Følgere

Populære innlegg

søndag 29. mai 2011

Hva tenker og føler adopterte?

Spørsmålet ble for meg mer alment i 1994

Telefonen fra min lillesøster som "døde i 1953", men som faktisk ringte meg 8.2.1994 og på norsk sa hun var min lillesøster, fikk en veldig virkning på liv deretter.  Adopsjonen og adopsjonsforholdet jeg for mitt vedkommende hadde gjennomarbeidet på alle tenkelige måter til jeg var blitt, måtte i gang med en nye alvorlig og langvarig gjennomarbeiding 

Gamle etablerte "sannheter" ble testet på nytt sammen med min norskfødte adoptivmor. Hun fikk oppleve at den piken hun ventet skulle lande på Fornebu i 1953 sammen med meg, men som aldri kom fordi telegrammet et par dager før, sa at piken var blitt så syk at hun ikke kunne komme til Norge, viste seg å være en løgn. Tre år etter at erstatningspikebarnet som ble adoptert som kompensasjon for det uteblitte utenlandske lille pikebarnet, var gått bort, dukket altså opp en voksen dame skulle vært min adoptivmors egentlige adoptivdatter og mine både naturlige og adopterte lillesøster.

Hvordan og hvorfor kunne noe slikt skje? Hvorfor var ikke adopsjon av barn noe som ble som var bestemt i norsk lov? Hva slags personlige erfaringer hadde andre adopterte i Norge - uansett hvor i verden de var født? Hva tenkte og følte adopterte i Norge om seg selv og sine liv som "adoptert"?

Min voksne naturlige lillesøsters gjenninteden i mitt og mine nærmestes liv, fikk enorm innvirkning på mitt liv og hverdag etter 8.2.1994. To måneder senere var Adoptertes Landsforening stiftet på Grands restaurant i Oslo med store oppslag i VG kort til etter. Det strømmet på med interesserte voksne adopterte, adoptivforeldre, opprinnelige foreldre og andre nærstående til adopterte. Adopterte med opprinnelige foreldre så langt borte som i Australia. Til og med de norske statsgodkjente barne- og adopsjonshandlerne var tidlig frempå for å tilby de nye foreningen betydelige tilganger til økonomiske goder ved å stille opp som disses positive og ukritiske referanse. Det første møte med de korrumperte norske adopsjonsregime, ble bare ett av mange i årene som kom.

.
Det beste resultatet ved en lillesøsters gjennoppstandelse fra de døde.
Resultatene var mange, vanskelige, krevende og stort sett positive. Ett resultat skiller seg ut. Jeg kan takke den levende lillesøsteren min for at min barnløshet tok slutt 2,5 år senere! Et pikebarn ble født i jomfruens tegne og av alle ting  i Rottens År. Det kunne jeg ikke tro da jeg lå der nesten livløs på Rikshospitalet i begynnelsen av mai året etter gjenforeningen med lillesøster som følge av et hjerneslag med prognosen å bli "grønnsak". Da var var jeg glad for at jeg ikke etter lot meg barn og kone, men samtig så takknemlig for å ha levd et liv få andre i min generasjon hadde muligheter til å kunne leve.

2002 var jeg blitt frist nok til igjen gå inn i en ordinær jobb. Teste min arbeidsevne, stresset og de belastninger man må tåle for å levere det man får betalt for. Fem år senere var jeg klar for større utfordringer og endte i en bransje og en jobb jeg tidligere aldri hadde tenkt på. Å bli adoptert som den eldste ansatte i selskapet noen sinne, var en herlig og god opplevelse. Min siste jobb var etablert med gode utsikter til en pensjonsalder hvor jeg kanskje kan oppleve datterens 18 årsdag og kanskje mer av hennes spennende og forhåpentlige gode voksenliv. En datter som har en mor og far som begge er "utenlandsadopterte" eller mer korrekt: Utenlandsfødte adopterte i Norge.

Å følge datterens tanker og følelser til dette, har vært ganske fantastisk og givende. Fremveksten av en ny naturlig familiegren i voksen alder, har vært til nå en opplevelse kun adopterte kan oppleve. Jeg er ikke lenger alene i Norge, men omgitt av nærstående og naturlige mine få utenlandsfødte adopterte i Norge har kunne erfare og oppleve.

Kanskje var det adopsjonen som førte til at jeg var barnløs frem til jeg var blitt 46 år gammel? Kanskje var det avsløringen av de famøse statsbestemte adopsjonene av meg og min lillesøster på 50-tallet som førte til at barnløsheten tok slutt, eller var det dannelsen av Adoptertes Landsforening og en ung utenlandsfødte kvinnes sterke interesse av å få vite mer om sin egen adopsjon, opprinnelige foreldre og hennes bortføring til Norge i 1967?

