene" i Norge egentlig farlige avguder som med Guds makt kan og bør bekjempes?

Jeg undres på om jeg er alene om slike tanker............