Voldens videre vei til bevilling til adopsjon

Ingen ny adopsjonsmåte

Noen tusen nordmenn i Norge har funnet et barn i et utland de er blitt lovlige adoptivforeldre til ved direkte privat adopsjon; uten noen barnehandler/adopsjonsformidler hetl siden 1920-tallet. Det siste 10-året er det vel ca. 50 nordmenn i Norge som har blitt adoptivforeldre til et utenlandsk barn og fått den norske stats bevilling til adopsjon. - Lenge etter at staten har latt barna komme til Norge på et utenlandsk pass eller et midlertidig norsk pass.

 Det liker ikke statens barneimportører som fikk sine importillatelser i 1976. Slikt ødelegger deres ønske om total monopol og ønske om maksimale profitter.

Det "nye" ved Volden direkte privat adopsjon av tvillingene er at hun er enslig adoptant til to barn og at hun var uforberedt på å hevde sine adopsjonsrettigheter som etter norsk lov også omfatter de indiske foreldrene og tvillingene.  - Det er i grunnen alt.

.

Volden er "pleiemor"

Nordmenn som har hentet et barn til Norge for adopsjon etter adopsjonslovens adgang til dette uten behov for noen "forhåndssamtykke" og bruk av "formidler", fremmer vanligvis begjæring om bevilling til adopsjon straks eller venter opptil et par år med det. Statusen er da "pleieforeldre" som omfatter alle de som barnets foreldre har overlatt det daglige omsorgansvaret for; hvilket alle foreldre har lov og rett til i Norge uten innblanding av noe barnevern eller offentlig myndigheter.

Er målet at pleieforeldrene skal få rett til bevilling til adopsjon av et utenlandsfødt barn som er tatt til Norge, må barnet få en egen verge. Vergen kan entes oppnevnes av de utenlandske bortadopterende, eller pleieforeldrene kan be det offentlige om å skaffe barnet en verge. I bevllingssaken må alltid det utenlandske barnet ha en verge som IKKE er de som begjærer bevilling.

.

Bevillingssaken

Pleieforeldrene har barnet boende i sitt hjem som alle andre foreldre, men uten å ha det formelle foreldreansvaret. Siden samtykket til adopsjon er gitt av noen utenlandske foreldre i et annet land, så er pleieforeldrene pliktige til å sørge for at de selv eller andre får bevilling til adopsjon. Ikke straks, men innenfor rimelig tid. Ellers vil de utenlandske foreldrene forbli barnas rettslige foreldre.

Voldens direkteadopterte tvillinger er selvsagt ikke foreldreløse etter norsk lov. Voldens direkteadopsjon gir henne med all sannsylighet rett til bevilling til adopsjon, om hun fremmer et formelt krav om det. Noen sak for adopsjonsmyndigheten er ikke denne adopsjonen før den har mottatt Voldens formelle krav om bevilling.

Det er vergens oppgave å passe på at barna får adoptivforeldre med bevilling til adopsjon så fort det er hensiktsmessig og til gagn for barna.  Vergen må vurdere om barna passer godt sammen med pleieforeldrene og at en bevilling kan antas å bli til gagn for barna. Vergens uttalelse i bevillingssaken skal innhentes når den er tatt under behandling.

Bevillingsmyndigheten må så avgjøre om det er behov for noen lokal offentlig vurdering av barnas omsorg-situasjon og andr forhold som har betydning for å få fastlsått om adopsjonen kan antas å bli til gagn for barna. Loven krever ikke at matchingen skal være den beste, men kun "til gagn" for barnet. Vergene har normalt aldri uttalt seg mot noen bevilling til adopsjon.

I Voldens tilfelle hvor så mye rettslig og omsorgsmessig er avklart allerede lenge før tvillingene fikk komme til Norge, skulle en bevillingssak mer eller mindre være en formalitet. Spesielt fordi det allerede er avklart at Voldens formelle morsstatus allerede er anerkjent  i tvillingenes opprinnelsesstat.

.
Finner statens barneimportregime på mer tull?

Staten har i dette adopsjonstilfellet uten tvil valgt å spekulere i at almenheten vet lite annet om "adopsjon" enn det det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet har opplyst det norske folk som siden 1976 og frem til i dag. Volden ble av staten desinformert og direkte lurt til å søke om et statlig "forhåndssamtykke" det åpenbart ikke var noe rettslig og reelt grunnlag for.

Nå er det slik at den norske stat/regjerning siden 1917 har hatt PLÌKT til å behandle enhver formell begjæring om adopsjon som noen mener å ha rett til.  Få kjenner til denne saksbehandlings- og prøvelsesplikten i dag. Spørsmålet om rett til bevilling er også noe som kan enkelt behandles av domstolen hvis staten skulle nekte å behandle bevillingskravet eller ikke gi bevilling.