Jeg vet bare at avsløringen av statsskapte løgner og statlige tildekkinger i 1994 totalt forandret mitt liv som adoptert og dermed mange andres liv siden.

.
Adopsjon innebærer enorme og oftest uoverskuelige forandringer.

Enhver adopsjon innebærer forandringer for det adoptertes barnets liv som få i Norge har brydd seg om å ta på alvor og seriøst til i dag. Minst av at de som skal gjøre det:  Statens adopsjonsregime og dens medaktører.

Etter 1994 sluttet jeg å lese romaner, kriminalhistorier og mye annet jeg leste så uendelig mye av inntil da. Den indre og ytre verden jeg fikk innsyn i og ble invitert til av så mange adopterte i Norge siden 1994, betø at jeg ble kjent med menneskehistorier og settinger som langt på vei overgikk det som forfattere var i stand til å produsere. To adopsjoner var aldri like. Til det er de variable faktorene for mange, og settet av berørte og involverte for mange til å føre til to like og helt sammenliknbare adopsjonstilfeller.

Det eneste som egentlig kan sies å være sikkert, er:
En adopsjon gjør noe med det adopterte barnet, dets opprinnelige foreldre, adoptantene og andre berørte som intet annet "normalt" i livet gjør noe tilsvarende med.

Mitt spørsmål som ble skapt i 1994 var: 
Hva gjør en adopsjon med denne adopsjonspulasjonens medlemmer?
Hvorfor har en de forskjellige adopsjonetypene sine særmerkede virkninger?
Hva slags adopsjon kan være tilgagn for et barn og berørte av en adopsjon og hvorfor.

Først ca. 15 år senere og enorm innsats på svært bred front, begynte jeg å få svar på mange av disse spørsmålene.  Internett har de senere år gitt et klart bilde av at dette er adopsjonsuniverselle spørsmål som tenderer til å bekrefte de svarene jeg i og fra Norge har klart å finne svar på.

Internett er blitt kanskje det viktigste svarmediumet for adopterte rundt om i verden. Ikke bare et svarmedium, men også en mulighet for adopterte  å komme i kontakt med adopterte som har tanker og følelser de så lett finner å kunne adopterte til sitt eget beste. 

Fremt til den nye internettverden oppstå, var det de krefter som ville ta noen foreldres barn til seg som sitt, som hadde makten og bestemte "sannheten".  De siste 30 årene har det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet selvbestemte "sannheter" vært sterkt rådende i Norge og rundt om i den vestlige verden.

Tiden med den slags rådende krefter er i ferd med å ta slutt. Tiden hvor de adoptertes tanker og følelser vil avgjøre adopsjonen og adoptertes fremtid, er kommet. Tiden hvor enhver adoptert med tilgang til internett aldri mer  behøver å slite med sinte krevende og normale tanker og følselser alene og i ensomhet, er endelig over.  Det så Adoptertes Landsforening allerede for 10 år siden ville kommet, så da var egentlig behovet og grunnlaget for en slik forening i ferd med å bli oppfyllt av utviklingen av det moderne "informasjonssamfunnet".

Den som vil vite hvordan adopterte tenker og føler; Kjøpt eller ikke-kjøpt, legal adoptert eller illegalt adoptert, norskfødt eller utenlandskfødt, gjenforent eller ikke gjenforent, gammel eller ung osv., kan i dag lett gjøre sine egne adopsjonsundersøkelser på internett opg faktisk drive en adopsjonsforskning som langt overgår det noen norsk "adopsjonsforsker" har klart å prestere.

De adopterte som ikke har noen stemme på internett, er alle de adopterte som ikke klarer å mestre sitt liv som adoptert og/eller resultatene at forsømt matching.  Det som i altfor ung aldre går til grunne og taler til oss fra gravsteder rundt om i Norge. De adopterte som ikke lenger er blant oss lengre fordi den norske stats adopsjonsregime så kapitalt og fatalt har sviktet dens lovpålagte oppgaver og plikter i så mange tiår.

Jeg er enig med filosofen som så godt beskrev den vestlige nihilismen for mer enn 130 år siden: "Staten er et udyr".  I alle fall når det kommer til evnen og viljen til å beskytte de underprivilegerte mødrenes og deres barns liv.  - Det er en tanke som virkelig plager meg, og jeg skulle ønske jeg som adoptert i Norge aldri skulle ha oppdaget ved den norske statsmakten.

Adopterte har tanker og følelser i et omfang få tror er mulig, Problemet er å kunne sette ord på disse og formidle disse til de rette medmenneskene. Til og med 4 år gamle nyadopterte kinesiskfødte importadopterte har tanker og følselse de gir uttrykk for helt frem til mange blir så gamle at de har gitt opp å gi uttrykk for slike, for å beskytte seg selv mot det som værre er...........

Vi kan se og erfare tankene og følelsene til de Kari Ann Voldens adopterte tvillinger. Den som vil kan også se og erfare tankene til ekteparet Sikanders adopterte snart 4 år gamle sønn den norske stat hindrer skal få bo i guttens hjem i Halden. Vi kan alle se og forstå at dette er barne-tanker og følselser som vitner om adopsjoner av den rette sort og bygget på de riktige verdiene.

Vi har sett at Norge har adopsjonsbyråkrater som er totalt blinde for slike evner, vilje og kompetanse. Det er skremmende at barn - uansett opprinnelse og etniske tilhørighet skal kunne bli offer for et slikt statsregime.

Det trodde heller ikke jeg var mulig eller kunne være mulig i et land som Norge før 1994. Hva jeg tenker og føler om det, kan alle lese om på internett.......

1 kommentar:

  1. Jeg er helt enig med de uglemmelige tanker og følelsene du har opplevd etter 1994, blir det veldig vanskelig å glemme bitre minner som egentlig blir en del av livet.

    Og hva jeg selv opplever nå har funnet fast plass i hodet mitt, og på ingen måte ville være glemt med kun mulighet til å bære disse bitre minnene i graven.

    Og når det gjelder evner, egenskaper og kompetanser av adopsjonsmyndighetene som du har bekymringer det også kan bedømmes fra disse ugjendrivelige fakta i vårt adopsjons tilfelle. Jeg ikke kan la meg uten å sitere ledd 2, fra Bufdirs brev av 11.02.08 i vår sak undertegnet av saksbehandler og avdelingsdirektør, ”En søknad om forhåndsgodkjenning imidlertid kan uansett ikke innvilges før komplett søknad er lagt frem. Søknaden skal blant annet ledsages av en sosialrapport hvor dere som adoptivsøkere utredes med tanke på adopsjon av barnet. En slik sosialrapport gir ingen garanti for at adopsjon innvilges, men er et viktig grunnlag for vår avgjørelse dersom øvrige vilkår for forhåndgodkjenning er oppfylt. Sosialrapporten skal utarbeides av Halden kommune.”

    OG i siste ledd av samme brev, ble det uttrykt nesten det motsatte:
    ”Vi gjør oppmerksom på at sosialrapporten uansett konklusjon ikke er avgjørende for vår avgjørelse i saken. Det kan imidlertid korte saksbehandlingstiden at rapport blir utarbeidet allerede på dette tidspunkt.”

    OG hvordan Barn-, og likestillingsdepartementet uttaler seg om sosialrapportens reel betydning, i retningslinjer gitt av Barne- og familiedepartementet desember 2002, revidert i mars 2009 av Barne- og likestillingsdepartementet (Q-1045), skriver departementet i syvende ledd under nr 6,3, Innhabilitet

    ”Departementet legger til grunn at sosialrapporten må regnes som "avgjørelse" i § 6 tredje ledds forstand, da den er et helt avgjørende dokument for den videre behandlingen av saken. Dette innebærer at dersom den overordnede tjenestemannen, for eksempel kommunens sosialsjef, er inhabil, skal sosialrapporten som også inneholder en tilråding i saken, heller ikke utarbeides av en direkte underordnet tjenestemann, jf. forvaltningsloven § 6 tredje ledd. Utarbeidelse av sosialrapport kan i slike tilfeller overlates til for eksempel en stedfortreder som kommuneadministrasjonen utpeker for den konkrete saken.”

    Og det verste er, samme Bufdir i fjerde vurdering av 30.09.10 har krevd ny sosial rapport i vår sak uten noe rettslige grunn og har bedt depratementet for å ha tilbake melding å gjennomføre på nytt? For hva når sosialrapporten ikke er avgjørende for Bufdirs avgjørelse i saken ifølge deres brev av 11.02.08 som sitert ovenfor? For å dra saken og kvitte oss?

    Og jeg blir svært forvirret av å se slike forskjellige versjoner fra relaterte myndighetene om sosial rapportens reelle betydning og lurer på hva som kan antas å være riktig som Bufdir skrev utvetydelig eller som rådet av departementet, som er lovgiver?


    Med vennlig hilsen
    Ejaz Sikander, lidende far i ”Lille Faizans” adopsjonssak
    http://ejazsikander.blogspot.com/2011/05/ekteparet-og-barnet-blir-utsatt-til.html

    SvarSlett