Til i dag har staten aldri våget å utfordre noens påstand om rett til bevilling til adopsjon så lenge det er klart at de foreldrene vil at adoptanter som Volden skal ha bevilling.

• En bevillingssak for Volden og tvillingene, skulle derfor i realteten være en ren formalitet.

.
Nederlag for den  norske barnehandel-lobbyen?

Den norske barne- og adopsjonshandel-lobbyen av 1976 som InorAdopt noen år også ble en del av, har sterke "allierte" innen Bufdir, tidl,  BUFA og "Statens adopsjonskontor" av 1987.  Det tragiske var at statens plikter og oppgaver etter adopsjonsloven var underlagt Justisdepartementet siden 1917 og frem til det plutselig ble overført til Sosialdepartementet på 1970-tallet og derfra til Barne- og familiedepartementet i 1987.  Utenriksdepartementet har ved norske adopsjoner av utenlandske barn i utlandet, alltid tatt imot ordre fra det adopsjonsansvarlige departement, og Fylkesmennene ga alltid bevilling til adopsjon av utenlandske barn som var ankommet til Norge i den tro at barna var lovlig bragt til Norge.

Dagens adopsjonsbyråkrater i Bufdir har ingen erfaring med bevillingssaker før 2005, da den kompetansen lå hos fylkesmennene. Dagens adopsjonsbyråkrater kan stort seg ikke mer enn det som må til for å gi nordmenn sin kjøpstillatelse av et utenlandsk barn for adopsjon, som de av politiske grunne kaller "forhåndssamtykke". Bufdirs inkompetanse om adopsjontyper og - måter som faller utenfor statens barneimportsystem som Bufdirs adopsjonsbyråkrater faktisk er avhengig av fortsetter og omsetter et visst antall barn for å beholde jobbene og makten de er så glad i, gjør at Bufdir lett begår alvorlig myndighetsmisbruk når noen adopterer et utenlandsk barn direkte med rett direkte fra de utenlandske foreldrenes adopsjonsrett.

I 1976 var det kostbart å komplisert å få direkte kontakt med utenlandske foreldre som ville bruke sin adopsjonsrett til fordel for sitt barn, slik at barnet var sikret en oppvekst i Norge.  Det var et slags grunnlag for "formidling" av den grunn.

I dag det så mange nye landsmenn i Norge med sterke sosiale nettverk i landet de flyttet fra, at de ikke har noe behov for noen "formidlingstjenester" med ditto "forhåndssamtykke". I tillegg er internasjonale transporter og nordmenns bevegmuligheter og kontantmuligheter blitt så mye bedre, raskere og billigere at de fleste som ønsker å adoptere et utenlandsk barn direkte fra barnets utenlanske foreldre, klarer dette fint uten bruk av noen norsk statsgodkjent barne- og adopsjonshandler.  Vel, om man holder seg borte fra barneselgerstater som Kina etc.

Kvinner som blir mødre etter norsk lov som følge av en avtale om surrogati, har også adopsjonsrett som alle andre mødre i Norge har hatt siden 1917. Det vil si at surrogatmødre kan gi lovlig og gyldig samtykke til adopsjon når barnet er blitt 8 uker gammelt - til hvem de vil, eller velge å beholde barnet selv. Siden surrogatmødre etter norsk lov ikke er forpliktet eller kan forpliktes til å gi samtykke til adopsjon til de som har betalt for surrogatiet, skulle det ikke bety noen utnyttelse av noen surrogatmødre enten disse er norske eller utenlandske.  - De som vil adoptere et barn født av en surrogatmor, er på ingen måte pliktig til å opplyse om surrogatiet; hvilket det i Norge i alle år har vært holdt tett om.

Det var mye Volden ikke visste før den norske stat valgte å slå ned på det at noen nordmenn i Norge i utlandet klarte å skaffe seg foreldrestatus direkte i en surrogatavtale.  Hvorfor den norske stat i årevis var så slappe på det, vitner bare om en holdning i den norske stat om at staten vil hjelpe nordmenn i Norge med å blir foreldre til noen ukjente forldres barn, som et slags norsk statlig velferdsgode. 

Nå er det klart at den norske stat og regjerning vil at det skal skje på den måten den norske barneimport-lobbyen ønsker seg og lenge har jobbet for skal være den eneste måten. Basert på den norske stats kjøpstillatelser til å anskaffe seg utenlandske foreldres barn i det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet.  - Et marked som er langt mer moralsk og rettslig forkastelig en noe "surrogatmarked".

.

Har Volden fått øynene opp for den norske stats politisk bestemte dobbeltmoral?

Til en viss grad må svaret bli "Ja".

Når det kommer til barn - norske som utenlandske - er jeg enig med Nietzshce: "Staten er et udyr!"

Sier denne importadopterte anno 1953.